Naturlov eller “sosial kontrakt”?

Nokre tankar rundt etikk høyrer vel heime i jula…

Under ein diskusjon om ateisme kom eg over denne filmen; “Where to atheists get their morals?” La meg sitere byrjinga:

I am Jake from asktheatheist.com, I’m answering the question; “Hey, where do atheists get their morals?” Well guess what; atheists get their morals from the same place everybody else gets their morals. Not if your’ea a Christian, your’ea a Jew, your’ea a Hindu, I don’t care who you are. Everybody gets their morals from the same place. It’s called a social contract.

Mange ateistar bruker dette argumentet i diskusjonar, og tenker ikkje heilt på at det ikkje er eldre enn Thomas Hobbes.

Mot dette står mellom anna Aristoteles, stoikarane (spesielt Cicero), Thomas Aquinas, etc. Desse held fast på det motsette; nemleg at mennesket ikkje er “totalt fritt” etter naturen. Ja, mennesket har fri vilje, men det betyr ikkje at all bruk av den frie vilje er “passande” for naturen. Her må det kort leggjast til at med “natur” så meiner eg altså essens, ikkje naturen ute.

Dersom moralen — og morallovene — er ei “sosial kontrakt,” kva grunnlag han ateistar for å kritisere andre sin etikk, spesielt dei i andre land. Er omskjering av kvinner og konebrenning ok i enkelte land, fordi det er ein del av deira “sosiale kontrakt”?(1)

Filosofen Henrik Syse skriv (s. 24-25.27):

Aristoteles’ utgangspunkt er… at det finnes en naturlig orden, og denne er uttrykt i hver eksisterende tings natur. Alle naturlig eksisterende substanser — eller ting — har en «natur», et «vesen» som sier noe om hva de er og, ikke minst, hva de er ment å kunne bli når de utvikler sine muligheter fullt ut… Det finnes en måte å leve på som er rett for mennesket, og denne levemåte er i overensstemmelse med logos (fornuften) og fysis (naturen). (…)

Naturrettstenken kanskje mest berømte utforming overhodet finner vi i St. Thomas Aquinas’ Summa Theologiae, i den såkalte avhandling om lovene, der hele verden fremstilles som styrt av Guds evige lov (lex aeterna), ut fra denne er avledet den guddommelige lov (lex divina), dvs. Skriften, og dessuten den naturlige lov (lex naturalis). Den naturlige lov defineres som de rasjonelle veseners deltagelse i den evige lov, altså i verdensfornuften. Tanken er med andre ord den gamle aristoteliske — at det finnes en naturlig rett — men nå utformet på en mer spesifisert måte: I egenskap av å være mennesker er vi «deltagere» i en lov om hva som er rett og galt, godt og ondt, sier Thomas. Derfor vet alle mennesker egentlig at man bør søke det gode og avsky det onde, som er naturrettens grunnleggende regel. Den som likevel søker det onde, gjør det «mot den menneskelige natur». Grunnen vil gjerne være at man har manglende opplæring i hva som faktisk er godt og hva som er ondt.

Poenget er at både den klassiske naturrettstanken, og tanken om ein “sosial kontrakt,” begge byrjar med eit aksiom om ein “naturleg orden.” Spørsmålet vi må spørje oss er difor dette; kva er den dette, vår “naturlege tilstand”? Er vi “totalt frie,” ergo at vi har rett til å leve i “total fridom,” men at vi “oppgjer dette,” eller er naturtilstanden meir ordna, slik Aristoteles meinte?

Eg set ein finger på det siste, men ein diskusjon rundt dette trur eg er viktig.

Noter:

1. Det kan kanskje verke rart å seie dette, sidan det verkar så innlysande. Men eg opplever ofte at folk, spesielt i internettdiskusjonar, seier at enkelte synder ikkje er unaturleg, fordi “det finst dyr som gjer dette.”

Kjelder:

Syse, Henrik, “Naturrett og menneskeverd” (22.11.1997). P2-akademiet N. NRK, 1999