Fornuft og intellekt i etikken

Slik eg ser det, er etikken rasjonelt forankra. I Miracles seier Lewis at folk ofte ber folk om å vere fornuftige — be reasonable — i etiske diskusjonar. Morten Magelssen skriv at etiske verdiane

…lar seg ikke begrunne med fornuften alene. Dette vil koste deg livet leder ikke automatisk til ikke gjør dette, uten at verdien å ha livet kjært allerede er på plass. Verdiene kan altså ikke argumenteres for; de må bare aksepteres, som vitenskapens aksiomer.

Det kan sikkert sjå ut som om vi er ueinige, men slik trur eg ikkje det er. I filosofien er fornuft todelt. Denne ordboka definerer fornuft som “evnen til å tilegne seg intellektuell kunnskap, anten ved direkte forståing av primære prinsipp eller ved argumentasjon.”

Problemet er at i våre dagar er ordet fornuft redusert til berre den andre definisjonen (argumentasjon), og Magelssen — som skriv dette til moderne menneske — nytter seg av den moderne definisjonen. Den direkte forståinga av primære pinsipp er aksiomatisk, eller ei intuitiv forståing. Dette er ein distinksjon som er svært viktig å huske på, spesielt fordi vi ofte får spørsmål om vi kan “bevise” at verdiane våre er rette — ved bruk av fornuft.