PSA

A few days ago I came across this meme:

10576916_10204867564401544_5922352001153219165_n

The person who posted it, a woman (that we might call Wendy), said that her atheist brother-in-law posted this on his Facebook page. She said that she found the meme silly. But when you stop to think, and consider the context, it really isn’t that silly.

Wendy is a Catholic, her brother-in-law is atheist. I do not know if he has been Catholic at one time, but this meme perfectly describes classic Reformed soteriology. According to John Calvin, when Christ offered himself on the Cross (and descended into Hell), Christ underwent a ‘switch’ or a ‘transfer of penalty’ (as Kim Fabricius points out).

This theory is often called ‘Penal Substitutionary Atonement’ (PSA), and if that is the context to which the meme points, then this meme is to the point. If Calvin’s theory of a ‘transfer of penalty’ is correct, then the resurrection IS a deal breaker.

But if we read St. Paul, we see that he actually sees Christ as a representative, offering himself as a gift to God, not as a replacement onto which God can inflict punishment. And then the resurrection becomes rather the seal of the deal.

Kristi openberringsdag

Sidan det er i dag er det Kristi openberringsdsg postar eg andakten eg hadde på trykk i Sogn avis på laurdag.
Preiketekst: Luk 2,40-52

Kristi openberringsdag, Heilage tre kongars dag eller Epifania (6. januar, men feira på næraste sundagen), er ein av våre eldste kyrkjedagar. Vi feirar at Jesus har openberra for oss kven han er. Denne sundagen er det ikkje historia om dei tre vismennene som er evangelium. Denne sundagen les vi frå Lukas 2, om Jesus som tolvåring i templet.

Jesus kom bort frå foreldra sine medan dei var i Jerusalem, og dei leitte etter han i tre dagar, før dei fann han i templet. Der sat han saman med lærarane og diskuterte. Det står at dei som høyrde på «undra seg over kor klok han var og kor godt han svara.» Foreldra vart «slegne av undring,» og reagerte på dette: «Kvifor har du gjort dette mot oss, barnet mitt? Far din og eg har leita etter deg og vore så redde.» Men han svara: «Kvifor leita de etter meg? Visste de ikkje at eg må vera i huset åt Far min?» Det sentrale her er at Jesus her openberrar sin visdom. Ja, han openberrar seg som Guds visdom eller Ordet (Joh 1,1-18). Han viser oss eit lite glimt av kven han er; Guds eigen Son, kom til jord for å gje oss liv, sæle og visdom. Så står det at han vart med heim att og «gjekk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og menneske.»

Her ser vi den spenninga som ligg i Kristus: Han er Gud, men samstundes måtte han modnast som menneske. Og ved dette openberra han også vårt kall. Vi har eit kall til å halde oss nær til Guds Ord, Jesus, men også Guds skrivne ord i Bibelen. Paulus skriv: «Vi skal få håp gjennom det tolmod og den trøyst som skriftene gjev. Må Gud sjølv, som gjev tolmod og trøyst, gje dykk alle same sinn etter Kristi Jesu vilje.» (Rom 15,4-5) Vi skal også modnast, vi skal formast etter Kristi døme. Men dette gjer vi ikkje av eiga kraft. Dette skjer ved at Gud er verksam i oss, slik at vi lever etter Guds vilje (jf. Gal 5, Fil 2:12-13). Og kva er kjerna i vårt kall? Jo, det er fellesskapet i tilbedinga, slik Paulus seier: «Då kan de samstemde og med éin munn prisa Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.» (Rom 15,6)

Amen.

‘Religion’ vs. ‘relasjon’

Blant vår tids kristne, og kanskje spesielt protestantar av ein meir evangelikal legning er det vanleg å hevde at kristendommen ikkje er ein religion. Dette kan vi mellom anna sjå i denne YouTube-videoen, som snart er sett 30 millionar gonger:

Problemet med dette er at ein ikkje skjønar kva ‘religion’ tyder, og ein uttalar seg på måtar som ‘vanlege folk’ ikkje forstår. For det er ingen i det tidlegare kristne Europas Corpus Christianum som ville hevde noko slikt. Kanskje er dette eit ‘symptom’ på at vi ikkje lenger lever i eit kristent samfunn slik, t.d., Luther gjorde. Vi lever i eit seinmoderne (evt. ‘postmoderne’) samfunn, der pluraliteten ‘styrer.’ For nokre refleksjonar omkring dette, les Bård Norheims bok Practicing Baptism: Christian Practices and the Presence of Christ (Eugene, OR: Pickwick Publications 2014). Denne er basert på doktorgraden hans.

Men kva tyder eigentleg ‘religion’? Går vi til ordboka, ser vi at ‘religion’ tyder “tru på at det finst andre eksistensformer eller høgare makter enn dei ein kjenner frå den sanselege verda, meir eller mindre blanda med kultus og etikk.” Vil dei som hevdar at kristendommen ikkje er religion hevde at dei ikkje trur at det “finst andre eksistensformer eller høgare makter enn dei ein kjenner frå den sanselege verda,” at trua ikkje har ein viss kultus (lovsong, bøn, etc.), og at trua ikkje har noko å gjere med det å leve eit etisk liv?

Nei, det trur eg ikkje, og faktum er jo at det ofte er desse som er flinkast til å påpeike at vi treng å leve eit kristent liv, eit liv i ‘disippelgjering,’ der vi vert gjort til læresveinar som ikkje berre trur alt Jesus seier, men heldt [dvs. handlar på] alt det han har bode oss, i hans kraft (jf. Matt 28:18-20). Dette er ein av dei tinga som eg meiner er best med denne type kristendom. Eit godt døme på dette finn vi i det nyoppstarta nettverket Influx. Slike ting er bra. Men dette er religion. For religion er relasjon. Religion kjem av det latinske religare, ‘å binda fast,’ i tydinga det bandet – eller relasjonen – religionen gjev oss med Gud.

Men det mest interessante meiner eg er å faktisk sjå kva Bibelen, og kanskje spesielt Det nye testamentet, seier om saka. Det greske ordet for religion er θρησκεία (thræskeía). Det tyder religion is sin praktiske gestalt. Vi finn dette ordet tre (fire gonger) i Det nye testamentet. Den mest interessante er Jakob 1,26-27. Der finn vi ordet to gonger, i tillegg til adjektivet θρησκὸς (thræskòs, ‘religiøs’):

26 Om nokon hevdar han er religiøs [θρησκὸς], men ikkje tøymar tunga, narrar han seg sjølv, og religionen [θρησκεία] hans er utan verdi. 27 Ein rein og feilfri religion [θρησκεία] for Gud, vår Far er dette: å sjå til enkjer og foreldrelause born i deira naud, og ikkje la seg flekka til av verda.

Religion er altså det praktiske kristenlivet – med vekt på det etiske og kultiske. Med vekt på teneste og tilbeding. Og dette er jo også det ein har fokusert meir og meir på i dei siste tiåra, gjennom ‘the Christian practices paradigm,’ spesielt i boka av Norheim som eg viser til oppfor. Les gjerne også andre ting av Norheim, slik som denne artikkelen og denne boka. Les gjerne denne boka også.

Poenget mitt er dette: Når vi hevdar at kristendommen ikkje er ein religion, så snakkar vi usant, samstundes som vi også fjernar oss meir enn vi strengt tatt treng frå folk som har andre religionar. Og dét er vel ikkje akkurat eit misjonalt sjakktrekk.

 

Å sjå Guds nærver i menneska

No som vi nærmar oss allehelgensdag eller helgemessedag, vil eg berre ta fram to sitat som passar bra til det, og som får fram det store i mennesket – det som er til det gode, men som også kan bli til noko vondt om vi forvrenger det. Det vi treng er altså å leve i nåden, og bli forma av den, i Gud. Vi må rett og slett bli helgnar.

Då let eg ordet over til Arnfinn Haram of C.S. Lewis.

Arnfinn Haram:[1]

Når såg du sist på eit menneske og tenkte: Her ser eg eit bilete av Gud? Vi lever i ei tid der vårt bilete av mennesket er svært fordunkla – av ideologisert utviklingslære, av materialistiske filosofiar, av sekulariserte psykodisiplinar og av vår eiga egoisme, ikkje minst. Vi vassar i medmenneske som vi anten reduserer til nyttige reidskapar for vår eiga lukke eller overser, foraktar eller hatar fordi dei har gjort noko kritikkverdig eller rett og slett er usympatiske og uinteressante. Som kristne skulle vi istaden sjå på vårt menneskelege samfunn som ein ikonostas; ein biletvegg der noko av den guddomelege røyndomen strålar mot oss. Bak det minste menneske står den Allmektige som verje, som skapar, som opphavsmann. Kvart menneske er hans augnestein, kvar levande sjel var verdt hans blod. Og nettopp når vi ser mennesket på sitt mest fornedra og forkrøpla, nettopp då treng vi eit syn som ser den guddomelege signaturen. Eit slikt syn, eit slikt blikk på mennesket fører oss nærare mennesket – og nærare Gud. “Eg møter Gud når eg er på fjelltur,” seier mange. Eg spør: Kva med ein bytur…?

Lewis:[2]

People often think of Christian morality as a kind of bargain in which God says, ‘If you keep a lot of rules I’ll reward you, and if you don’t I’ll do the other thing.’ I do not think that is the best way of looking at it. I would much rather say that every time you make a choice you are turning the central part of you, the part of you that chooses, into something a little different from what it was before. And taking your life as a whole, with all your innumerable choices, all your life long you are slowly turning this central thing either into a heavenly creature or into a hellish creature: either into a creature that is in harmony with God, and with other creatures, and with itself, or else into one that is in a state of war and hatred with God, and with its fellow-creatures, and with itself. To be the one kind of creature is heaven: that is, it is joy and peace and knowledge and power. To be the other means madness, horror, idiocy, rage, impotence, and eternal loneliness. Each of us at each moment is progressing to the one state or the other.

Kjelder:

[1] Arnfinn Haram, “Å leve i medvit om Guds nærver,” i Arken-hefte, nr. 1 (ny serie) (Classica Forlag 1993): 4.

[2] C.S. Lewis, Mere Christianity (London: HarperCollins 2001): 92.