FN, USA og redeleg debatt

På den svært gode bloggen Nytt Fra Vestfronten (Secular Blasphemy på norsk) skriv Jan Haugland nokre saker om ein kronikk i Dagbladet der Henrik Thune, (ein ung) forskar ved Norsk Utanrikspolitisk Institutt (NUPI), pratar i veg om ting han visstnok skal «ha greie på» (han er jo forskar, veit du).

Spesielt er det visst FN som blir skal rost oppi skyene, medan vi kollektivt — i alle fall i Europa — skal «hate» USA. Denne type haldning reagrerer Haugland mot, og skriv, i den første saka at:

Under annen verdenskrig internerte amerikanske myndigheter amerikanere av japansk opprinnelse. Overgrep, riktignok milde sammenlignet med grusomhetene nazistene, Japan og Stalins Sovjet gjorde, viser at krig ofte er dårlig for menneskerettigheter. Krigen mot terror har opplagt gitt oss flere eksempler vi kunne klart oss foruten.

Henrik Thune får fable i vei over dette temaet i Dagbladet, og det er vanskelig å forestille seg en mer tanketom diskusjon av et alvorlig tema. Kobbelet av såkalte ‘intellektuelle’ som liker å snakke mye om menneskerettigheter, på tross av sin historiske støtte til noen av de mest groteske regimer verden har sett, er så fastlåst i sine oppgåtte spor at kronikkene deres er kjemisk fri for fakta, full av tankeløse floskler og klisjeer.

Thune er en ung forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), visstnok sett på som en wonderboy i de riktige kretser, og var en av de flittigst brukte kommentatorer i NRK under Gulf-krigen. Vi kan spørre om det er er noen krav til historiekunnskap for en “forsker” ved NUPI. På slutten av en nærmeste innholdsløs jeremiade kommer Thune med denne fantastiske påstanden:

Du kan slå på datamaskinen din og se selv. Du finner det på hjemmesiden til Pentagon, http://www.centcom.mil. Der flagges det norske flagget sammen med de øvrige medlemmene av den såkalte «koalisjonen mot internasjonal terrorisme». Georgia, Egypt, Indonesia, og mange andre land og regimer som det for noen få år siden ikke ville ha vært snakk om å se som allierte, og enda mindre støtte militært.

Georgia eksisterte forsåvidt ikke som en egen stat for “en del år siden,” men hvilken stein har Thune gjemt seg under om han ikke har visst at Egypt og Indonesia var sentrale allierte for vesten, og USA, i siste del av den kalde krigen, og altså helt frem til i dag?

Eg skal her ikkje kommentere sjølve artikkelen, men heller ein kommentar Henrik Thune gav til artikkelen. Og husk; det er lov å le:

Vel herr haugland: Poenget er åpenbart og enkelt, men det kan se ut til at du har ikledd deg visse ideologiske skylapper som forhindrer deg fra å se det store bildet. For øvrig ser det også ut til at du lar tenkning og analyse erstattes av overfokusering på tilfeldige enkeltfakta og empirisk innsikt. Men først det lille bildet: Jeg har ikke sagt at USA, og særlige ny-wilsonske krefter i Washington, ikke presser på for reformer i en god del land. (Svært ofte sier jeg det motsatte, i alle fal for dem som ikke kun forholder seg til forskning som kommentarer eller innspill i media.) Det har vært et svakt, men stabilt press mht. lokalvalg i Saudi Arabia. Det har også vært press mot Mubarak og særlig en bestemt paragraf i den egyptiske grunnloven. Dessuten har USA, sammen med mange andre, vært involvert mht. Libanon, reformer i Kuwait, kritikk av Georgia (som du selv peker på), og relasjonene til Usebekistan er mer betente nn hav de har vært på noe annet tidspunkt siden 2001. Dette er kjente nyhetssaker alt sammen, og i mine ører framstår det mer som kunnskapsmagert enn informert å komme løpende med det åpenbart kjente. Men altså: USA ønsker, du ønsker, jeg ønsker – nesten alle jeg kjenner ønsker demokratiskutvikling, og det finnes sågar eksempler hvor så er tilfellet de siste fire årene. Men dette er altså ikke poenget: Poenget er å sammenlikne to peridoer. Poenget er hva som var øverst opp på agendaen i løpet av 1990-tallet. Poenget er ganske enkelt at det skjedde en rettlig utvikling som var i ferd med å systematisk begrense en rekke staters deltakelse i det ”gode” internasjonale selskap nettopp med utgangspunkt i spørsmål om menneskerettigheter, på 1990-tallet. (Den første skritt i denne utviklingen skjedde ved Sikkerhetrådets vedtak i resolusjon 688 i april 1991, og andre fulgte. Du finner resolusjonene på nettet). Men denne utviklingen er delvis blitt parkert. Dette betyr ikke at verden har gått fra hvitt til svart. Dette betyr heller ikke at det ikke finnes positiv utvikling nå. Poenget er imidlertid at krigen mot internasjonal terrorisme har gjort det langt vanskeligere å forsette den utviklingen som foreløp på 1990-tallet, og av åpenbare grunner. Noen steder har den stoppet helt opp, men de aller fleste steder har den først og fremst tatt form av mer tvetydig – flere hensyn som ikke alltid går i hop. Det finne mange eksempler, og hvis du tenker etter kommer du nok på en god del. (Den såkalte koalisjonen mot internasjonal terrorisme er kun et eks.) Selv om kritikken av situasjonen i Usbekistan eller Georgia har tiltatt noe det siste året, avløser ikke dette spenningen mellom økt vestlig avhengighet pga. anti-terrorkrigen og politisk-ideologiske programmer mht. menneskerettigheter. Og tilsvarende med Indonesia (og også Pakistan). Begge land var underlagt bestemte amerikanske handelsrestriksjoner før 11. sep 2001. Disse er nå justert eller opphevet. Selv kan jeg godt forstå at noe av dette har vært nødvendig – både mht. Pakistans rolle i Afghanistan og mht. Indonesias inntren militante grupperinger. Men dilemmaet blir ikke noe mindre av den grunn. Forfallet blir heller ikke noe mindre, og uttynningen av den rettlige utviklingen som var i ferd med å feste seg, blir heller ikke noe mindre. Men en ting skal du ha. Egypt er et dårlig eksempel. Men Egypt er altså ikke noe mer enn akkurat dét – ett dårlig eksempel på en ny logikk i internasjonal politikk som burde være åpenbar for dem som har evne til å syntetisere, og ikke kun forholder seg til verden (og politiske analyser) som forutbestemt og trøttende kverulant. Forøvrig kunne det vært interessant å få dokumentert følgende synspunkt fra deg: “Jeg fastholder at du viser påfallende uvitenhet i dine offentlige artikler, og denne siste var et spesielt sterkt eksempel.” Hvilke artikler er du viser til her, og hvor mener du å finne uvitenhet? Eller for å være helt ærlig: Hvis noen skal gidde å ta deg på alvor ville det vært greit om du kutter ut den mest barsnlige formen for retorisk tullprat.

Dette tar Haugland opp i den andre saka, sidan kommentarsystemet dessverre ikkje er egna til lengre innlegg. Han påpeiker her at Thune ikkje er noko anna enn ein lakei for FN:

Ahhh, der har vi det. Det Store Bildet er… det som skjer i FN! Selvsagt! Jeg som har skrevet så mye om FNofile nordmenn burde vel ha forstått at virkeligheten på NUPI defineres ikke utfra ting som skjer i den virkelige verden med virkelige mennesker, men papirer produsert av de Forente Nasjoner. (…) Det forklarer jo meget bra hvorfor du definerer 90-årene som et menneskerettighetenes paradis, hvor amerikanere og europeere levde i vakker harmoni om at menneskerettigheter må vi ha. For det var nettopp det tiåret hvor FN og Clinton-administrasjonen sa pene ting til hverandre, og svært lite skjedde.

Det var tiåret hvor omkring en halv million mennesker ble massakrert i Rwanda, mens FN og USA var enig om at det slett ikke var noe folkemord, for det ville krevd at noen grep inn, og Kofi Annan gjorde det så skarpt som ansvarlig for å telle lik at han ble FNs generalsekretær. Ellers krever det vanligvis at man er nazi-forbryter (Waldheim) eller har varig svekkede sjelsevner (De Cuellar) for å få den jobben.

Det var også tiåret hvor Milosevic tente folkemordets flamme i Europa igjen, og FN grep inn med moralsk autoritet og opprettet et sikkert sted hvor muslimene kunne slaktes ned i ordnede former mens blåhjelmene sto og så på.

Det var tilslutt USA og NATO som grep inn, resolutt, i strid med FN-charteret, og satte en stopper for krigen på Balkan. Men la oss ikke snakke om det, for FN fikk jo overta når krigen var over og gjøre Bosnia og Kosovo til evighetsprotektorater. (…)

Vel, i Sudan-Darfur ser det jo ut til at utviklingen fra 90-tallet går sin vante gang. FN har sagt at det er ikke noe folkemord der heller, det er bare noen hundretusen lik som tilfeldigvis kommer fra samme folkegruppe, så det er ingenting å se her, bare gå videre og gnål om Irak i stedet. (…)

Siden du argumenterer for at fakta er helt uvesentlig, så går jeg ut fra at du synes at det er helt i orden å skrive “syntetiseringer” av “det store bilder” som er totalt uten holdepunkt i den virkelige verden. Så, nei, bortsett fra det er sikkert artiklene dine helt greie.

Eller for å være helt ærlig: Hvis noen skal gidde å ta deg på alvor ville det vært greit om du kutter ut den mest barsnlige formen for retorisk tullprat. .

I virkelighetens verden, altså utenfor NUPI-kontoret ditt, er “retorikk” definert som talekunst. Min kritikk av dine tekster har vært svært konkret og gått på faktaopplysninger. Det er nettopp derfor du brukte innledningen av ditt svar på å fortelle oss at fakta og historiske data og slikt var – sniff – ‘helt uinteressant for oss som tilhører den intellektuelle elite som kan lese Det Store Bildet ut fra FN-resolusjoner.’

Vel, eg anbefaer å lese begge desse artiklane. Makan til offentleg avkledning skal du leite lenge etter!

— Kjetil Kringlebotten

This entry was posted in Samfunn.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s