Abort — kva argumenter blir brukt?

Den kristne dagsavisa Dagen har i dag (19. desember 2005) ei rekke artiklar om abort. I ein av dei, En grav og en preken i Torsnes (s. 12-13), skriv Odd Sverre Hove om Torsnes kirke, den «berømte» staden Ludvig Nessa preikte mot abortlova, 17. mai 1984. På kyrkjegården der er Katti Anker Møller gravlagd. Ho var, i følgje artikkelen, den fyrste (offisielle) aborttilhengaren. Eg siterer:

Det var i et foredrag i 1913 Katti Anker Møller lanserte kravet om legalisering av fosterdrap. Hun tok i bruk slagordet om «rådighet over egen kropp». Det ufødte barnet i mors liv kalte hun «en plantelignende ansamling av stoff og væsker i kvinnens indre, uten følelser eller bevissthet». Etter hennes syn var det «annerledes når barnet er født, da er det et selvstendig vesen, et barn».

Denne argumentasjonen møter eg ofte i diskusjonar om abort. Men la oss sjå på desse påstandane, om dei heldt vatn:

– [Det ufødte barnet i mors liv er] en plantelignende ansamling av stoff og væsker i kvinnens indre

Er dette sant? Vel, eg kjenner ikkje til kva forskninga hadde komme fram til i 1913, så det kan godt hende at dette var den gjengse oppfatninga på den tida. Difor kan eg ikkje angripe Møller for dette synet. Men eg møter ofte dette synet i diskusjonar om abort, så difor er det relevant.

Då blir spørsmålet som fylgjer: kva er det ufødde barnet i mors liv? Er det ein «plantelignende ansamling av stoff og væsker i kvinnens indre»? Vel, det er fyrste gongen eg har høyrt nokon bruke uttrykket «plantelignende», og det er litt vanskeleg å sjå kva som blir meint med akkurat det. Men er det korrekt å kalle barnet i mors liv for ein «ansamling av stoff og væsker i kvinnens indre»? Dersom nokon har sett ein abort på film, noko eg har gjort éin gong — og det blir nok med den eine gongen — så ser ein klart at det ikkje er ein «ansamling av stoff og væsker». Vidare er det klart, reint biologisk, at livet startar ved unnfanginga, og ikkje ved 12. veke, 16. veke eller ved fødselen. Det vil seie at det barnet i mors liv er eit individ, det kan til og med ha ein annan blodtype enn mora. Så over til det neste:

– [Det ufødte barnet i mors liv er] uten følelser eller bevissthet

Kan vi vite dette? Vel, både ja og nei. Det er klart at barn ved 12. veke har kjensler, det såg eg klart på den filmen. Men la oss no sjå på denne argumentasjonen. Korleis skal vi definere menneskeverdet? Eg tolker den oppfor siterte påstanden inn i det Singerianske graderte menneskeverd (menneskeverd ut frå eigenskaper som bevisstleik, evne til å handle rasjonelt, etc.). Men kva er dette? Jo, det har sin bakgrunn i den australske professor i medisinsk etikk, Peter Singer, som i boka Rethinking Life and Death bryt med den klassisk legeetikken, som starta med Hippokrates, og som også er sentral både i kristen etikk og tradisjonell humanistisk etikk. Dette tar Morten Magelssen på bloggen Morbus Norvegicus opp i posten Peter Singers menneskefiendtlige etikk. Han samanfattar Singers argumentasjon i fem punkt, som eg her vil kommentere:

1) Innse at menneskelivets verdi varierer. ”Vi bør behandle mennesker ut fra deres etisk relevante karakteristika”. Disse inkluderer bevissthet, evne til interaksjon med andre (fysisk, sosialt, mentalt), evne til å glede seg, og evne til å inngå i meningsfulle relasjoner til andre.

Men ville ikkje dette utelukke mellom anna mentalt tilbakeståande personar? Dei er bevisste, men manglar ofte evnen til interaksjon med andre. Det same kan vi jo seie om mellom anna autistar, dei manglar ofte totalt evnen til å inngå i meiningsfulle relasjonar til andre.

2) Ta ansvaret for konsekvensene av dine avgjørelser. Med dette mener Singer at hvis vi først har bestemt at et liv ikke er verdt å leve, bør samfunnet også ta ansvaret for å avslutte dette livet på en human måte.

Kor mange kan ta ansvar for konsekvensen av det dei gjer? Vel, eg meiner at ein ikkje kan kreve at eit lite barn skal kunne sjå alle konsekvensene at det dei gjer. Men vi kan også ta dette opp på eit anna plan. Hitler meinte at jødane skulle stå til ansvar for dei økonomiske problema i Tyskland, og meinte då at deira liv ikkje var verd å leve. Difor skulle samfunnet ta ansvaret for å avslutte dette livet, men ikkje på ein human måte. For ein meir inngåande argumentasjon rundt abort og holocaust, les denne posten på Morbus Norvegicus (les kommentarane også).

3) Respekter en persons ønske om å leve eller dø. Dvs. hvis en autonom person bestemmer seg for at hans eget liv er verdiløst, er det helsevesenets plikt å avslutte dette livet.

Dette er eit hårreisane argument. Mange autonome personar ynskjer å dø, men etter at enkelte av dei har blitt betre, har dei (sjølvsagt) endra på dette.

4) Bring barn inn i denne verden kun hvis de er ønsket. Dette følger av synet på fosterets menneskeverd ut fra kriteriene over. Singer hevder i fullt alvor at nybakte foreldre den første måneden etter fødselen bør få avgjøre om den nyfødtes liv skal få fortsette. Dette kan synes utrolig, men forslaget er fullt i tråd med det syn på menneskets verdi vi har skissert.

Her har eg ingen kommentar.

5) Ikke diskriminer på grunnlag av art. Hvis et gitt dyr scorer høyere enn et gitt menneske på de etisk relevante karakteristika nevnt over, skal vi gi dyret høyere verdi.

Dersom ein person står overfor valet om å miste sitt ufødde barn, eller å miste ein sjimpanse, så skal ein i følgje Singer velgje sjimpansen, sidan han står over barnet reint biologisk på det punktet.

Då har eg nokre avsluttande tankar. I denne artikkelen står det om Singer:

When it comes to killing, the same goes for any non-‘person’, whether child or adult, if that human being is, say, comatose, or senile, or mentally handicapped. They do not have to want to be killed. If they resist, and if the overall satisfaction of preferences requires that they die, their resistance counts for little, since ‘if we are preference utilitarians we must allow that a desire to go on living can be outweighed by other desires’. And the same goes for ‘persons’ themselves! (The context of the last quote was precisely a discussion of ‘persons’.)

Altså, dersom samfunnet rekner ut at samfunnet tener på min død, så kan det drepe meg. Men er Singer heilt knytt til dette? I den same artikkelen står det om Singers mor:

Peter Singer’s own mother, in her eighties, has been afflicted by Alzheimer’s disease, unable to recognise her own son. She has become a non-‘person’ herself. Does Singer believe she should be killed since she no longer has a ‘life worth living’? Well, he has hired a team of nurses, costing tens of thousands of dollars a year, to look after her. His comment on this? The expenditure is, he claims, ‘not the best use you could make of my money, that’s true.’ But it does, he adds, provide employment.

Ingen kommentar.

— Kjetil Kringlebotten

3 comments on “Abort — kva argumenter blir brukt?

  1. athanasius says:

    Det verste av alt er at Singer har en viss status i akademiske miljøer. Han var blant annet på pensum da jeg tok examen philosophicum på Universitetet i Oslo for noen år siden. Nå ble han riktignok langt fra ukritisk presentert av foreleseren, men om jeg husker rett kom foreleseren frem til at abort var greeit. Jeg fikk i alle fall lyst til å skrike høyt.

  2. Ja, eg kan ikkje forstå korleis folk kan stille seg bak eit slikt syn. For meg verker Singer som ein vondskapsfull mann (så lenge det ikkje gjeld hans eigen familie, altså).

    mvh

  3. Det er skandaløst at samfunnets skal bygge på den etikken “oppfinneren” sjøl (Singer) ikke en gang prøver å etterleve.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s