Purgatoriet — kva er det eigentleg?

Kva er eigentleg purgatoriet (skjærselden)? Er det — som mange eg har diskutert med påstår — ein «ny sjanse» i eit neste liv, nærast som ein slags «kristeleg reinkarnasjon»? Eller er det noko heilt anna? Dette er eit såpass sentralt spørsmål at eg vel å ta det opp her, sjølv om eg sikkert har skrive om det før. Men før eg går inn på detaljane, så vil eg nemne at dette er min personlege meining, og at det minner meir om den ortodokse lære enn den reint katolske.

Domen og sjølve purgatoriet

I Bibelen kan vi lese om domen, vi kan mellom anna lese at vi — etter døden — blir prøvd i om vi har levd etter den lære vi har. Her er nokre sentrale vers:

Då sa dei til han: «Kva gjerningar er det då Gud vil vi skal gjera?» Jesus svara: «Dette er den gjerning Gud vil de skal gjera: Tru på han som Gud har sendt.» (Joh 6:28f)Eit nytt bod gjev eg dykk: De skal elska kvarandre. Som eg har elska dykk, skal de elska kvarandre. På det skal alle skjøna at de er mine læresveinar: at de har kjærleik til kvarandre. (Joh 13:34f)

Vi skal altså 1) tru på Kristus, og 2) elska kvarandre (jmf. Gal 1:13f). Dette — prøven — meiner eg vi kan lese om i 1Kor 3:11-15:

For ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som alt er lagd, Jesus Kristus. Men om nokon byggjer på denne grunnvollen med gull, sølv eller dyre steinar, med tre, høy eller halm, så skal det ein gong visa seg kva slag arbeid kvar einskild har gjort. Herrens dag skal gjera det klårt, for den dagen blir openberra med eld, og elden skal prøva det kvar einskild har gjort. Om det byggverket nokon har reist, blir ståande, skal han få si løn; om det brenn opp, må han lida tapet. Sjølv skal han bli frelst, men berre som gjennom eld. (1Kor 3:11-15, mine understrekingar)

Her ser vi fyrst at vi:

  1. Ikkje skal «leggja ein annan grunnvoll enn den som alt er lagd, Jesus Kristus» — vi skal altså tru på «han som Gud har sendt» (Joh 6:29)
  2. Vi kan byggje vidare på dette, med «gull, sølv eller dyre steinar, med tre, høy eller halm». Dette tolker eg slik: «gull, sølv eller dyre steinar» representerer dyder, gode gjerningar, vårt liv med Gud, etc. Medan «tre, høy eller halm» — som alle tre er ting som lett brenn opp — representerer dei «mindre gode» tinga i livet, mellom anna syndene våre.
  3. Dette byggverket skal prøvast, og dersom det held, så får vi vår løn, men dersom det ikkje held så blir vi «frelst, men berre som gjennom eld» — på grunn av vår grunnvoll, trua på Kristus, «han som Gud har sendt».

Men det er ikkje snakk om noko «second chance» — purgatoriet er for dei som allereie er frelst, eller som blir det. Men spørsmålet no blir vel; kva eld er det snakk om? Her er det strid mellom lærde (og ulærde). Sjølv trur eg at den elden vi møter er Gud sjølv, Guds herlegdom. I 5Mos 4:24 står det:

For Herren din Gud er ein øydande eld, ein brennhuga Gud.

Dette tar også sokneprest i St. Olav i Oslo, P. Claes Tande opp i eit svar om bøn til døde i eit nettmøte på Dagbladet.no:

Her i livet, når vi vandrer med Gud er det målet at vi skal bli stadig mer lik Kristus. Som regel er vi neppe helt lik Kristus den dagen vi dør, men det skal vi bli før vi kommer inn i himmelen. “Intet urent kan komme inn i Himmelen” (Åpenbaringen 21,27). Dette forutsetter en helliggjørelsestilstand mellom dette livet og Himmelen som katolikker kaller purgatorium eller skjærsild. Sannsynligvis er ikke skjærsilden noe annet enn et møte med Guds herlighet. Et slikt møte er fantastisk for vi kommer nærmere Gud enn det noensinne har vært, men samtidig er det smertefullt for alt negativt i oss vil bli brent vekk i lyset av Guds herlighet. Vi ber for våre døde at de skal løses fra denne renselsestilstanden og komme inn i Guds herlighet. Våre bønner tror vi kommer de som er i denne tilstanden til hjelp slik at de “raskere” (i den grad det finnes tid i det neste liv) kan komme inn i den himmelske herlighet fordi de nå er blitt like Kristus.

Vi kan seie at det vonde i oss blir lutra bort i møte med Gud, og Bibelen er jo klar på at heilaggjeringa kan vere smertefullt. I Joh 15:1f seier Kristus at:

Eg er det sanne vintreet, og Far min er vingardsmannen. Kvar grein på meg som ikkje ber frukt, tek han bort; og kvar grein som ber frukt, reinsar han så ho skal bera meir frukt.

Enkelte meiner at vi må reinsast før vi møter Gud, eg meiner at vi blir reinsa i møte med Gud, den forterande elden. Då blir vi «frelst, men berre som gjennom eld» — dersom grunnvollen er Kristus.

Olav Müller skriv:

La meg først få trappe ned noen fordommer: Skal vi få en anelse om hva purgatoriet innebærer, må vi først kvitte oss med de frodige folkefantasier som finner sine nedslag i visjonsdiktningen og i den middelalderske bildende kunst. Her fremstilles gjerne purgatoriet som et gigantisk torturkammer, ja, faktisk som en miniutgave av svarteste helvete. Sadistiske tendenser og fortrengte lyster får her boltre seg fritt. Vi får inntrykk av at en grusom gud skapte purgatoriet for å få en siste sjanse til å straffe det syndige mennesket før det går inn i den himmelske beskuelse. Det er vel ut fra et slikt karikert gudsbillede at det kun blir en gradsforskjell mellom pinslene i helvete og de i purgatoriet. Det norske ordet skjærsilden er også egnet til å gi gale assosiasjoner: Man tenker på mennesker som skjæres og brennes. Ordet står opprinnelig for noe som er «rent og skjært», og ilden er symbolsk ment. Vi foretrekker derfor å bruke ordet purgatorium som kan oversettes med renselsestilstand. (…)Det vi i følgende er vitne til er at urkirken – altså de første kristne – viderefører den jødiske bønn for de avdøde. Tallrike billeder over gravene i katakombene gir uttrykk for troen på en avstand mellom døden og beskuelsen av Gud i himmelen. Det koster tid og møye å tilbakelegge denne «strekningen». Snart avbildes denne ferden som en seilas over den store floden, som adskiller de to verdener; snart som en møysommelig vandring langs sydens solstekte landevei, hvor den trette vandringsmann til slutt øyner den svale hytten med brød, frukt, ost og kjølig vin på bordet.

Under disse «grafitti» finner vi innrissede bønner til Gud om at den dødes vei må bli kort.

Men dette er jo mest teknisk om sjølve reinsinga i purgatoriet. Vi må også sjå litt på bakgrunnen for dette, og kvifor det er så store forskjellar mellom (ein del) protestantar på den eine sida og katolikkar og ortodokse på den andre (litt forenkla).

Frelsesprosessen

I protestantisk — kanskje særleg i luthersk — samanheng har ein sett på frelsa (rettferdgjeringa/heilaggjeringa) som ei erklæring frå Gud, at Gud — til trass for di skuld — erklærer deg uskuldig, for Kristi skuld. I denne tradisjonen har ein også hatt ein tendens til å tenke seg at «eingong frelst — alltid frelst».

I katolsk og ortodoks samanheng har ein hatt eit mykje større fokus på endringsmetaforen; at vi ikkje berre blir erklært for rettferdig/heilag/rein, men at vi faktisk blir det — i ein gradvis prosess. Med eit slikt utgangspunkt — som eg finn mykje meir bibelsk enn den lutherske motparten — er purgatoriet meir forståeleg. Det er altså snakk om fullendinga av frelsesprosessen, at vi blir i stand til å gå inn i det totale fellesskap med Gud. Dette er snakk om ein reinsings, modnings -og vekstprosess der ein blir gjort i stand til det salige syn. Det er ein eksistensiell prosess.

Paulus skriv litt om dette i Rom 8:29 og 2Kor 3:18:

Dei han på førehand vedkjende seg, har han òg på førehand sett til å bli forma etter biletet av Son sin…Men vi som utan slør over andletet ser Herrens herlegdom som i ein spegel, vi blir alle omdanna til dette biletet, frå herlegdom til herlegdom, og dette skjer ved Herrens Ande.

Då avsluttar eg med ein lang tekst frå tidl. Joseph Kardinal Ratzinger (no pave Benedict XVI):

… Purgatory is understood in a properly Christian way when it is grasped christologically, in terms of the Lord himself as the judging fire which transforms us and conforms us to his own glorified body (…)… [T]he purification involved does not happen through some thing, but through the transforming power of the Lord himself, whose burning flame cuts free our closed-off heart, melting it, and pouring it into a new mold to make it fit for the living organism of his body[.] (…)

…A person’s entry into the realm of manifest reality is an entry into his definitive destiny and thus an immersion in eschatological fire. The transforming “moment” of this encounter cannot be quantified by the measurements of earthly time. It is, indeed, not eternal but a transition, and yet trying to qualify it as of “short” or “long” duration on the basis of temporal measurments derived from physics would be naive and unproductive. The “temporal measure” of this encounter lies in the unsoundable depths of existence, in a passing-over where we are burned ere we are transformed. (…)

The essential Christian understanding of Purgatory has now become clear. Purgatory is not, as Tertullian thought, some kind of supra-worldly concentration camp where one is forced to undergo punishment in a more or less arbitrary fashion. Rather is it the inwardly necessary process of transformation in which a person becomes capable of Christ, capable of God, and thus capable of unity with the whole communion of saints. Simply to look at people with any degree of realism at all is to grasp the necessity of such a process. It does not replace grace by works, but allows the former to achieve its full victory precisely as grace. What actually saves is the full assent of faith. But in most of us, that basic option is buried under a great deal of wood, hay and straw. Only with difficulty can it peer out from behind the latticework of an egoism we are powerless to pull down with our own hands. Man is the recipient of the divine mercy, yet this does not exonerate him from the need to be transformed. Encounter with the Lord is this transformation. It is the fire that burns away our dross and re-forms us to be vessels of eternal joy.

Joseph Ratzinger, Eschatology: Death and Eternal Life. Translated by Michael Waldstein; translation edited by Aidan Nichols, OP. Dogmatic Theology, volume 9. Washington, DC: Catholic University of America Press, 1988. Pp. 229 ff. Translation of Eschatologie—Tod und ewiges Leben. Regensburg: Friedrich Pustet Verlag, 1977.Sitert frå ein kommentar i bloggen open book

— Kjetil Kringlebotten

4 comments on “Purgatoriet — kva er det eigentleg?

  1. Erlend says:

    Heisann,

    Det er interessant å lese og forstå hvordan skjærsilden eller purgatoriet forklares ved hjelp av Skriften, selv om jeg ikke er enig i DKKs tolkning på dette området.

    Vi vet jo hvordan den nærmest tvungne omvendelsen som ble benyttet i den mørke middelalderen ble forsvart ut fra Bibelen: Paulus ble slått av hesten sin og tvunget til å innse at han tok feil, med påfølgende omvendelse. Dette rettferdiggjorde i enkelte tilfeller til og med tortur av kjettere, for på den måten å redde dem…

    Purgatoriet, som ikke er et bibelsk begrep en gang, er ikke noe jeg personlig tror på. Den ilden som vi frelses gjennom er dette livs prøvelser som skal danne vår karakter slik gull lutres i ild. Altså er ordet “ild” symbolsk. Vi vet jo at Jesu Kristi Blod renser oss fra all synd, noe som gjør at vi ikke trenger å renses ytterligere etter at vi dør.

    Jeg lurer på om det var Peter som sa dette, har ikke tid til å sjekke det opp akkurat nå, men “under dere ikke over den ild som kommer over dere” – prøvelser. Disse prøvelsene (tests and trials) er ilden som renser oss i DETTE livet for å danne vår karakter til Hans likhet.

    Erlend (www.frelst.net)

  2. Runar says:

    Eit tema det er knyta mange fordomar og mykje uvitskap om kring oss lutheranerar. Takk for eit konstruktiv og oppklårande innlegg om dette!

  3. Erlend:
    Purgatoriet, som ikke er et bibelsk begrep en gang, er ikke noe jeg personlig tror på. Den ilden som vi frelses gjennom er dette livs prøvelser som skal danne vår karakter slik gull lutres i ild. Altså er ordet “ild” symbolsk. Vi vet jo at Jesu Kristi Blod renser oss fra all synd, noe som gjør at vi ikke trenger å renses ytterligere etter at vi dør.

    Eg trur du kanskje har misforstått konseptet bak purgatoriet. Elden er symbolsk, ein metafor. Akkurat som at Gud ikkje er ein fysisk eld.

    Forskjellen mellom tru og ikkje tru på ei slik reinsing ligg i korleis ein ser på frelsa; om den er 1) ei foreinsisk domsavseiing, “ein gong for alle”, eller om den er 2) ein prosess. Sjølv trur eg det siste, og trur at det byggverket vi har laga oss gjennom denne prosessen blir prøvd, og at enkelte av oss — inkludert meg — blir “frelst, men berre som gjennom eld.”

    mvh

  4. Meditér litt på desse, frå Visdomens bok og 1. Korintarbrev. Tenk på parallellen mellom å ha Kristi fundament og det å halde seg til djevelen:

    Visd 2:23-3:1-7:

    Men Gud skapte mennesket til udøyelegdom, til eit bilete av sitt eige evige vesen gjorde han det. Men djevelen unna oss ikkje dette, og ved han kom døden inn i verda. Dei som held seg til han, får læra døden å kjenne.

    Sjelene åt dei rettferdige er i Guds hand; inga pine skal nå dei. Dei uvituge aktar dei som døde, deira bortgang vert rekna for eit nederlag, deira død som fullstendig samanbrot. Men dei har fred. Menneska trudde dei vart straffa, men sjølv er de fylde av håp om udøyelegdom. Fyrst blir de tukta litt, men så blir dei rikt velsigna, for det var Gud som prøvde dei, og han fann dei verdige til å vera hans. Ja, som gull i ein smelteovn prøvde han dei, som eit brennoffer tok han imot dei. På rekneskapsdagen skal dei skinna klart, ja, dei skal fara fram som eld i tørt gras.

    1Kor 3:11-15:

    For ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som alt er lagd, Jesus Kristus. Men om nokon byggjer på denne grunnvollen med gull, sølv eller dyre steinar, med tre, høy eller halm, å skal det ein gong visa seg kva slag arbeid kvar einskild har gjort. Herrens dag skal gjera det klårt, for den dagen blir openberra med eld, og elden skal prøva det kvar einskild har gjort. Om det byggverket nokon har reist, blir ståande, skal han få si løn; om det brenn opp, må han lida tapet. Sjølv skal han bli frelst, men berre som gjennom eld.

    mvh

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s