Å vere rett veg (Palmesøndag)

Tekstane for Palmesøndag er Mark 11:1-10 (Jesus rid på eselet), Jes 50:4-7 Fil 2:6-11 og Mark 14:1-15:47. Eg skal ikkje sitere desse her, men skal konsentrere meg om Jesu inntog i Jerusalem. Men fyrst skal eg sitere ein tekst frå GT, Sak 9:9f:

Gled deg storleg, Sions dotter,
set i og jubla, Jerusalem!
Sjå, kongen din kjem til deg.
Rettferdig er han, og siger har han fått;
audmjuk rid han på eit esel,
på den unge eselfolen.
Eg vil rydja ut vognene i Efraim
og hestane i Jerusalem,
og stridsbogen skal brytast sund.
Han skal skapa fred for folka,
hans velde skal nå frå hav til hav,
frå Eufrat til heimsens endar.

Ja, kva kan vi lese om her (og i teksten frå Markus)? Det som fyrst «spring meg i auga» er det som Sakarja skriv om: «audmjukt rid på han eit esel». Det slår meg kor audmjuk denne kongen er — eller prøver å verke, sidan mange andre også gjorde slikt. Det var nettopp vanleg for mange kongar å gjere dette for å verke audmjuke. Kva er det då som er så spesielt med Kristus, beviser dette at Han er meir audmjuk? Vel, sett saman med det som skjedde på Langfredag så kan vi nok seie at Han er audmjuk (men det skal eg skrive om seinare).

Men eg trur ikkje dette er det viktigaste. Det viktigaste, tru er, ligg i kva dyr eselet er, og kva Kristus viser med å rida på det (forutan at Han er audmjuk). For å forklare dette, skal eg ta utgangspunkt i eit anna «dyr» (fantasidyr) — kentauren. John Granger skriv om dette «dyret», og samanliknar det med Kristi inntog på eselet:

The centaur is first and foremost a symbol of man. It has the head and chest of a man and the body of a horse. The head and chest of a man are man’s will, thought, and spirit; the horsey bottom is his desires or passions. The centaur is a comic picture of a man’s dual nature as angel and beast. When man is right-side-up, his angelic part tells the horse desires what to do, as a rider directs a horse; when the beast is in control, however, the belly of the horse drags the chest and head where it wants like a runaway pony.(Lewis, by the way, didn’t see the horse, the centaur’s driving part, as a passionate creature, but as the desires [or belly], in alignment and in service to will and spirit [chest and head], especially when hoisting a human rider. “For Lewis, the Centaur represents the harmony of nature and spirit,” Ford writes. It represents the reconciliation “of our spiritual and physical nature.”) […]

The traditional Christian explanation of why Christ rides in triumph into Jerusalem on a donkey rather than a noble steed is that he wanted to show the hosanna-shouting assembly on the sides of the road a three-dimensional icon or symbol of the obedient man. Thus the donkey (certainly a picture of willful, stubborn desire) serves his master, Spirit and God incarnate in cheerful obedience. Roonwit [kentaur i Narnia] and Firenze [kentaur i Harry Potter] give us this scriptural image of the God-man and the rightly ordered soul — another symbol of Christ.

Dette har utgangspunkt i ein klassisk etikk som går ut på at ein skal ha eit korrekt inndeling (eller eit hierarki) av sjelsevnene. Her må eg innrømme å ha omsett dette utan å vita at det er rett. Det engelske ordet er «the soul’s faculties», og eg vel å omsetje det til sjelsevnene (med forbehold om at det kan vere feil). Desse har blir inndelt i tre; det rasjonelt-åndelege, viljen og lystene/lidenskapane. Lewis skriv om dette i boka The Abolition of Man, der han bruker metaforen hovudet (det rasjonelt-åndelege), brystkassen (viljen) og magen (lystene/lidenskapane). Han skriv:

The head rules the belly through the chest—the seat, as Alanus tells us, of Magnanimity, of emotions organized by trained habit into stable sentiments. The Chest-Magnanimity-Sentiment—these are the indispensable liaison officers between cerebral man and visceral man. It may even be said that it is by this middle element that man is man: for by his intellect he is mere spirit and by his appetite mere animal.

Dette handlar altså djupast sett om sjølvkontroll og å vise at ein er virtuos i ordet rette forstand — ein mann av høg moral, her i hypostatisk eining med Gud. Ein skal altså vere «rett veg»; la hovudet styre magen gjennom brystkassen. Vi er også kalla til dette, vi er kalla til å la vårt hjarta og vårt sinn (for å bruke ein annan metafor for det åndeleg-rasjonelle og viljen) styre kroppen og lystene, og alt dette skal leggjast under Kristus (2Kor 10:4f). Men dette blir ikkje gjort av seg sjølv, in må trenast opp, og difor er det viktig å huske på kong Salomos gode råd: «Lær guten den vegen han skal gå, så vik han ikkje av når han vert gamal.» (Ord 22:6)

Bibelen bruker ofte uttrykket hjarta som ein metafor for sjela og det åndelege. La meg difor avslutte denne teksten med å sitere to vers, frå GT og NT:

Ta vare på hjarta framfor alt du tek vare på, for livet går ut frå det. (Ord 4:23)Sæle [er] dei som er reine i hjarta, dei skal sjå Gud. (Matt 5:8)

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som det var i opphavet så no og alltid og i all æve. Amen!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s