Næring på vegen (Skjærtorsdag)

Tekstane for Skjærtorsdag er todelt. Fyrst — tidlegare på dagen – har ein Oljevigslingsmessa, der ein les Jes 61:1-3a. 6a. 8b-9, Op 1:5-8 og Luk 4:16:21. Seinare er det aftansmesse til minne om Herrens heilage nattverd der ein les 2Mos 12:1-8. 11-14, 1Kor 11:23-26 og Joh 13:1-15. Eg skal ikkje sitere desse, men eg skal ta utgangspunkt i dei siste lesingane, og fortelje litt om nattverden, eller Eukaristien. Men fyrst skal eg sitere eit kort vers frå Pauli fyrste brev til Korint, kap. 10:16-18:

Velsigningsbegeret som vi velsignar, gjev det ikkje del i Kristi blod? Brødet som vi bryt, gjev det ikkje del i Kristi kropp? Fordi det er eitt brød, er vi alle éin kropp. For vi har alle del i det eine brødet. Sjå på Israelsfolket! Har ikkje dei som et av offeret, del i det som skjer på altaret?

Kva er eigentleg nattverden, og kva er det vi får del i der? Sjølv er eg overtydd om at Kristus gjev seg sjølv til oss — sitt eige blod og sin eigen lekam — i dette alterets sakrament. Men dette er ikkje på «molekylærnivå». Alban McCoy forklarer:

Catholic teaching is clear: Christ is not physically present in the same way that other people and objects are present, but he is sacramentally present. His presence, in other words, is not corporeal or dimensional. So, for instance, when the host is broken, Christ is not broken. When we eat the host, we receive Christ, but Christ is not chewed or broken down by our digestive juices. Indeed, Christ does not cease to be in heaven when he is made present at the Eucharist. In the Eucharist, the reality of the bread gives way to the reality of Christ.

Men kva betyr det at Kristus er sakramentalt tilstades i brødet og vinen (i brødet og vinens stoff)? Slår vi opp i eit leksikon, så ser vi at eit sakrament (av Augustin) er definert som «synlege teikn på Guds nådegåve», og som viktige nådemiddel. Det latinske sacramentum betyr også «mysterium» eller «løyndom», og dette trur eg gjev oss ein god peikepinn på kva det handlar om: vi får mystisk del i Kristus gjennom sakramentet, vi får næring til å leve med Gud. Og det kan eg prøve å forklare gjennom Tolkien sitt verk Ringdrotten (Ringenes Herre). Denne artikkelen samanliknar Tolkien si bruk av lembasbrødet med Eukaristien.

Tolkien stated once that the lembas;

“ …also has a much larger significance, of what one might hesitatingly call a ‘religious’ kind. This becomes later apparent especially in the chapter ‘Mount Doom’.” [Letters p.274-275, 1958].

This ”religious’ significance of the Lembas that becomes apparent in Mordor is the ability to rely solely on the sustenance provided by consuming it, and the strength it gives to the wills of Frodo and Sam.

“ The Lembas had a virtue without which they would long ago have lain down to die. It did not satisfy desire, and at times Sam’s mind was occupied with food, and the longing of simple breads and meats. and yet this waybread of the elves had a potency that increased as the travelers relied on it alone and did not mingle it with other foods. It fed the will, and it gave strength to endure and to master sinew and limb beyond the measure of mortal kind. “ [LotR p.915].

This ‘magic’ or supernatural effect of the elven-waybread has been commented upon by many who have read the story. Catholic commentators have often pointed out the similarity between the effect of the lembas and that of the Eucharist or Blessed Sacrament. (…)

With this explanation, one can see that in the lembas, Tolkien has amalgamated the supernatural qualities of the Eucharist with the original journey understanding of viaticum: the lembas sustains the characters supernaturally on their journeys in the story.

Eukaristien gjev oss styrke på vegen, og den gjev oss eit intimt forhold til Gud som ikkje berre er knytt opp mot det åndelege, men også det materielle. Det nye med kristendommen er ikkje at mennesket kunne gjere seg åndeleg, men at Gud vart kjøt, og heva kjøtet og materien til nye høgder. Og dette skal vi feire i kveld med å minnast det Kristus gjorde den siste kvelden saman med læresveinane før Han vart gripen. Og då er vi inne på eit anna poeng, nemleg kva Eukaristien eigentleg er. I fylgje ordboka er eukaristi gresk og betyr «takkseiing», eller faktisk takkoffer. Og eg trur at Eukaristien er nettopp eit offer — men eit heilt anna offer enn det vi ser i GT. Eukaristien er den nye pakta sitt offer, og den er forankra i Kristi frelse, Luk 22:14-20:

Då tida kom, gjekk Jesus til bords og apostlane med han. Og han sa til dei: «Eg har lengta inderleg etter å eta dette påskemåltidet i lag med dykk før eg skal lida. For eg seier dykk: Aldri meir skal eg eta påskemåltidet før det har fått si fullending i Guds rike.» Så tok han eit beger, bad takkebøna og sa: «Ta dette og del det mellom dykk. For eg seier dykk: Heretter skal eg aldri drikka av frukta frå vintreet før Guds rike er kome.» Så tok han eit brød, takka og braut det, gav dei og sa: «Dette er min kropp, som blir gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg.» Like eins tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir aust ut for dykk.

Og dette markerte byrjinga av den nye pakta. Men det viser seg — dersom ein les i GT og les om jødisk mystikk — at Kristus byggja vidare på ofringane frå GT. Eukaristien — slik vi ser den i Bibelen [og i Tradisjonen] — er ikkje noko som vilkårleg vart «oppfunne» av Kristus under den siste nattverden. Det hadde sjølvsagt ikkje gjort noko om Han faktisk gjorde det — Han er jo Gud! — men det er interessant at Han ikkje gjorde det, at Han tok tak i noko sentralt i jødisk tempelskikk, nemleg skodebrødtradisjonen.

I doktorgradsavhandlinga God incorporated: Feasting on the divine presence in ancient Judaism (Ph.D. Dissertation, Columbia University, 1998) skriv Andrea Lieber om denne skikken. I 2Mos 25:30 seier Gud (i Bibelselskapet, 1978/85): «På bordet skal du støtt leggja fram skodebrød for mitt åsyn.»

Dette kan ein kople til den katolske eukaristi-liturgien, der presten løfter fram messeofferet for Faderens åsyn. Men det stoppar ikkje der. Mange språk -og bibelforskarar slår fast at det eigentleg ikkje er snakk om «skodebrød», men «nerværsbrød». I den engelske bibelomsetjinga English Standard Version (ESV) blir 2Mos 25:30 omsett slik: «And you shall set the bread of the Presence on the table before me regularly.» (Mi utheving i kursiv)

Dette brødet — brødet for Guds nervær — vart heilaggjorte i det aller heilagste, for så å bli tatt ut og sett på «det reine bordet» (2Krøn 13:11). Dette brødet vart deretter — kvar sabbat — åte av prestane. I kristendommen er vi alle [«medlemmane» av kristendommen] prestar, og vi et alle av brødet.

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som det var i opphavet så no og alltid og i all æve. Amen!

One comment on “Næring på vegen (Skjærtorsdag)

  1. gabot says:

    Nice work, keep it up. Cheers.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s