Straffa av Gud? (Langfredag)

Lesetekstane for Langfredag er Jes 52:13-53:12, Hebr 4:14-16; 5:7-9 og Joh 18:1-19:42. Eg skal ikkje sitere dei her, men eg skal heller prøve å meditere litt over det at Gud døydde som menneske, at Gud vart menneske for at vi skulle bli guddomleggjort, at vi skulle få «del i guddomleg natur», 2Pet 1:4.

Det nye testamentet bruker mange forskjellige «modellar» for å forklare kva frelsa er, og kva Kristus gjorde på krossen. Eg skal her sjå på syndebukken, med utgangspunkt i Joh 1:29 (Bibelselskapet 1978/85): «Sjå, der er Guds lam, som ber verdsens synd!»

Syndebukken vart ikkje ofra i templet, men sendt ut i øydemarka for å møte det som var der. Dette gar eg alltid knytt opp mot Kristi liv her på jord. Han vart sendt ut frå himmelen (templet/tabernaklet) for å møte dei menneska som var her (villdyra, naturen).

I katolsk — og ortodoks — kristentru handlar ikkje krossen om ein «vreid og lunefull Gud» som slår sin eigen Son i hel. Guds «vreide» blir ikkje «kasta på dør», men det blir heller ikkje utelukkande fokusert på. Her er Gud meir subjekt; Han blir menneske, lever i sanninga, noko samtida ikkje tolte, slik at han «måtte dø».

Dette er noko som blir behandla av den franske litteratur- og religionsforskaren René Girard. Han tok opp valdskulturen som ofte ligg til grunn for eit samfunn, og at Kristus kan hjelpe oss til å bryte ut frå denne, og at Han vart eit offer for denne. Torkel Brekke skriv om dette i artikkelen Kraften i inderligheten i avisa Ny Tid:

Litteratur- og religionsforskeren René Girard er kjent for sin teori om syndebukkmekanismen. Girard vil elske The Passion of the Christ fordi filmen er en studie i syndebukkmekanismen. René Girard ser vold som opphavet ikke bare til religion men til all sivilisasjon. Mennesket har i utgangspunktet få sperrer når det gjelder brutalitet overfor hverandre. Et drap kan kun hevnes ved et nytt drap, og gjensidig hevn skaper en uendelig historie av grusomheter. Bare ved å samles om en syndebukk, et svakt og ensomt medlem av gruppen, og ved å overføre all skyld på dette individet og drepe det, kan voldsspiralen unngås og sosial orden opprettes, ifølge Girard. Offerdrapet, altså kollektivets drap på syndebukken, er utgangspunktet for det ordnede samfunn.Pontius Pilatus har en intuitiv forståelse for dette, han leser hele situasjonen med den rasjonelle politikerens øyne, som oldtidens Henry Kissinger. Han vet at moralske prinsipper kommer til kort overfor de hevngjerrige og blodtørstige folkemengdene som roper at de heller vil ta livet av profeten Jesus enn den gale morderen Barrabass. Den romerske guvernør vet at mennesker trenger brød og sirkus — og sirkus i virkelig forstand betyr blod og innvoller, ikke hester med rosa fjær på hodet.

Jesu venner forsto at Jesus ble anklaget på falskt grunnlag, og Jesus forsto det selvsagt selv. René Girard mener at evangeliene er historien om syndebukkmekanismen som fører til at menneskene korsfester Jesus.

Det kristne budskap om drapet på den uskyldige Jesus løfter dermed sløret fra øynene våre, det får oss til å oppdage de voldelige impulsene som styrer oss. Samtidig får vi makten til å forandre disse impulsene, til å forandre oss selv, vende oss fra kollektiv vold til nestekjærlighet.

Med andre ord: «Sjå, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesonen skal gjevast over til overprestane og dei skriftlærde. Dei skal dømma han til døden og gje han over til heidningane, så han blir spotta, piska og krossfest. Og tredje dagen skal han reisast opp.» (Matt 20:18-19)

Pater Olav Müller tar dette opp i ein artikkel om katolsk atterløysingslære, Gud – en sinnatagg?:

En tysk psykoanalytiker, Tilman Moser, skrev for 25 år siden en bok med tittelen «Gudsforgiftning». I mellomtiden er den blitt kjent over alle landegrenser. Boken er skrevet som et brev til den Gud som forgiftet hans liv som barn, ungdom og langt inn i voksen alder. I dette brevet tar han i sitt 42. år avskjed med den karikerte Gud som ble hans «sykdom». Fromme foreldre kanaliserte i god tro sin nedarvede, tyranniske, straffende Gud inn i hans barnesinn. Han skriver: «Vet du (Gud) hva som er verst ved alt de forteller om deg? Det er at de strør ut den listige påstand at du hører og ser alt og kjenner selv de hemmeligste tanker.» -Gud blir blodig fornærmet når han forsømmer å pusse tennene, når han i lek med venner får en flenge i boksen, når han i barnehagen konkurrerer med de andre om hvem som tisser høyest på veggen. Den ytring fra foreldrene som skremmer mest er: «Hva tror du den kjære Gud vil si til det?»Han er i egne øyne en spedalsk, forutbestemt til evig fortapelse. Han raser mot den overmektige Gud som biter seg fast i alle kroppens og sinnets hulrom: «Du var undertrykkende, hensynsløs, grusom, ondskapsfull i din overlegenhet, og min barnslige svakhet og forsvarsløshet sjenerte deg ikke i ringeste grad. Jeg vet fra mine pasienter, venner og bekjente at du for millioner av mennesker er den verste barnesykdom som tenkes kan – for mange er den uhelbredelig.»

Men slik er det ikkje. Gud vart menneske, steig ned til oss, slik at vi kan endrast og stiga opp til han. «Men vi som utan slør over andletet ser Herrens herlegdom som i ein spegel,» skriv Paulus, «vi blir alle omdanna til dette biletet, frå herlegdom til herlegdom, og dette skjer ved Herrens Ande.» (2Kor 3:18)

Oddvar Moi, katolsk prest i St. Paul i Bergen skriv i bloggen sin at Langfredag,

hører vi lidelsfortellingen lest, og mediterer over Kristi død på korset. Dette er kjærlighet i sin mest radikale form: Gud gir seg selv, for å reise oss opp og frelse oss.

Han er Guds lam, som «ber verdsens synd», ber den i miskunn med oss, og for å mogeleggjere orvandlinga, der vi vert knytt til Gud. Han påtar seg vår liding, og fullendar den på krossen — og i oppstoda (som vi skal feire på natt til søndag/søndag).

Kristi lidingssoge fortel oss at kjærleiken og frelsa vert fullenda i liding. Men det betyr ikkje at Gud er vreid og kref blod. Nei, det har seg slik at Gud vart menneske, levde som menneske, og lidde og døydde som menneske. Då avsluttar eg med nokre ord frå pater Kjell Arild Pollestad, frå
boka Veien til Rom:

Ja, dypest sett var det bare lidelsen som kunne frelse verden, for den er det stikk motsatte av den maktbruk og selvhevdelse som har gitt ondskapen fritt spillerom blant menneskene. Lidelsen er tålmodighetens kunst, den bærer over og vender det annet kinn til, og dermed gjør den makten maktesløs. Derfor måtte Kristus lide da han skulle åpenbare Guds allmakt på jorden; syndens og selvhevdelsens rike måtte beseires nedenfra, der hvor ofrene lå og slikket sine sår. Det kunne ikke gjøres med maktens midler, men bare med medlidenhetens. Kristus påtok seg de lidendes sår og smerte, og lot guddommens allmakt ytre seg i svakhet og sårbarhet. Derfor tiet han og lot seg piske foran sine dommere, for han visste at alle maktens våpen var urene, og at livets vei gikk gjennom lidelsen.

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som det var i opphavet så no og alltid og i all æve. Amen!

3 comments on “Straffa av Gud? (Langfredag)

  1. Bjarte says:

    Hei. Du imponerer med dine stadige tekstutleggelser. Har bare skummet artikkelen, men synes ikke å kunne se hvem som er objekt for de lidelsene som Jesus måtte gjennom? Hvis det ikke er Gud, hvem er det da? Pontius? Denne verdens fyrste? menneskeslekten?

    ha en fin høgtid.
    Bjarte

  2. Eg måtte kutte teksten litt, og difor vart det slik at eg dessverre (med eit feiltak) kutta litt for mykje.

    Eg skulle skrive at enkelte har det for seg at krossen utelukkande handla om at Kristus var objekt, og ikkje noko meir.

    Vidare meiner eg at denne straffa ikkje var ein føydal juridisk transaksjon, men det at Kristus tok på seg konsekvensene av vår synd, dvs. smerte, svolt, dom, etc.

    mvh

  3. …dog utan å å vere syndig sjølv.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s