Aristoteles, kristendom og dydsetikk

Borte på Morbus Norvegicus har det gått ein liten diskusjon (stort sett) mellom meg og Øyvind. Eg tenkte at sidan denne diskusjonen går litt på sida av det posten der handla om, så vil eg ta det opp her.

Morten Magelssen tok fram Aristoteles i ein kommentar om det som er «moralsk riktig og galt», for å sitere Øyvind (frå hans tilsvar). I Øyvind sitt tilsvar nemnte han nokre ord om dydsetikk og handling, og dette trigga den nemnte diskusjonen:

Aristoteles fokuserer heller på ‘godt’ i stedet for på ‘bør’, på karakterutvikling i stedet for på handling…

Dette meinte (og meiner eg framleis) er feil, basert på det Aristoteles sjølv skriv. Eit sitat av Aristoteles seier det meste: «Det vi må lære å gjere, lærer vi gjennom å gjere det.» Øyvind svarte meg, og spurte kva det var som var «feil»:

Kjetil mener at det jeg skriver om Aristoteles er “feil”. Men det som skrives deretter gir ikke noe innblikk i hvorfor dette er “feil”.Det går selvsagt an å tolke Aristoteles i forskjellige retninger (og spesielt hvis man tar utgangspunkt i enkeltsitater). Men at han først og fremst er en dydsetiker er vi vel enige om.

Uansett, jeg skjønner ikke hvordan det sitatet Kjetil henviser til bryter med det jeg skrev.

Og her kjem mine to neste svar (pluss litt til), i redigert form. Håpar dette opnar for litt diskusjon.

Eg veit at Aristoteles er ein dydsetikar, det er nettopp det som er poenget mitt. For kva er eigentleg dyd? Øyvind skriv at Aristoteles var dydsetikar, og at han difor heller «[fokuserer på] karakterutvikling [enn på] handling».

Eg meiner at dette er feil, med grunnlag i korleis Aristoteles sjølv definerer dyden. Han definerer den som ein mellomting, ein middelveg. Ein kan seie at Aristoteles’ moralfilosofi finn sin mest konsentrerte form i begrepet «den gylne middelveg», som Aristoteles ofte brukte, spesielt i sine skrifter om politisk filosofi. Ei dyd er altså ein middelveg. Vi har nok lagt litt for mykje av pietistisk åndssvermeri og seksualmoral, og for lite av Aristoteles inn i definisjonen av uttrykket dydig, som på engelsk har eit mykje meir «handlingsklingande» namn, virtuous, som, i tillegg til dydig, også kan bety dyktig. Aristoteles skriv om dette i Den nikomakiske etikk, bok 2:6, linje 24-27 (s. 35, omsett til nynorsk):

Dyden har å gjere med kjensler og med handlingar. Både for mykje og for lite er galt, medan mellomtingen blir rost og utgjer det rette, og begge delar fylgjer med dyden. Dyden er altså ein slags middelveg, sidan den er retta mot mellomtingen.

La oss — sidan vi allereie har lagt ei slik meining inn i dydsbegrepet — ta for oss seksualitet som eit døme. Her vil eg seie at sjølvtøyming (no pun intended) er ei dyd, ein mellomveg mellom total frigjering av seksualiteten og forkasting og demonisering av seksualiteten (som ofte skjedde i enkelte gnostiske kretsar). Vidare kan sjølvrespekten vere ein dyd fordi den står i mellom sjølvhat og narcissisme (narcissismen tok eg opp i denne posten). På same måte kan det å handle, basert på kontekst, vere ei dyd. Dersom ein er i krig, så kan ein seie at ein må veie opp kva ein skal gjere, i grenselandet mellom feigskap og dumskap.

Dette blir også tatt opp i Vårt Land si spalte tro.etikk.eksistens denne veka. Artikkelen handlar om militæretikk, som er klart handlingsretta. Her poengterer Paul Otto Brunstad, til dagleg krigsskuleprest ved Sjøkrigsskulen i Bergen, at etikken ikkje berre handlar om teori, slik Øyvind kan sjå ut til å meine (om Aristoteles). Eg siterer nokre utdrag av artikkelen:

Førsteårskadettene [ved sjøkrigsskolen] gjennomgår et karakterbyggingsprogram der faste veiledere følger dem tett i undervisning og under øvelse.
Paul Otto Brunstad, som har skrevet to av kapitlene, og til daglig er krigsskoleprest ved Sjøkrigsskolen, understreker at man fortsatt famler seg frem i utformingen av programmet. Men så langt har det ført til mye spennende respons fra kadettene, og god mottakelse i forhold til praksisutfordringene disse har møtt.
–Hvorfor er veiledning så viktig; skal ikke blivende offiserer stole på egen dømmekraft?
–For å bli en karakterfast offiser trenger en å bli slipt, prøvd, utfordret og provosert av en veileder som kan hjelpe til med å forsterke de gode sidene og demme opp for de ødeleggende. Til det trengs hjelp. Ingen dannes alene, men i samspill med andre. Veilederen er den kvalifisert Andre, som selv kjenner yrkets krav og utfordringer, mener Brunstad. (…)Han legger til at bruken av veiledere også innebærer en sterk kritikk av tanken om at etikk kan læres teoretisk.
– Etikkundervisning kan være et tveegget sverd. Jo mer teoretisk etikkundervisning, desto smartere og mer fordekt kan man utøve negativ innflytelse. Det at en kan teorier om etikk, betyr ikke automatisk at man også handler godt. Kanskje blir man bare flinkere til å kamuflere sine handlinger og hensikter mer elegant, sier han.
– Dessuten seilte vi hver høst sammen med kadettene på Statsraad Lehmkuhl. Under disse lange toktene, der vi krysser Atlanterhavet i all slags vær, er karakterbygging og veiledning sentrale elementer. (…)

Karakterbyggingen tar utgangspunkt i de fire klassiske dydene, altså selvbegrensning, mot og visdom, som samlet skal føre til rettferdighet. I en eksistensiell grensesone som krigen er, der kjente strukturer både innenfor og utenfor individet går i oppløsning og det meste flyter, mener han at særlig dydene selvbegrensning og mot kan fungere som veivisere i «krigens tåke».
Selvbegrensning handler blant annet om å avstå fra mulig maktbruk, «dersom det ikke tjener intensjonen med oppdraget».

Eg trur at denne etiske tradisjonen er tatt vidare i kristendommen, om enn «guddomleggjort». Eg trur det er mellom anna dette forfattaren av Hebrearbrevet er inspirert av:

Etter så lang tid burde de sjølve vore lærarar, men de treng nokon som på nytt lærer dykk det første og grunnleggjande i Guds ord. De har vorte slike som treng mjølk, ikkje fast føde. For den som lever av mjølk, er eit spedbarn og skjønar seg ikkje på bodskapen om rettferd. Men fast føde er for dei fullvaksne, dei som ved å bruka sansane har øvd dei opp til å skilja mellom godt og vondt.
(Hebr 5:12-14)

Han baserer seg på antikk dydsetikk, men lar basisen vere Gud. Men sjølve handlingane er ikkje stort ulike. Aristoteles kunne også ha sagt at vi «ved å bruka sansane har øvd dei opp til å skilja mellom godt og vondt.»

Dette trur eg også kan knyttast opp mot det Bibelen skriv om integritet. I 2Krøn 15:17 står det i nokre omsetjingar at kong Asa var «perfekt» (mellom anna i KJV). Men i den rabbinske omsetjinga JPS står det: «But the high places were not taken away out of Israel; nevertheless the heart of Asa was whole all his days.»

Dette kjem også fram i Bibelselskapets omsetjing av 1978/85: «Men offerhaugane i Israel vart ikkje nedlagde. Likevel heldt Asa seg til Herren av heile sitt hjarta så lenge han levde.»

I JPS står det ikkje at «the heart of Asa was perfect all his days», men at «the heart of Asa was whole all his days.» Hjarta blir av enkelte sagt å vere eit bilete på heile mennesket, andre bruker det om sjela. Men det er uansett sjela som er det «styrande prinsipp» i mennesket. Altså kan vi seie at å vere heilhjarta ikkje er det same som å vere perfekt. Det handlar meir om integritet. Det handlar om at vi er menneske i eit og alt, inkludert våre feil og manglar.

Dette kjem også fram i artikkelen «Yom Kippur: Wholeness Versus Perfection» av Susan Handelman. Ho tar opp nettopp dette, og poengterer at ordet «perfect» er ei feil omsetjing, og at dette meir handlar om integritet og om det å vere heilhjarta:

Judaism, it is remarkable to note, does not ask us to be perfect. A student in the college course I teach on “Interpreting the Bible” was very perplexed by the accounts of the biblical heroes, for they all seemed imperfect. Among the usual answers, of course, is that the biblical heroes are shown in their full humanity; that even the greatest of them have flaws; that the Bible is a worldly and earthy book that deals with humans not angels.The Talmud in tractate Shabbat also relates that Moses had to argue with the angels who did not want the Torah to be given to such impure earthly creatures as humans, but to keep it in heaven. Moses asked them: Were you celestial creatures enslaved in Egypt? Do you live amongst idol worshippers? Do you perform arduous labor and need a Sabbath rest? Do you engage in business dealings or have fathers and mothers? Is there jealousy, anger, and temptation amongst you? How then is the Torah which celebrates G-d’s deliverance of the people from Egypt, contains the command to have no other gods, to remember the Sabbath, to honor one’s parents, to not murder, commit adultery or steal–how then can the Torah be for you? He won the argument. Or as Reb Mendel of Kotsk said, G-d has plenty of angels, but few good men.

My student, however, retorted, “It says right here in Genesis that G-d commanded Abraham to be perfect!” She recited from her English translation the verse of Gen. 17:1 in which G-d says to Abraham, “Walk before me and be perfect.” But in the original Hebrew the words are hitalekh lifanai ve’heyeh tamim. The Hebrew word tam which is used here does not denote “perfect” but rather “innocent, simple, pure, whole-hearted, complete.” A more accurate translation would be “Walk before me and be whole.”

Now there is a world of difference between a command to be perfect and a command to be whole. And it is far more loving to ask a person to try to be whole rather than to be perfect. As a scholar of religion once said: “The only way you can describe a human being truly is by describing his imperfections. The perfect human being is uninteresting–the Buddha who leaves the world. It is the imperfections of life that are loveable.”

Å vere heilhjarta handlar ikkje om å vere syndfri, men det handlar faktisk om å vere eit heilt menneske, på godt og vondt, det handlar om å erkjenne sine feil og mistak, ikkje late som om dei ikkje er der. Og dette knytter eg opp mot dydsetikken, der ein lærer seg å leve i «den gylne middelveg», lærer seg å vere sjølvtøymande, etc. Peter tar opp dette i sitt andre brev:

Ja, alt vi treng for å leva i gudsfrykt, har hans guddomlege makt gjeve oss i gåve ved at vi kjenner han som kalla oss ved sin eigen herlegdom og styrke. Dermed har han gjeve oss dei største og mest dyrebare lovnader. Ved dei skulle de få del i guddomleg natur når de har kome dykk fri frå forfallet, som kjem frå lystene i verda.Set difor all dykkar iver inn på å la trua gå i følgje med eit rett liv, og det rette livet med innsikt, nnsikta med måtehald, måtehaldet med tolmod, tolmodet med gudsfrykt, gudsfrykta med syskenkjærleik og syskenkjærleiken med kjærleik til alle.
(2Pet 1:3-7)

Då har eg nokre avsluttande tankar: Øyvind seier som sagt at Aristoteles’ etikk er dydsetikk og karakterbygging, og at han difor ikkje er så opptatt av handling. Eg meiner at han tar feil, og spør: kva er vitsen med etikk dersom det ikkje viser seg i handling? Og, for å ta spørsmålet litt vidare — til kristne som meiner at gjerningar ikkje har ein plass i kristendommen: Kva skal vi då gjere med Jakobs brev? Kaste det? Eg avsluttar no med å sitere nettopp dette brevet, kap. 2:14-22:

Kva hjelper det, sysken, om nokon seier at han har tru, når han ikkje har gjerningar? Kan vel trua frelsa han? Set at ein bror eller ei syster ikkje har klede og manglar mat for dagen, kva hjelper det då om ein av dykk seier til dei: «Gå med fred, varm dykk og et dykk mette!» utan å gje dei det kroppen treng? På same måten er det med trua: Har ho ikkje gjerningar, er ho beintfram død.Kanskje vil nokon seia: «Du har tru, eg har gjerningar.» Vis meg di tru utan gjerningar, så skal eg ut frå gjerningane visa deg mi tru. Du trur at Gud er éin? Det gjer du rett i. Dei vonde åndene trur det same – og skjelv! Vil du ikkje skjøna, du tankelause menneske, at tru utan gjerningar er til inga nytte? Var det ikkje på grunn av gjerningar at Abraham, far vår, vart rekna som rettferdig då han bar fram Isak, son sin, som offer på altaret? Slik kan du sjå at trua verka saman med gjerningane hans, og gjennom gjerningane vart trua fullenda.

Kjelder:

  1. Aristoteles, Den nikomakiske etikk. Omsett Av Øyvind Rabbås og Arnfinn Stigen. Oslo: Gyldendal/Bokklubben Dagens Bøker, 1999
  2. Bråten, Ole Christian, «Å danne moralske krigere». Vårt Land, Mandag 25. april 2006, s. 22-23.
  3. Handelman, Susan,«Yom Kippur: Wholeness Versus Perfection». Wellsprings.

4 comments on “Aristoteles, kristendom og dydsetikk

  1. Bra innlegg som jeg slutter meg til.

    Tanken om dyd som den gyldne middelvei er både spennende og fruktbar. Vi bør også behandle toleranse som en slik dyd, slik jeg skriver om her.

  2. Nettopp. Og ein ting til. Øyvind skriv:

    Morsomt at du trekker frem Aristoteles i dine skriblerier, for det er nettopp han som bruker konsepter og termer som ikke er knyttet opp mot hva som er moralsk riktig og galt. Aristoteles fokuserer heller på ‘godt’ i stedet for på ‘bør’, på karakterutvikling i stedet for på handling, og han unngår dermed antydninger om en objektiv moral.

    Aristoteles er som kjent ein dydsetikar, og dydene er altså ein middelveg. Ein må bestemme seg korleis ein skal utføre dydene etter kontekst og situasjon. Men dette er berre mogeleg dersom dei blir testa opp mot objektive (og aksiomatiske) verdiar. La oss seie at ein person truer familien din. På den eine yttersida er feigskapen, å ikkje gjere noko. På den andre yttersida er den valdsame agressiviteten, å drepe denne mannen, “synke ned på hans nivå”. Dyden vil her vere å prøve å uskadeleggjere han, dersom mogeleg, eller kontakte politiet, etc. Men kvifor gjer vi det? Jo fordi vi allereie innehar verdien “livet er verdifullt”. Utan den, så blir det heile meiningslaust.

    mvh

  3. Øyvind says:

    Det var da voldsomt så mye religionspreik det ble her. Jeg skipper alt det slik at jeg kan fokusere på kjernen i diskusjonen:
    Aristoteles og hans syn på karakterutvikling og handling.

    Selvsagt så bryr Aristoteles seg om handling. Men i samsvar med mye av det du skriver så er det personen som først må utvikles for så å kunne handle. Det er personen og hennes karakterutvikling som står i sentrum. Handlingen vil deretter følge ut ifra hvilken karakter man har bygget opp.

    En dyd er jo nettopp en egenskap ved en person. Selvsagt så vil den resultere i handling (passivitet er også handling).

    Jeg tror egentlig ikke at vi er så uenige for vi mener da begge at Aristoteles er opptatt av begge deler, karakterutvikling og handling. Jeg mener at han legger mest vekt på det første. Dette mener jeg også det virker som om du muligens er enig i, eller?

    Du skriver at Aristoteles sa: «Det vi må lære å gjere, lærer vi gjennom å gjere det.» Dette er jeg helt enig i, og jeg synes det er et utrolig bra sitat. Men poenget er at han, også her, snakker om hvordan vi lærer, altså om karakterutvikling.

    Det er nok i det siste innlegget ditt vi er mest uenige. Her skriver du om “objektive verdier”, noe som jeg mener at Aristoteles elegant unngår med sitt fokus på ‘godt’ i stedet for på ‘bør’. Jeg kan ikke se at Aristoteles trodde på eksistensen av “objektive verdier”.

  4. […] kva er bakgrunnen for dette? Dydsetikken, som eg har skrive meir utførleg om i denne posten, har to sider; for det fyrste betyr det at ein trener seg opp til å vere etisk, før […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s