Politikk og omdefinering av språket

Dette er ein revidert versjon av denne posten.

I 1948 skreiv George Orwell — som eigentleg heitte Eric Blair — ei bok som vi trygt kan seie har tålt tidas tann. Boka kom ut året etter, 1949, og heitte 1984. Handlinga er lagt til eit dystert framtidslondon i 1984 (Orwell meinte ikkje at dette skulle skje det året, han snudde berre rundt på dei siste to tala i 1948).

Det vi møter i denne boka er at verda er delt i tre — Oseania (som vår historie er lagt til), Eurasia og Austasia. Oseania, og nærare bestemt den byen historia er lagt til, er eit samfunn under total kontroll frå “partiet”, med “Storebror” — og hans “tankepoliti” i spissen. Det er eit nedslite og forfallent samfunn, gjennomsyra av redsle og løgn. Det “allmektige” partiapparatet bruker all sin energi på å kontrollere folks kvardag ned til den minst detalj. I spissen for dette arbeidet står tankepolitiet. Deira agentar er overalt og avslørar det minste avvik frå den offisielle partilinja.

Men slikt kan bli vanskeleg etter kvart. Folk er rebelske. Dette merka dei store diktatorane — og det merka også Orwell (men med ei litt anna haldning til det). Han skreiv då, i 1984, korleis samfunnet fekk full kontroll over desse. Bærebjelken i samfunnet var kontrollen over språket. Dei skapte eit nytt språk — nytale — som var ein slags forenkla engelsk som vart meir og meir innskrenka. Poenget var at språket til slutt skulle vere så lite at det var umogeleg å uttale seg “kjettersk” gjennom dette. Orwell skreiv:

Hensikten med nytale var ikke bare å skape et uttrykksmiddel for den verdensanskuelsen og det tenkesett som særpreget tilhengerne av Ingsoc [den nye formen engelsk sosialisme i boka, , mi nam.], men også å umuliggjøre alle andre måter å tenke på. Det var meningen at når nytale var tatt i bruk en gang for alltid, og gammeltale var glemt, skulle en kjettersk tanke — det vil si en tanke som avvek fra Ingsocs prinsipper — bokstavelig talt være utenkelig, iallfall i den utstrekning tanken avhenger av ord. Dens ordforråd var sammensatt slik at det ga nøyaktige og ofte meget subtile uttrykk for enhver mening som et partimedlem med rette kunne ønske å uttrykke, mens det samtidig utelukket alle andre meninger og likeså muligheten for å nå fram til dem ved indirekte metoder. (Orwell: 1950: 301-2)

Er ikkje nettopp dette ein realitet i samfunnsdebatten? Blir ikkje språket meir og meir omdefinert og einsretta? Krondøma på dette finn ein i debattar om fattigdom, solidaritet og —- spesielt — toleranse. I dagens debattar, som ser ut til å vere svært prega av sosialistiske definisjonar, blir fattigdomen totalt knytt opp til fordelingsprinsippet. Ein er ikkje fattig fordi ein ikkje klarar seg, men fordi ein anna har meir. Dette tar eg opp her. Solidaritet blir også omdefinert, men det skal eg ikkje ta opp her. Les heller denne posten. Så over til toleransen.

I følgje ordboka er toleransen definert som “det å bere over med meiningane eller åtferda til andre”. I dagens debattar har det blitt omdefinert til å bety “meiningane våre — i motsetning til dine”.

Orwell byrjar å få ubehageleg rett. Hans teori om nytale — som han tok opp i sjølve historia i 1984, men også i tillegget (som eg siterte frå oppfor) — er svært interessant. Han tok også dette opp i essayet “Politics and the English Language” (Orwell: 1946), der han skreiv om omdefinering av språket, og sa at: “…words alls upon the facts like soft snow, blurring the outline and covering up all the details.” Gjennom å kontrollere språket, prøver ein å kontrollere tankane. Viss då skjer, så er det dei som styrer språket som styrer oss. Dette ser vi klart, både i samfunnsdebatten og i media.

Frå eit kristent perspektiv, har også dette relevans. Slik eg ser det, så er ikkje fokuset på Dyret i Johannes’ Openberring utelukkande av åndeleg art. Det er også ei åtvaring mot diktatur, tyranni og einsretting. Og kva med Babels tårn? Eg tolker dette også som Guds motstand mot einsretting og diktatur, då eit felles språk rask kan utvikle seg til “nytale”.

— Kjetil Kringlebotten

Kjelder:

  1. Orwell, George (1949), 1984. Oslo: Gyldendal
  2. Orwell, George (1946), “Politics and the English Language”. Political Writings of George Orwell. (12. mai 2006)

This entry was posted in Samfunn.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s