Guds kjærleik — og Guds vreide (6. søndag i påsketida)

Tekstane for 6. søndag i påsketida er Apg 10:25-26.34-35.44-48, 1Joh 4:7-10 og Joh 15:9-17. Lat meg sitere epistelteksten:

Mine kjære, lat oss elska kvarandre, for kjærleiken er frå Gud, og kvar den som elskar, er fødd av Gud og kjenner Gud. Den som ikkje elskar, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærleik.I dette vart Guds kjærleik openberra mellom oss, at han sende sin einborne Son til verda så vi skulle ha liv ved han. Ja, dette er kjærleiken, ikkje at vi har elska Gud, men at han har elska oss og sendt sin eigen Son til soning for syndene våre.

Her kan vi lese om at Gud synte sin kjærleik til oss ved at Han gav seg sjølv, at Faderen sende sin einborne Son, “så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3:16) Men korleis skal vi tolke dette?

Kyrkjefedrane diskuterte dette spørsmålet lenge — og med stor interesse. For, som Kristus seier det: “sanninga skal gjera dykk frie” (Joh 8:32) — og då ser eg på det å kjenne sanninga om frelsesverket som noko av det viktigaste.

Det er mange fallgruver å ramle ned i, og her skal eg ta for meg noko eg meiner har blitt tolka svært feil til tider, spesielt i luthersk kristendom: Guds vreide. Og med “som hjelp” har eg den katolske pater Olav Müller, eller i alle fall ein av hans artiklar om frelsesverket og Guds vreide: “Gud — en sinnatagg?” (Müller: 1997). Han skriv:

En tysk psykoanalytiker, Tilman Moser, skrev for 25 år siden en bok med tittelen «Gudsforgiftning». I mellomtiden er den blitt kjent over alle landegrenser. Boken er skrevet som et brev til den Gud som forgiftet hans liv som barn, ungdom og langt inn i voksen alder. I dette brevet tar han i sitt 42. år avskjed med den karikerte Gud som ble hans «sykdom». Fromme foreldre kanaliserte i god tro sin nedarvede, tyranniske, straffende Gud inn i hans barnesinn. Han skriver: «Vet du (Gud) hva som er verst ved alt de forteller om deg? Det er at de strør ut den listige påstand at du hører og ser alt og kjenner selv de hemmeligste tanker.» -Gud blir blodig fornærmet når han forsømmer å pusse tennene, når han i lek med venner får en flenge i boksen, når han i barnehagen konkurrerer med de andre om hvem som tisser høyest på veggen. Den ytring fra foreldrene som skremmer mest er: «Hva tror du den kjære Gud vil si til det?»Han er i egne øyne en spedalsk, forutbestemt til evig fortapelse. Han raser mot den overmektige Gud som biter seg fast i alle kroppens og sinnets hulrom: «Du var undertrykkende, hensynsløs, grusom, ondskapsfull i din overlegenhet, og min barnslige svakhet og forsvarsløshet sjenerte deg ikke i ringeste grad. Jeg vet fra mine pasienter, venner og bekjente at du for millioner av mennesker er den verste barnesykdom som tenkes kan – for mange er den uhelbredelig.»

Det Müller tar opp her, er kva som kan skje dersom ein tolkar Guds vreide feil. Denne “Gudsforgiftinga” tar utgangspunkt i at Gud straffar den minste ting, og at han blir vreid på alle for den minste ting. Müller tar opp det problematiske ved dette, og siterer Jak 1:17, der det står at hjå Gud “er det ikkje forandring eller skiftande skuggar.” Han legg delvis “skulda” på den fundamentalistiske lesing av Bibelen, altså at ein tar alt som står i Bibelen heilt “bokstavleg”.[1] Han drar fram bruken av antropomorfe begrep brukt i Bibelen:

Den fundamentalistiske lesning og forkynnelse av Skriften kan være hovedårsaken til gudsforgiftningen. Bibelen er full av antropomorfe ord og uttrykk. Det vil si: Vi taler om Gud på menneskelig vis. Vi overfører tanker og begreper fra egen erfaringsverden på Den Allerhøyeste. I Det Gamle Testamente har Gud ansikt, ører, munn, hender, føtter. Hans tanker og sinnsstemninger skifter stadig. Han husker noe i det ene øyeblikk og glemmer i det neste. Han skaper menneskene og angrer senere at han har gjort det. Slike skildringer motsier ordene i Jakobs brev: «Hos ham (Gud) finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge» (Jak 1,17). Alle menneskelige ord, selv de mest sublime, er bare billeder som aldri dekker den guddommelige virkelighet.Slik også med ordet «vrede». Både i Det Gamle og Nye Testamente er Gud svært ofte så vred på menneskene. Men vrede finnes bare i vesener med et følelsesliv, forutsetter altså en kropp, noe Gud ikke har, Vi står altså overfor en antropomorfisme, som bokstavelig forstått og utnyttet pedagogisk i katekesen kan skape nedbrytende angst. (Les Mosers brev til Gud!). Kunne vi ikke interpretere Guds vrede i den retning at han – som i sin helhet er all værens fylde – fra evighet av står syndens intethet imot? Synden mangler jo samsvar med den gudgitte moralske norm. Gud «hater» synden, men elsker synderen.

Og nettopp det trur eg er vegen å gå. Gud elska oss så sterkt at Han vart menneske, og levde fullt og heilt som menneske, men utan synd. Likevel gjekk han unn under syndas konsekvensar, tok dei opp i seg, og forvandla dei. Det er ein gammal tradisjon i Kyrkja som seier at Kristi liv var i nyskaplsens lys, og at dag 1-6 var hans liv, og dag 7 (han var død heile lørdagen), var sabbaten der han kvilte og fullenda skapinga. Alexander Schmemann, prest i Den ortodokse kyrkja skriv (i dansk omsetjing):

Store Lørdag oprinder, og vi forstår, at vor Herres hvile i graven egentlig er Hans sabbatshvile, som fuldender verdens ny-skabelse. Den store Moses gav på mystisk vis en slags forudanelse om denne dag, da han sagde: “Og Gud velsignede den syvende dag; for det er den hellige sabbath, det er hviledagen, hvor Gud hvilede fra alle Sine gerninger.” (Schmemann: 2004)

Mange seier at Kristus, for eit tid (ca. 3 dagar), tok vår plass som fortapt, for å sone verdens synd. Dette er for så vidt rett, men kva meiner vi med det? I 1Joh 4:10, som eg siterte oppfor, står det at Kristus er ei “soning for syndene våre.” Eg meiner denne omsetjinga er litt upresis. I New International Version (NIV), står det:

This is love: not that we loved God, but that he loved us and sent his Son as an atoning sacrifice for our sins.

Atoning kjem av atonement, “forsoning” (som ikkje er det same som soning). Sacrifice kjem av det latinske sacrificium, “heilaggjere”. Det vi då ser Jesus gjere, er at Han — fordi Han er sann Gud og sant menneske — set seg sjølv til side for Gud, for Guds vilje, og heilaggjer menneskenaturen. Som Athanasius seier det: “Gud vart menneske, så mennesket skulle bli guddomleggjort.”

Det er ikkje snakk om ein blodtørstig Gud som krev offer, men om ein rettferdig og kjærleg Gud som ikkje toler at skaparverket hans blir øydelagd. Difor sende Han son sin som ei soning — ei forsoning — for syndene våre, og for å nyskape oss menneske og vår verd.

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som det var i opphavet så no og alltid og i all æve. Amen!

Kjelde

  1. Müller, Olav,“Gud — en sinnatagg?”. Den Katolske Kirke i Norge, 1997.
  2. Schmemann, Alexander, f.,“Påskens hemmelighed”. Gudsmoders Beskyttelse, 2004.

Noter

[1] “Bokstavleg” er eit dårleg ord i denne samanhengen. Å lese noko “bokstavleg” betyr at ein les den med den meininga som forfattaren hadde då han skreiv verket, altså det totalt motsette av det ein ofte legg i uttrykket.

4 comments on “Guds kjærleik — og Guds vreide (6. søndag i påsketida)

  1. olakis says:

    Takk for en fin post. Jeg tror mye av opprøret mot kristendommen fra 68´erne bunnet i et slikt bilde av Gud som en autoritær, undertrykkende og smålig person. Men i stedet for å se at tale om Gud er menneskelig tale om Gud, og søke en sunnere (og teologisk mer korrekt) tale om Gud, forkastet de Gud slik de kjente ham. Et spøsmål:Tror du den kristne mystikken kan være en slags “motgift”, en alternativ vei til å tale om Gud?

  2. olakis,

    Jeg tror mye av opprøret mot kristendommen fra 68´erne bunnet i et slikt bilde av Gud som en autoritær, undertrykkende og smålig person. Men i stedet for å se at tale om Gud er menneskelig tale om Gud, og søke en sunnere (og teologisk mer korrekt) tale om Gud, forkastet de Gud slik de kjente ham.

    Ja, den gode gamle “sint og forbanna”-ateismen.

    Et spøsmål:Tror du den kristne mystikken kan være en slags “motgift”, en alternativ vei til å tale om Gud?

    Ja, kristen mystikk kan sikket vere ein “motgift” mot dette. Dei fleste teologar i oldkyrkja var jo også mystikarar, og brukte like mykje — eller meir — tid på bøn og kontemplasjon enn på andre ting.

    Ein kan kontemplere over kva som er meint med “vreide”, “kjærleik”, “heilag”, “rettferdig”. og sjå samanhengen.

    mvh

  3. Anonymous says:

    hei du, din skapkatolikk!

    hum hum, sa professor uffert.
    nå har jeg noen spørsmål jeg, som jeg ikke helt vet hvorhen jeg vil med. Kontemplative spørsmål blir det da:

    “Vet du (Gud) hva som er verst ved alt de forteller om deg? Det er at de strør ut den listige påstand at du hører og ser alt og kjenner selv de hemmeligste tanker.”

    – hva med Salme 139? Hvordan skulle Gud kunne elske oss og sende sin Sønn i døden for oss, viss han ikke kjente oss? Hva er det som gir mennesket verdi? Er det ikke at Gud kjenner hver og en av oss, og elsket oss så høyt at han gav osv.?

    Sacrifice kjem av det latinske sacrificium, “heilaggjere”.

    – betyr ikke sacrificium “offer”? Vi har lært å sondre mellom sacrifice som kultisk offer, og victim som trafikk offer (en stygg orddeling for å få frem poenget der ja).

    Har du lest boken “Veien til Moria” av Børre Knutsen? (De selger den der FBB-klistremerker og buttons selges). Den boken betoner særdeles betydelig Guds behov for den høyeste rettferdighet: det uskyldigste blod. “Se der Guds lam, som bærer verdens synd!”. Det er litt mystisk det der.

    Bibelen er full av antropomorfe ord og uttrykk. Det vil si: Vi taler om Gud på menneskelig vis.

    – Så klart gjør vi det. Men: Vi er skapt i Guds bilde – utseendemessig? Gud vandret jo i haven, i den svale ettermiddagsbrisen.. Samtidig: Når Gud åpenbarer sitt navn, begrenser han seg til til det helt aller minste han kan si, JHVH. “Jeg er”. Videre: “Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser!” (Jes.45:15-No88). Bildeforbudet i ex 20 forbyr oss å tilbe tomme livløse avbildninger istedet for den levende Gud.

    Og så plutselig kommer Jesus Messias, Verdens frelser, Guds Sønn, og tar et menneskes skikkelse. Snakk om kontrast og brudd på “bildeforbudet”.. Snakk om brudd med GT. Eller?

    Og her er poenget mitt: mener å ha lest et sted at kirkefedrene leste Kristus inn i alle de steder der Gud er beskrevet i antropomorfe ordelag (Jakobs kamp i (?) gen32, eller når Gud viser sin herlighet for Moses i ex 3:6(?) etc.)

    Selvsagt skal vi tale om Guds forhold til oss i lys av den nye pakt – men Gud er en sjalu Gud, han ønsker at vi skal vandre på Hans stier, i Hans fotspor. Det innebærer å pusse tennene og å lyde sine foreldre?

    fortsett med tekstgjennomgangene! – da blir ikke samvittigheten så tynget hver gang jeg forsover meg til gudstjenestene..

    Pax!
    Bjarte

  4. Skal prøve å få svart deg, Bjarte…

    Først eit kombosvar:

    – hva med Salme 139? Hvordan skulle Gud kunne elske oss og sende sin Sønn i døden for oss, viss han ikke kjente oss? Hva er det som gir mennesket verdi? Er det ikke at Gud kjenner hver og en av oss, og elsket oss så høyt at han gav osv.? (…)

    Selvsagt skal vi tale om Guds forhold til oss i lys av den nye pakt – men Gud er en sjalu Gud, han ønsker at vi skal vandre på Hans stier, i Hans fotspor. Det innebærer å pusse tennene og å lyde sine foreldre?

    Ja, han kjenner oss, men slik eg forstod Tilman Moses (og Olav Müller) er at dette vart dratt så langt at det var ein mani. Gud vart ikkje ein kjærleg far med nåde, men berre ein dømmande Gud. Gud er heilag — men han er også kjærleg.

    Til dømes trur eg dei fleste gutar — også faren til Moser — har gjort dette som han skreiv om. Men eg trur ikkje det er fordi du tissar oppetter ein vegg at du går fortapt. Men ein skal sjølvsagt lyde og ære sine foreldre, men dei har også eit ansvar overfor sine barn. Müller skriv om liknande opplevingar i møte med norske katolikkar (og dette gjeld sjølvsagt ikkje berre katolikkar):

    “Selv har jeg snakket med eldre katolikker fra mellomkrigstidens Norge. De forteller – og nå litt lattermild – om «kappløpet med Gud». Når de drattet i en dødssynd – og dem var det mange av på den tid – gjaldt det å nå frem til skriftestolen og den forståelsesfulle skriftefar før Gud kom dem i forkjøpet med en takstein i hodet, og så lukt i fortapelsens avgrunn. En ungdom som hører dette i dag, ryster på hodet og kjenner seg ikke igjen. Godt er det! Men svært så tilårskommen skal ikke et kristenmenneske være for i ulykkens time stønne: «Hva galt har jeg gjort siden dette skulle hende meg!» Den straffende Gud har så visst ikke avgått med døden.”

    Sacrifice kjem av det latinske sacrificium, “heilaggjere”.

    – betyr ikke sacrificium “offer”? Vi har lært å sondre mellom sacrifice som kultisk offer, og victim som trafikk offer (en stygg orddeling for å få frem poenget der ja).

    Online Etymology Dictionary forklarar kva det engelske sacrifice betyr:

    c.1250, from O.Fr. sacrifise (12c.), from L. sacrificium, from sacrificus “performing priestly functions or sacrifices,” from sacra “sacred rites” (prop. neut. pl. of sacer “sacred,” see sacred ) + root of facere “to do, perform” (see factitious). L. sacrificium is glossed in O.E. by ansegdniss. Sense of “something given up for the sake of another” is first recorded 1592. Baseball sense first attested 1880. The verb is first recorded c.1290.

    Den same ordboka opplyser også at det engelske ordet sacred betyr “to make holy.”

    Har du lest boken “Veien til Moria” av Børre Knutsen? (De selger den der FBB-klistremerker og buttons selges). Den boken betoner særdeles betydelig Guds behov for den høyeste rettferdighet: det uskyldigste blod. “Se der Guds lam, som bærer verdens synd!”. Det er litt mystisk det der.

    Nei, eg har ikkje lest den, men eg kjøpte den i går.

    Bibelen er full av antropomorfe ord og uttrykk. Det vil si: Vi taler om Gud på menneskelig vis.

    – Så klart gjør vi det. Men: Vi er skapt i Guds bilde – utseendemessig? Gud vandret jo i haven, i den svale ettermiddagsbrisen.. Samtidig: Når Gud åpenbarer sitt navn, begrenser han seg til til det helt aller minste han kan si, JHVH. “Jeg er”. Videre: “Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser!” (Jes.45:15-No88). Bildeforbudet i ex 20 forbyr oss å tilbe tomme livløse avbildninger istedet for den levende Gud.

    Og så plutselig kommer Jesus Messias, Verdens frelser, Guds Sønn, og tar et menneskes skikkelse. Snakk om kontrast og brudd på “bildeforbudet”.. Snakk om brudd med GT. Eller?

    Og her er poenget mitt: mener å ha lest et sted at kirkefedrene leste Kristus inn i alle de steder der Gud er beskrevet i antropomorfe ordelag (Jakobs kamp i (?) gen32, eller når Gud viser sin herlighet for Moses i ex 3:6(?) etc.)

    Når Müller skriv om antropomorfe uttrykk meiner han at vi ikkje skal tolke dette for langt. Gud kan ikkje bli vreid, han er alltid vreid overfor synd. Men han er også alltid kjærleg overfor oss. Han “hatar synda, men elskar syndaren”, som det heiter.

    mvh

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s