Postmodernisme og relativisme

Kva er postmodernisme? Dersom vi skal fylgje den definisjonen som lærebøkene framsetter, er postmodernisme rett og slett påstanden om at det ikkje finst noko som er sant (eller usant for den saks skuld). Uttrykk som “det som er sant for deg, treng ikkje å vere sant for meg,” som eg ofte møter i diskusjonar på Internett, er ein god definisjon på dette. Sjølv om ingen lever dette ut, så er det klart at dette er ein “tendens i tida,” for å bruke ein sliten metafor.

På grunn av dette livssynet, er det mange som ikkje liker tenken på misjon, og spesielt ikkje religiøs misjon. Dette kan ein finne eit klart døme på i bloggen til Thomas Thomas Juhlin Raastad Marthinsen. Han skriv at han ikkje tåler tanken på kristen misjon. Nokre utdrag:

“Det jeg ikke utstår, det jeg ikke under noen omstendighet utstår!, er misjonstanken. Den er den farligste, mest undergravende og ødeleggende fikse idé som har sneket seg inn i menneskenes hjerner.””Misjon går ut på én eneste ting; nemlig å overbevise “uopplyste idioter” om at min Gud er bedre enn din og stakkars deg som ikke har skjønt det ennå, kom her, så skal jeg opplyse deg.”

“Man [blir] slått av den voldsomme og rent ut sagt ufattelige idiotien, for ikke å si den absolutte, den urgamle og aktive arrogansen som ligger i en slik tanke. For hvem i all verden – hvem i all verden! – er som menneske i stand til å innbille seg noe slikt som at det man selv tror på er det eneste rette.”

“Jeg klarer ikke, selv ikke med all mulig tankekraft og velvilje, forestille meg hva som befinner seg i sjelen på mennesker som virkelig tror at deres Gud er den eneste Gud.”

Men det er eit problem med dette. Kvifor er denne misjonen gal? Hadde han argumentert på bakgrunn av maktmisbruk, vald, tvang, etc. hadde det vore forståleg, men det gjer han altså ikkje. Det er ikkje desse misbruka, men sjølve “tanken om misjon” han ikkje likar.

Eit spørsmål vi då kan ta opp er, kvifor nemner han berre kristendom? Er dette berre ein ny “religion er årntli teit”-artikkel? Det kan verke slik. Morten Magelssen tok opp nettopp denne posten i sin eigen blogg, der han utfordra Marthinsen. Han skriv:

Postmodernismen hevder at “sannhet” er relativt, og at “sannheter” i tradisjonell forstand ikke finnes. Og det ligger en viktig innsikt her: Jeg ser saken fra én side, du fra en annen, og sammen danner disse perspektivene et mer fullstendig bilde. Men postmodernismen har en hang til absurde overdrivelser: Den hevder at den egentlige sannheten ikke finnes, og at alt vi har er våre egne perspektiver og synspunkter – som da alt sammen er “sannheter”.

Marthinsen svara han, og sa at han — då han hadde oppdaga posten — sette kaffien i halsen med eit flir fordi Magelssen “på en ganske forbausende måte tilegger det [han] skrev en ny dimensjon.” Hadde dette stemt, så hadde det vore greit for meg. Då hadde dette vore eit rasjonalt utsagn om at “kristendom er årntli teit,” om enn litt dårleg formulert. Men då han skulle svare på kva han eigentleg meinte, så vart det berre verre (endå lenger mot postmoderne relativisme). “Hva du eller hvem som helst annen går rundt og opplever som sant,” skreiv han, “det er jo nødt til å være sant for deg eller den andre.”

Eg har stor respekt for det folk meiner, men eg har ikkje så stor respekt for postmodernisme og relativisme. For det fyrste er det sjeldan — snarare aldri — at folk lever etter dette, og difor blir vitnar det om lite integritet, det viktigaste ved mennesket, det som gjer oss til heile menneskelege individ, som gjer oss “heil i vår ferd.” For det andre, er det irrasjonelt. Om ein ateist seier: “Gud finst ikkje, kristendom er difor teit,” så er eg ueinig med han, men likevel er det han seier rasjonelt, fordi det er eit uttrykk for sanning (det ateisten meiner er sant). Om Gud finst så er det han seier usant, om Gud ikkje finst er det han seier sant, og det eg seier usant. Men den postmoderne relativismen seier at det ateisten meiner er “sant for han,” og det eg meiner er “sant for meg.”

Slike utsagn er berre tøvete, og det blir genialt påvist av ateisten Douglas Adams i The Hitchikers Guide to the Galaxy. Der nemner han (det står i guiden) at enkelte forskarar fyrst har klart å bevise at Gud ikkje finst, fordi dei kan bevise at han finst (les boka eller sjå filmen eller den gamle tv-serien). Etter dette er det ein som prøver å bevise at svart er kvit (og dermed også at raudt er grønt), og dør seinare i eit fotgjengarfelt.

Ein tredje ting å legge merke til, er postmodernismens misbruk av Kants omgrep. Han brukte frasane “Das Ding an sich” og “Das Ding für mich” for å skilje mellom kva verda eigentleg er (an sich) og mi oppfatning av den (für mich). Altså, “tingen som den er” og “tingen for meg.” Eg har merka at dei elskar å sitere dette. Men problemet er at Kant ikkje var noko postmodernist, han berre poengterte at ingen kjenner til den heile og fulle sanning om alt. Problemet er at postmodernistane blandar saman desse omgrepa, og absorberar det fyrste opp i det andre. Altså finst det ikkje noko ting “som den er,” alt er berre “slik vi trur det er.” Og det at folk oppfattar ting heilt motsett ser ikke ut til å plage dei.

Moralen min er altså: om eit utsagn er sant, så er det sant. Om eit utsagn er usant, så er det usant. Utsagnet er ikkje “sant for meg og usant for deg.”

Så no, les desse:

God-Man, The Superhero with omnipotent powers: The Ambiguity of Dr. Moral-Relativism

brentonboy.net — postmodernism

11 comments on “Postmodernisme og relativisme

  1. Hei!

    I min opplevelse er postmodernismen mye mer et klima enn en holdbar filosofisk teori.

    Ulike former for relativisme har stort sett i filosofihistoriens løp måttet gi tapt for både nokså enkle og nokså dype innvendinger, à la dine.

    Jeg tror på objektivitet, sannhet som korrespondanse med en ytre virkelighet, en objektiv moral og Gud, men samtidig har jeg lyst til å gi det postmodernistiske klimaet rett på et par punkter, som du også er innom:

    Når sannheten finnes i meg, som mine holdninger og tanker, er det innebygd et subjektivt element. Sannheten finnes nemlig i subjektet og er underlagt eventuelle svakheter i perspektiv, oversikt og argumentasjon som kan finnes i meg. Det jeg mener må vurderes opp mot objektive kriterier, som nettopp korrespondanse med virkeligheten, logisk koherens, og så videre, men at mine meninger er meningene mine, kan ingen benekte. Ved siden av mine tankers objektive status finnes det også en subjektiv fortelling om hvordan jeg kom fram til dem, hva de betyr for meg, hvilke personlige interesser jeg har av å mene dette og hvorfor jeg gjør det. Alt det er postmodernismen opptatt av, uten at det nødvendigvis går ut over sannhetsverdi.

    Derfor tror jeg det finnes en ganske fruktbar blanding av ikke-relativisme og god kommunikasjon med det postmoderne klimaet. Man kan fortsatt snakke om at noe er riktig objektivt sett, så lenge man ikke framstår spesielt arrogant på egne vegne og viser tydelig at samtalepartnerenes standpunkter har samme krav som ens egne til å bli vurdert opp mot sannhetskriteriene. Det er vel her at vi objektivister ofte har sviktet, fordi vi ikke har tatt samtalepartnerene våre skikkelig på alvor og lyttet.

    Men å prøve å overbevise noen kan også være et vel så sterkt tegn på respekt som å “tolerere” alt. Det er det første som er å behandle motparten som et rasjonelt, selvstendig vesen.–>

  2. Thomas M. says:

    Nok en gang forsvinner poenget mitt i en lengre utgreining om postmodernismen. Hvor jeg burde klassifiseres, får være opp til den enkelte å finne ut av. Det er bare et problem: Poenget mitt blir kokt bort i kvasiintellektuell kål.

    Mitt poeng er bare dette ene: Misjon, altså ideen om at min gud er bedre enn din, så hør nå her, – denne ideen er skrekkelig. Den handler om en helt fantastisk evne til å tenke høyt om sin egen gud, tro og overbevisning, og til å tenke tilsvarende lite om andres gud, tro og overbevisning. Jeg har intet annet poeng.

    Så kan du, og andre som anstrenger dere for å plassere meg i postmodernismens rekker, pretty please ta stilling til det jeg forsøker å si i stedet for å raljere om hvilken bås jeg og uttalelsene mine hører hjemme i?

  3. Dersom den kristne trua er sann, så er misjon det einaste rette. Eg trur den er sann. Men du ser ut til å tru at sanning er relativt.

    Altså: du er ein etisk rellativistisk postmodernist.

    mvh

  4. Thomas M. says:

    Nei, det er jeg nødvendigvis ikke. Det er jo vitterlig ikke sånn at om jeg er uenig med deg, og altså ikke tror at den kristne troen innebærer sannhet, så er jeg postmodernist. Det å si at “dersom den kristne trua er sann, så er misjon det einaste rette” er forferdelig arrogant. Du – og andre som støtter ditt syn – forsøker å klamre dere til en definisjonsrett som jeg – og sikkert noen forhutlede sjeler med meg – ikke synes dere har rett til, i og med at vi mennesker ikke kan vite om gud finnes eller ikke.

    Alt vi kan gjøre er å tro. Så fortell meg: Hva er det du har forstått som andre ikke-kristne tydeligvis går glipp av?

  5. Morten M. says:

    Hei Thomas. Bland nå ikke sammen “nødvendigvis ikke” og “ikke nødvendigvis”, det er viktig for en journalist.

    Vi har skjønt at du mener kristendommen er usann. Spørsmålene til deg er nå: 1) Er det riktig å si at kristendommen enten er sann eller usann? 2) Er det riktig å si at enten finnes Gud, eller så finnes han ikke? 3) Er det riktig å si at enten kommer jeg til himmelen (paradiset) når jeg dør, eller så gjør jeg det ikke?

    Vi venter spent.

  6. Thomas M. says:

    Nei, du har ikke skjønt hva jeg mener. Jeg har aldri sagt at ikke kristendommen er sann. Jeg har overhodet ikke kommentert om den er sann eller ikke.

    (Og du tar også feil når det gjelder bruken av “nødvendigvis ikke” og “ikke nødvendigvis” – men det er vel forsåvidt en annen diskusjon?)

    Til spørsmålene:
    1) Nei.
    2) Nei.
    3) Nei.

    Og hvorfor ikke? Fordi dette handler om tro. Derfor kan man ikke – om jeg nå forstår deg rett – komme med et allmenngyldig svar på de tre spørsmålene. Man kan imidlertid , personlig og for ens eget vedkommende, mene at det er riktig/uriktig å svare ja eller nei på spørsmålene. Dette er poenget mitt – som det har vært det hele tiden: for all del, men hva du vil for deg selv. Men dytt ikke din mening/oppfatning/forståelse av sannheten over på andre. Deri ligger den grove, illeluktende arrogansen.

  7. Altså: postmoderne relativisme.

  8. Thomas M. says:

    Du tar fremdeles ikke innover deg et kvekk av kritikken.

  9. Thomas, jeg ser nå at du gjorde rett da du skrev “nødvendigvis ikke”. Jeg beklager.

    Jeg har lest det du har skrevet flere ganger, og kan ikke skjønne annet enn at det du presenterer er et “skoleeksempel” på relativisme. Jeg forstår ikke hvorfor du ikke er enig i denne merkelappen. Prøv gjerne å forklare forskjellen mellom relativisme og ditt ståsted på nytt – med mindre du gir oss opp.

    Kikk på de første avsnittene av denne: http://en.wikipedia.org/wiki/Relativism . Er ikke det du framholder nøyaktig det samme som det som her beskrives som “truth relativism”?

  10. Knut-Erlend Rosvold says:

    Hei Thomas

    Beklager å blande meg inn i denne noe opphetede debatten men jeg forstår det slik at dere snakker ganske kraftig forbi hverandre. Problemet her er jo ikke om Thomas er en postmodernistisk relativist eller ei (noe som I og for seg av sin nature er et ganske relativt begrep)
    Problemet er at Thomas reagerer på ideen misjon. På dette spørsmålet mener jeg at han har rett på et noe mer direkte svar. Selv om svare dere har gitt for så vidt er et svar så er det egentlig bare en intelektuell unngåelse av selve smerten i problematikken. (Kanksje har katolisismens intelekttuelle krykker hindret dere I å høra hva det er Thomas egentlig lurer på ☺)
    Ganske gallant retorisk sett, men det tilfredstiller ikke deg Thomas slik jeg forstår det?. Det er det ikke sikkert at dette svaret vil heller, men jeg mener det kan oppklare litt.
    For det første…
    Jeg tror du har en svært vanlig feiloppfatning av hva misjon er.
    Det er ingen misjonærer (i all fall ikke som jeg kjenner) som tenker at de skal skape tro ved å overbevise noen om hva som er rett. Jeg ser på misjon på en helt annen måte. Misjon er å åpne opp. Det er å leve på en slik måte at andre kan se hva du tror på. Bibelen sier og at troen er en gave som gis. Troen skapes av den hellige ånd i den enkelte. Troen fortjenes ikke. Den oppnås heller ikke ved å bli overbevist om en intelektuell tankebygning. Du sier misjon er opplysning, jeg vil kanskje heller si at det er opplevelse. Jeg har tro til at min Gud er stor nok til å skape tro i de jeg møter slik han har skapt tro i meg. Derfor er misjon ikke umoralsk på noe vis fordi det alltid vil være frivillig og fullstendig opp til den enkelte om han vil ta imot det han ser. Viss du liker det kan du ta imot det, viss ikke så kan du lavær. Min oppgave er å sette lys på et kunstverk på en slik måte at det kan fremstå for betrakteren slik det var ment å fremstå fra selve kunstnerens side. I det siste året har jeg hatt samtaler med flere tidligere muslimer som har blitt kristne. Det er ingen som har tvunget dem, men de har selv motatt troen fordi noen åpnet opp så de kunne få se hvem Jesus var. Bortsett fra en som møtte Jesus selv i en profetisk drømm. Men ingen kristne ville på noe tidspunkt ha drømt om å tvinge disse til å konvertere. Grunnlaget i den kristne Gudsrelasjonen er kjærlighet, og tillat meg å bli litt filosofisk, men er det ikke slik at kjærligheten kjennetegnes ved at den alltid er frivillig? I det kjærligheten påtvinges opphører den å være kjærlighet. Kjærligheten og frivilligheten lever i symbiose. Gjensidig avhengighet. Derfor handler ikke misjon om en arrogant holdning, men det handler om at jeg tror at det jeg har fått motatt, det den hellige ånd har skapt i meg kan han skapes i hvem som helst, også deg Thomas. Det er dette som er nåden. At Jesus gir oss evig liv helt ufortjent. Konseptet nåde er ukjent for alle andre religioner. De handler om at mennesket skal gjøre seg fortjent til en belønning på et teller annet vis. Men vi kan aldri gjøre oss fortjent til Guds nåde, den blir gitt til oss fullstendig uten at vi kan gjøre noe . Nåden er helt ulogisk, den strider mot menneskelig sunn fornuft. Derfor er jeg overbevist om at ingen mennesker kunne ha konstruert konseptet fordi en av meneskets største bevegelser gjennom tidene er basert på at du ikke kan eller trenger å gjøre noe annet for å få del I det en å ta imot. Den må være drevet frem av Gud.

    For det andre…
    du burde kanskje ikke uttale deg så standhaftig om misjonærer med mindre du har vært ute og sett deres svært umoralske oppførsel og blitt anstøtt av det. Dette føles urettferdig for meg. Jeg inviterer deg gjerne med en tur til Etiopia for å besøke noen såkalte idioter (forøvrig et urgammelt navn på kristne du bruker der). Det jeg har fått sett av misjonen er svært lite umoralsk. Med mindre du kaller det å leve under svært kommerlige forhold, for å gi basal helsetilgang til mennesker som ikke deler din tro, på glemte kroker av denne jordkloden, til en lønn som gjør deg til minstepensjonist for umoralsk oppførsel. Misjonærene vil jeg si er kjennetegnet av at de er drivet av kjærlighet og omsorg for andre mennesker. De vil dele alt de har som de mener er godt med andre. Selvsagt ikke under tvang. Det forekommer ikke! Misjonærer er folk som bryr seg og som gjør noe konkret med omsorgen de kjenner på.
    Jeg vet ikke om dette noe ustrukturerte inlegget gjør deg noe klokere. Men jeg håper du ut fra dette kan forstå att det utmerket godt går an å drive misjon på en svært moralsk måte. Det er ikke en arrogant holdning jeg har tenkt å komme med. Men I det jeg slipper andre mennesker inn på livet mitt så skjer det at Gud kommer der og I vår dialog kan han vise seg for de andre viss de vil åpne seg opp for Han. Eller så kan de f.eks bli møtt I drømme slik som min tidligere muslimske venn😉

    Grace finds beauty in everything!
    Bono U2

  11. Thomas M. says:

    Takk, endelig en som svarte på det jeg kritiserte og ikke lot meg bli gjenstand for en forstyrrende diskusjon.

    Jeg har forøvrig lagt ut innlegget som startet dette på bloggen til Dagbladet. Lenge leve diskusjonen, med andre ord.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s