Bloggen er eitt år gamal!

For eit år sidan i dag starta eg denne bloggen, og — som Morbus Norvegicus — prøver eg å ha ein blogg med substans. Eg prøver å “angripe” forskjellige problemstillingar — det seg vere postmodernisme, Gud eller evolusjon — med utgangspunkt i livssynet mitt.

Det fyrste innlegget eg skreiv; “Protestantismen, sekularismen og kristendomsopplæringa i skulen,” tok for seg nokre problem med skulen etter at protestantismen (som ofte er svært prega av sekulariseringa) gjorde sitt inntog i landet. Eg siterer:

Når eg tenker tilbake til den kristendomsopplæringa eg sjølv fekk i barneskulen, og ser på den opplæringa ein får i dag, så tenker eg kor “blodfattig” dette var, og er. Kvifor er det slik? I matematikk skal ein lære nettopp matematikk — sjølvsagt på eit passande nivå — men betyr det at læringa skal vere “blodfattig” og særs dårleg?Då det var boksalg av gamle skulebøker i kommunen heime, kom eg over ei skulebok frå 1968 med tittelen Kristus er Herren — Kristendomskunnskap for 6. skuleåret. Fyrst var det ei gjennomgang av evangeliet, i forskjellige “etappar,” deretter kyrkjehistorie, mellom anna ein del om kyrkjemøtet i Nikea, forskjellige biografiar, etc. Til slutt var det ei gjennomgong av Luthers vesle katekisme.

På den tida — sjølv om den nok var passe sekularisert då også — var kristendomsopplæringa ikkje utelukkande ei oppramsing av kva Luther og “hans” etterfylgjarar har gjort sidan 1500-talet (med nokre korte ord om Jesus og Paulus fyrst). Nei det var meir. Dette har eg no tenkt å fylgje opp, med utgangspunkt i 1. Mosebok og C.S. Lewis’ essay “Men Without Chests.”

Menneske med eller utan brystkasse

I 1. Mosebok kan vi lese om det folk ofte kallar “livsens tre” og “kunnskapens tre.” I ein diskusjon var det ein som lurte på kvifor det heitte “kunnskapens tre.” Han meinte at det ville seie “å bruke kunnskapen til å skilje mellom godt og vondt.” Men dette stemmer ikkje. Det står ikkje mykje om desse trea, men eg kan sitere det mest sentrale:

Og Herren Gud lét alle slag tre veksa opp or jorda, herlege å sjå på og gode å eta av, og midt i hagen livsens tre og det treet som gjev kunnskap om godt og vondt. (1Mos 2:9)Og Herren Gud gav mannen dette påbodet: “Du kan gjerne eta av alle trea i hagen. Men det treet som gjev kunnskap om godt og vondt, det må du ikkje eta av; for den dagen du et av det, skal du døy.” (1Mos 2:16-17)

Ormen var listigare enn alle villdyra som Herren Gud hadde skapt. Han sa til kvinna: “Har Gud verkeleg sagt at de ikkje skal eta av noko tre i hagen?” Kvinna svara: “Vi kan godt eta av frukta på trea i hagen. Berre om frukta på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må de ikkje eta av og ikkje røra; for då skal de døy!” Då sa ormen til kvinna: “De skal ikkje døy! Men Gud veit at den dagen de et av frukta, skal augo dykkar opnast; de skal verta som Gud og kjenna godt og vondt.” (1Mos 3:1-5)

Legg merke til ein vesentleg ting: Det står ingenting om at treet lærar oss å skilje mellom godt og vondt, det står berre at treet gjev oss kunnskap om godt og vondt. I Ord 3:18 står det at Visdomen (som eg meiner er Kristus, jmf. Ord 8:22ff, 1Kor 1:24) “er eit livsens tre for alle som grip han, sæle er dei som held fast på han.”

Altså meiner eg at livsens tre også kan vere visdomens tre. Kunnskap i seg sjølv er ikkje galt, men det går ofte galt dersom vi skal halde oss til “pure facts.” Sjå til dømes på palantíren i Tolkiens Ringdrotten (Ringenes Herre) (bilete frå filmatiseringa finn du her). I boka/filmane ser vi at det er sju steinar — palantíri — som vart tatt inn i Midgard av Elendil. Han brukte dei som ein måte å kommunisere. Tom Shippey, forfattaren bak boka J.R.R. Tolkien: Author of the Century, seier litt om dette i eit intervju på den utvida DVD-utgåva av “Return of The King”:

One of the most important cross-connecting devices is the palantír. (…) And the palantír always tells you the truth, but it incourages you to draw the wrong conclusion from it, and I think they’re used four times in The Lord of the Rings as book. The first time is Saruman that Sarumanhas been using it, and it seems that Sauron has been showing him his build up of power…

På grunn av dette, drar Sarumann ein feil konklusjon, og går over til Saurons side. Dette er er berre eit av fleire dømer der Sauron [mis]bruker desse. Dei gjev berre “pure facts,” og ikkje visdomen til å forstå dei. Dette tar Lewis — mellom anna — opp i essayet “Men Without Chests.” Der bruker han ein metafor om mennesket, delvis lånt frå Platon, delvis frå Paulus.

I klassisk kristen teologi snakkar ein om at mennesket er ei psykosomatisk eining av sjel/ånd og kropp. I “Men Without Chests” skriv Lewis om at mennesket består av tre “delar,” hovud, brystkasse og mage. Hovudet er eit bilete på det rasjonelt-åndelege, brystkassen på på sjela/sinnet, viljen (inkl. moral) og magen er eit bilete på lystene, driftene og instinkta, dvs. den “dyriske delen.” Som sagt har Lewis lånt denne metaforen delvis frå Platon, som — mellom anna i Staten, bok 4 — skriv om ei “oppdeling” av sjela eller sjelsevnene, og delvis frå Paulus som pratar om menneske som held seg til magen. “Slike menneske [som skaper splitting mellom kristne] tener ikkje Herren Jesus Kristus, men sin eigen mage. Med fine ord og lokkande tale forfører dei slike som er godtruande av hjarta,” skriv han i Rom 16:18. Og i Fil 3:19 skriv han: “Dei [ugudelege, fiendane av Kristi kross] endar i fortaping, dei har magen til gud, dei set si ære i si skam, og dei er berre opptekne av jordiske ting.”

Hovudet er orientert oppover mot rasjonaliteten, det åndelege og matefysikken, medan magen er orientert nedover mot driftene. Men i mellom er brystkassen som “arbeidar” som ein slags “mellommann” mellom desse. Det er ved brystkassen at vi verkeleg er menneske, seier Lewis. Utgangspunktet for “Men Without Chests” er ei lærebok som Lewis — fordi hans plan ikkje er å åtake spesifikke forfattarar, men å skrive om god og dårleg utdanning generelt — kallar The Green Book. Forfattarane kallar han Gaius og Titius. Han skriv:

I had sooner play cards against a man who was quite sceptical about ethics, but bred to believe that ‘a gentleman does not cheat’, than against an irreproachable moral philosopher who had been brought up among sharpers. In battle it is not syllogisms that will keep the reluctant nerves and muscles to their post in the third hour of the bombardment. The crudest sentimentalism (such as Gaius and Titius would wince at) about a flag or a country or a regiment will be of more use. We were told it all long ago by Plato. As the king governs by his executive, so Reason in man must rule the mere appetites by means of the ‘spirited element’. The head rules the belly through the chest—the seat, as Alanus tells us, of Magnanimity, of emotions organized by trained habit into stable sentiments. The Chest-Magnanimity-Sentiment—these are the indispensable liaison officers between cerebral man and visceral man. It may even be said that it is by this middle element that man is man: for by his intellect he is mere spirit and by his appetite mere animal.

Dette kan forklarast med eit bilete. Mange skjønlitteraturforfattarar, filmskaparar og tv-produsentar nytter seg av tre hovudkarakterar som saman utgjer ein heilskap. I den fyrste Star Trek-serien har vi Kirk (den åndeleg-rasjonelle), Spock (sjela/sinnet, viljen) og Bones (driftene). I star Wars (den fyrste trilogien, 1977-1983) har vi Luke Skywalker, Leia Organa og Han Solo (som, i fylgje nyare teikneseriar, giftar seg med Leia). I Narnia-bøkene har vi Lucy, Peter og Edmund. Og sist, men ikkje minst, Harry, Hermione og Ron i Harry Potter-bøkene.

Men kva er altså dette? I fylgje Lewis er det slik at kjenslene til brystkassen skal kultiverast og [ut]dannast i dei klassiske dydene, eller dygdene,[*] som enkelte kallar dei. Dette inkluderer å lese “dei rette bøkene.” Lewis skriv om dette i boka A Preface to Paradise Lost, og snakkar om “Stock responses” (eit uttrykk eg ikkje har funne noko god omsetjing for):

By a Stock Response Dr I. A. Richards means a deliberately organized attitude which is substituted for “the direct free play of experience.” In my opinion such a deliberate organization is one of the first necessities of human life, and one of the main functions of art is to assist it. All that we describe as constancy in love or friendship, as lualty in political life, or, in general, as perseverance—all solid virtue and stable pleasure—depends on organizing chosen attitudes and maintaining them against the eternal flux (or ‘direct free play’) of mere immediate experience. This Dr Richards would not perhaps deny. But his school puts the emphasis the other way. They talk as if impovement of our responses were always required in the direction of finer discrimination and greater particularity; never as if men needed responses more normal and more traditional than they now have. To me, on the other hand, it seems that most people’s responses are not ‘stock’ enough, and that the play of experience is too free and too direct in most of us for safety safety and happiness or human dignity. (…)Once again, the old critics were quite right when they said that poetry “instructed by deligting,” for poetry was formerly one of the chief means whereby each new generation learned, not to copy, but by copying to make, the good Stock responses. Since poetry has abandoned that office the world has not bettered. While the moderns have been pressing forward to conquer new territories of consciousness, the old territory, in which alone man can live, has been left ungarded, and we are in danger of finding the enemy in our rear. We need most urgently to recover the lost poetic art of enriching a response without making it eccentric, and of being normal without being vulgar. Meanwhile—until that recovery is made—such poetry as Milton’s is more than ever necessary to us.

Lewis, C.S., A Preface to Paradise Lost. Oxford University Press, 1942, s. 53-54.56

Ein mann som er utdanna og kultivert i samband med dei klassiske dydene skal altså kunne vite kva som er rett og kva som er galt. I Hebr 8:10 les vi at Gud “vil leggja [sine] bod i hugen [vår]og skriva dei i hjarta [vårt].” Problemet med moderne utdanning — som Lewis tar opp i “Men Without Chests” — er at ein, i staden for å trene opp brystkassen i dyder og verdiar, eller “the Tao,” som Lewis kallar morallova, så blir mennesket fjerna frå brystkassen. Dette ville ikkje blitt sett på som danning av “klassisistane,” men anti-danning. Som sagt, tar Lewis, i “Men Without Chests,” utgangspunkt i ei lærebok som han ikkje oppgjer korrekt namn for. I konklusjonen til essayet skriv han (med svært skarp penn):

The operation of The Green Book and [textbooks of] its kind is to produce what may be called Men without Chests. It is an outrage that they should be commonly spoken of as Intellectuals. This gives them the chance to say that he who attacks them attacks Intelligence. It is not so. They are not distinguished from other men by any unusual skill in finding truth nor any virginal ardour to pursue her. Indeed it would be strange if they were: a persevering devotion to truth, a nice sense of intellectual honour, cannot be long maintained without the aid of a sentiment which Gaius and Titius could debunk as easily as any other. It is not excess of thought but defect of fertile and generous emotion that marks them out. Their heads are no bigger than the ordinary: it is the atrophy of the chest beneath that makes them seem so.And all the time—such is the tragi-comedy of our situation—we continue to clamour for those very qualities we are rendering impossible. You can hardly open a periodical without coming across the statement that what our civilization needs is more ‘drive’, or dynamism, or self-sacrifice, or ‘creativity’. In a sort of ghastly simplicity we remove the organ and demand the function. We make men without chests and expect of them virtue and enterprise. We laugh at honour and are shocked to find traitors in our midst. We castrate and bid the geldings be fruitful.

Mennesket er ikkje berre ånd eller berre dyr. Mennesket er ei psykosomatisk eining av desse to, og det er gjennom brystkassen — gjennom å trene den opp til å vere dydig og til å leve “verdig og rett” — at vi fullt ut er menneske. Morten Magelssen skriv om dette i bloggposten “Det frittsvevende mennesket,” der han tar opp problema med relativismen og postmodernismen, med utgangspunkt i nokre utsagn som Petter Eide, generalsekretær i Amnesty, sa til Vårt Land. Magelssen spør:

[Er] denne nyvunne friheten til å velge verdier noe å juble for? Ved ettersyn viser den seg å være problematisk. For hvordan skal vi velge oss våre verdier? Det kan ikke bli ved hjelp av fornuften, for verdier lar seg ikke begrunne med fornuften alene. Dette vil koste deg livet leder ikke automatisk til ikke gjør dette, uten at verdien å ha livet kjært allerede er på plass. Verdiene kan altså ikke argumenteres for; de må bare aksepteres, som vitenskapens aksiomer.Ettersom fornuften er satt på sidelinjen, er valget overlatt til “magefølelsen”, det vil si våre drifter og instinkter. Når vi velger det vi “føler er riktig”, faller valget gjerne på minste motstands vei. Jeg skulle likt å treffe det menneske som, stilt overfor det frie verdivalg, velger seg verdier som ikke er noenlunde forenlige med hans nåværende livsførsel.

Poenget mitt — og sikkert Magelssen sitt også — er at det er gjennom konstant trening i dei klassiske dydene at mennesket er — og fortsett å vere — menneske. Vi skal ved vår brystkasse, opptrena i desse dyder og verdiar, “mekle mellom” hovudet og magen. Kunnskapens tre gjev oss berre kunnskap, “facts,” som blir behandla av hovudet (ånden/rasjonaliteten). Men vi treng også brystkassen (sjela/sinnet) til å hjelpe oss, til å trene oss opp i dydene. Dette er visdom, vegleiing. Då avsluttar eg med nokre ord frå Aristoteles, Etikken, bok II, 1.4 (på engelsk):

Again, where we do things by nature we get the power first, and put this power forth in act afterwards: as we plainly see in the case of the senses; for it is not by constantly seeing and hearing that we acquire those faculties, but, on the contrary, we had the power first and then used it, instead of acquiring the power by the use. But the virtues we acquire by doing the acts, as is the case with the arts too. We learn an art by doing that which we wish to do when we have learned it; we become builders by building, and harpers by harping. And so by doing just acts we become just, and by doing acts of temperance and courage we become temperate and courageous.

— Kjetil Kringlebotten

Noter:

* På engelsk heiter “dyd” virtue, og “dydig” heiter virtuous. Vi ser det igjen i ordet “virtuos,” definert av ordboka som ein “person (særleg kunstnar) med høgt utvikla teknikk” og som ein person som er meisterleg. Altså kan det å vere dydig også bety å vere dyktig og meisterleg, ein person som har meistra det å leve vel og godt, ein godt utvikla og velvaksen person som “ved å bruka sansane har øvd dei opp til å skilja mellom godt og vondt.” (Hebr 5:14)

9 comments on “Bloggen er eitt år gamal!

  1. Utmerket tekst om dyd og karakter. Begrepet “dyd” er grundig diskreditert de siste århundrer. Før viste det ganske riktig til “dydene”, som du skriver om. Men så har man gradvis gått over til å snakke om “dyd” i entall, og med den snevre betydningen “seksuell jomfruelighet”. Når det nå brukes, er det mest nedsettende.

    Gratulerer med blogg-jubileet!

  2. Ståle says:

    Gratulerer med jubileet! Bloggen er veldig bra, jeg stikker ofte innom. Du har ikke tenkt på å bli prest, forresten? Det ser ihverfall ut som om du har store nådegaver for undervisning og forkynnelse…

    Morten: Hvis dydsbegrepet har blitt diskreditert, så får vi sette i gang og gjeninnføre det. Intet godt samfunn uten dyder.

  3. Takk for et meget godt innlegg. George Weiler peker i sin bok “The cube and the cathedral” på noe av det samme med utgangspunkt i Thomas Aquinas frihetsbegrep.

    Mennesker i dag tenker gjerne på frihet som frihet til å gjøre hva som helst. Det kommer til utrykk i menneskers liv generelt, men også i kunsten har man innført samme prinsipp, med den medfølgende degenereringen av kunsten.

    Men Weiler peker i sin bok på at Aquinqs frihetsbegrep i følge Fader Pinckaer best kan fanges i begrepet”freedom for exellence”. Som han peker på, alle kan dundre “fritt” løs på et piano uten at det blir musikk av den grunn. Men først når man velger å øve og øve, vil man tilslutt komme dit at man får en frihet til å kunne brilliere på pianoet.

    Du får en frihet til å spille, og å være skapende, som den som mener at frihet er frihet til å gjøre hva som helst, aldri kommer i nærheten av.
    På samme vil den som velger å praktisere dydene oppnå en frihet i livet som kan karakteriseres som “freedom for exellence” og som den som lever etter prinsippet frihet er frihet til hva som helst, aldri vil forstå.

    Weiler sier: “Virtue and the virtues are cruial elements of freedom rightly understood, and the journey of a life lived in freedom is a journey of growth in virtue-growht in our ability to choose wiesly and well the things that truly make for our personal happiness and for the common good.”

  4. Runar says:

    Gratulerer med jubileet! Du skriv ikkje fånyttes.

    “[M]ennesket består av tre “delar”(…)Hovudet er orientert oppover mot rasjonaliteten, det åndelege og matefysikken, medan magen er orientert nedover mot driftene.”

    Freud!

  5. Andreas says:

    Gratulerer med ettaarsjubileet! Jeg har fulgt bloggen siden dag én omtrent, og bloggen din er en av de faa i den etterhvert saa uoversiktelige skogen av norskspraaklige blogger.

    Om jeg faar lov til aa komme med litt konstrukt kritikk med hensyn til spraak, vil jeg bare si at det finnes andre maater aa avslutte en artikkel med enn “Då avsluttar eg med …”.

    Fred og alt godt!

  6. andreas says:

    Bloggen er selvsagt en av de faa i den uoversiktelige skogen _som er verdt aa lese”.

  7. Takk for gratulasjonane, og Andreas, eg tar kritikken til meg. Skal prøve å vere meir kreativ i avslutningane (no er det vel ikkje slik at eg treng å forklare at eg avsluttar heller, det ser vel folk når teksten sluttar. ;))

    Og Christianculture, takk for glimrande innlegg. Endå meir stoff for bloggen.

    Og Runar, Freud hadde nok tankar omkring dette, men han var langt frå den fyrste. Dette har eg frå C.S. Lewis som hadde det frå Platon (og Paulus).

    mvh

  8. […] eg starta denne bloggen, med tittelen “Skapkatolikken,” og eg tenkte å ta opp tråden frå ein av kommentarane til teksten som eg poste for eit år sidan. Der skreiv Christianculture om Thomas Aquinas sitt syn […]

  9. […] dette synst eg er viktig. Sett i ljos av det eg har skrive om her, om at vår ånd, vårt sinn, skal styre kroppen og kjenslene, så blir dette klarare. Når vi […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s