Vedkjenne synd — kvifor?

I ein diskusjon kom eg over uttrykket «å vedkjenne synd med Bjørnbeboe,» tatt frå ein artikkel i Vårt Land. Utgangspunktet var Bjørneboe-diktet «Mea Maxima Culpa» (mi største skuld):

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
“Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?”
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen i blod!

I våre hjerter der loven er lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slakterhus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?

Mange eg har diskutert kristendom med, sit inne med fordommar mot det «fokus» den kristne trua har på synd — og då spesielt på dei såkalla «kjøtlege synder.» Ein tenker seg at vi skal vedkjenne synd, ikkje for å bli lækt, men for å trykke seg ned i driten. I «Mea Maxima Culpa» bruker Bjørneboe den latinske liturgien, der ein nettopp skal vedkjenne mea maxima culpa, «mi største skuld.» Han beskriv synd med store, grusomme ord, men likevel sit eg ikkje igjen med ei kjensle av at han fordømmer, men heller at han kallar til ansvar og solidaritet. Jan Schumacher seier (i Vårt Land-artikkelen):

– Å bekjenne synder er en form for solidaritet. Det handler ikke bare om å renvaske seg. Enhver syndsbekjennelse burde romme en dyp erkjennelse av fellesskap med alle.

Eg trur at nettopp denne form for syndserkjenning er eit godt grunnlag for empati. For, når ein set seg sjølv til sides, og tar omsyn til «den andre,» så forstår ein kva det vil seie å leve i fellesskap. Men for å fungere i fellesskap, må ein også ta omsyn til seg sjølv. Mannen bak den katolsk bloggen Disputations tolker, i innlegget «Per se cruelty», St. Katarina av Siena slik:

First, sin is essentially cruel. Each and every sinful act is an act of cruelty. There is no such thing as a harmless little sin.Second, the sinner is primarily cruel to himself. Sin is always an offense against oneself, and therefore can never be an act of self-love, properly speaking. True self-love is the desire of the true good for oneself. Sin is, though, often (always?) an act of selfish love (or self-love-ish, improperly speaking). Selfishness and self-love are incompatible.

Kristus snakkar om dette i Matt 16:26, der han spør kva det gagnar «eit menneske om det vinn heile verda, men taper si sjel?» Her prøver ein å få det «godt» — ofte på bekostning av andre — men skadar eigentleg berre seg sjølv. Dette kan vidare tolkast inn i den kristne ambisjonen om å vere «heil i di ferd» (1Mos 17:1), og det å la Kristi sinnelag prege di ferd (Fil 2:5, etter Erik Gunnes omsetjing).

I Shakespeares velkjende klassikar Hamlet funderar hovudkarakteren Hamlet om han skal ende livet sitt eller ikkje. Han seier det slik: «Å vere eller ikkje vere — det er spørsmålet!» Dette kan, med litt omtolking, brukast om kristenlivet, om å vere eit heilt menneske eller ikkje. Vi skal vere heile menneske, og vi skal vere oss sjølv, ikkje «oss sjølv nok,» for å stele eit poeng frå Ibsen.

Dette er ein prosess som krev kjærleik, nåde og forsoning. Jan Schumacher seier vidare:

– Vår store skyld er vår nestes blod. Slik omtrent lød Bjørneboes liturgiske overdrivelse. Vi er skyldige alle, fordi vi er skyldige på elske hverandre, og på det punktet er vi alle skyldnere. Det er på dette punktet syndsbekjennelsen i dagens høymesse kommer til kort. Den opererer ensidig innenfor forholdet Gud — menneske, i stedet for å føre oss inn i livets store trekantdrama: Gud — meg selv — min neste. På dette punktet er Bjørneboes diktning en kraftig påminnelse. I stedet for å snakke om «syndsbekjennelse», foretrekker nyere liturgikere å anvende ordet «forsoning». Vårt møte med Gud, er også et møte med vår neste. Et slikt perspektiv er langt mer i pakt med hva vi finner i evangeliet.

Syndsvedkjenning/erkjenning er ikkje noko som er til primært for at Gud skal få straffe oss/la vere å straffe oss, det er eit konsept ein finn i mange «heidenske religionar,» der alt som skjedde anten var straff eller signing frå gudane. Synd er den urett ein gjer, og ja, ein kan kalle det å bomme på målet. For kva er målet? Jo, etter mitt syn er målet dette: «Alt det de vil at andre skal gjera mot dykk, det skal de òg gjera mot dei.» (Matt 7:12)

Å vedkjenne si synd er altså positivt. Det er ikkje for å unnga straff, men for å få eit sunnare forhold til seg sjølv, sine eigne grenser, til andre — og til Gud. og det hjelper også til å forstå at mennesket — sjølv om det også er godt, ikkje berre vondt, som enkelte meiner — ikkje kan frelse seg sjølv.

Dette meiner eg vi ser best hjå dei gamle ørkenfedrane, mellom anna Antonius, som kyrkjefaderen Athanasius skreiv om — midt oppi den arianske strida. Dette tar Peter Halldorf opp i boka 21 kirkefedre, s. 95:

Kampen mot Arius’ kristologi og skildringen av Antonius’ vei, bort fra verden og ut i ørkenen, motiveres av en sterk overbevisning om at mennesket ikke klarer å være sin egen frelser. Bare den som ikke har møtt sine egne grenser kan falle for illusjonen om sin egen guddommelighet. Hver og en som har sett inn i seg selv og blitt forskrekket, vet at redningen må komme fra noen som er av en helt annen art.

Vi må altså vedkjenne oss våre feil, for dersom vi ikkje gjer det, dersom vi stenger desse inne, vil vi berre få leve halvliv, innsstengd med våre eigne feiltak.

— Kjetil Kringlebotten

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s