Samstundes Gud og menneske

Som mange sikkert har oppdaga, så er læra om Inkarnasjonen og Treeininga som er hovudgrunnane til at eg framleis er kristen, eller i alle fall ein aktiv kristen. Vidare tar liturgien ein stor del av mitt hjarta. I denne posten tenkte eg å ta for meg fyrstnemnde for n’te gong. Denne gongen blir det litt teknisk (og skolastisk).

Form og stoff

Mellom anna frå Aristoteles har vi fått ei sondrering mellom «form» og «stoff.» Det engelske uttrykket er «substance and accidents.» Sjølv liker eg betre å bruke substans (eller grunnsått), men eg skal her halde meg til «form» og «stoff.» Form og stoff kan karakteriserast som det tenkebere og det sanselege delen av ein ting eller liknande.

Stoffet er det materielle, det som vi kan sanse. Det er det som gjer kvar ting individuell, og som gjer at vi kan skilje dei i tid og rom. Forma er det som gjer ein ting til det som det er. Dersom vi klappar ein hund, så kjenner vi på hundens stoff. Men dersom vi tenker på kva ein hund er, så er det hundens form vi tenker på, det som gjer hunden til hund, hans natur. Aristoteles sa vidare at stoffet hadde sin eksistens i sin form. Dersom formen er borte, så er stoffet dødt.

Sjela/ånden som kroppens form

I klassisk kristen teologi har ein brukt denne sondreringen, men «kristna» den. Ein tenker seg at sjela/ånden er kroppens form. Eit bibelvers som kan tolkast i den retning er Jak 2:26: «For liksom kroppen er død utan ånd, er trua død utan gjerningar.» Altså; «liksom stoffet er dødt utan form…»

Det som vidare kjenneteiknar denne lære — og som Thomas Aquinas nytta seg av i si forklaring av Inkarnasjonen — er at det er berre den menneskelege form (ånden/sjela[1]) som kan vere livsprinsippet[2] for det menneskelege stoff (kroppen). Aquinas skreiv om dette i si teologiske håndbok (Aquinas: 2006), der han tok opp feila til alle frå Photinus, Nestorius og Arius til Valentius. Det vanlege blant desse var å redusere Inkarnasjonens — og dermed også krossens — anstøyt. Aquinas skriv, kap. 204:

Hva som er galt i den oppfatning at Sønnen er mindre enn Faderen, klargjorde vi ovenfor, da vi viste at Sønnen er Faderens like (kap. 41-43). Og når det gjelder teorien om at Guds Ord tok sjelens plass i Kristus, har vi allerede vist hvor feilaktig den er. For, som vi viste overfor, sjelen er forenet med kroppen som dens form (kap. 85 og 90). Men vi har også påvist at Gud ikke kan være en kropps form (kap. 17). (Aquinas: 2006: 214-215)

Dette skal eg forklare vidare ved å ta utgangspunkt i nokre diskusjonar som eg deltok i på Internett. Her diskuterte eg med ein «branhamitt» (ein som fylgjer læra til William Branham. Hans lære om Inkarnasjonen kan ein lese om i denne artikkelen som tar for seg deira lære om Guddomen. Nokre utdrag:

Broder Branham forteller oss at den eneste forskjellen mellom Faderen og Sønnen, er at Sønner har en begynnelse. (…) Broder Branham taler om at Gud endatil ikke var i Jesus før han ble døpt i Jordanelven. Og så forlater Gud Ham igjen i Getsemane for å dø som et menneske. (…) Legg merke til at Broder Branham forteller oss at Faderen enda ikke hadde tatt bolig i Jesus på denne tiden. Han forteller oss at Gud gikk inn i Sønnen ved Jordanelven når Han ble døpt. (…) Mannen, legemet var ikke Guddommen, men Guddommen bodde i legemet. (…) Jesu legeme var bare Guds bolig…

Det den personen eg diskuterte med vidare påstod vidare at Ordet tok over sjelas/åndens plass i Kristus. Dette meiner eg er feilaktig. Men ikkje berre på grunn av det Aquinas skriv. Paulus skriv, i 2Kor 8:9, at Jesu Kristi nåde er at han «for [vår] skuld vart fattig då han var rik, så [vi] ved hans fattigdom skulle bli rike.»

Eg tolker dette slik: Ordet vart fattig då han tok på seg vår manndom. Han «gav avkall på sitt eige, tok ein tenars skapnad og vart menneske lik» (Fil 2:7). Vidare står det at vi — ved Hans manndom — er gjort rike. I denne søndagsmeditasjonen skreiv eg om det:

I den tradisjonelle læra om Inkarnasjonen, «ikjøtinga», har guddommen bunde seg sjølv til — men ikkje, på «essensnivå», samanblanda seg med — døydeleg, kortvarig materie, så Han kan udøydeleggjere den gjennom nåde, gjennom å leve som eit sant menneske, utan synd.

Det vil seie at vi — gjennom Guds manndom — får del i Guds guddom, at vi får «del i guddomleg natur,» som det heiter hjå Peter (2Pet 1:4). Og nettopp dette blir umogeleg dersom Gud ikkje påtar seg heile mennesket. Dersom Gud lever som menneske for å udøydeleggjere det, men han ikkje tar på seg vår sjel/ånd, så er vår sjel/ånd heller ikkje frelst. Som ein sa det hjå kyrkjefedrane: «Det Han (Ordet) ikkje har påtatt seg (av det menneskelege), har han heller ikkje frelst.»

Her synst eg også at det kan vere interessant å sjå på kva Paulus seier om saka (eller i det minste kva han siterer om den), Fil 2:6-7 (fyrste del av Kristushymna):

Han var i Guds skapnad og såg det ikkje som eit rov å vera Gud lik, men han gav avkall på sitt eige, tok ein tenars skapnad og vart menneske lik.

Det greske ordet som er omsett «skapnad» er morphe, og Strong’s Greek Lexicon informerer oss om at dette ordet kan bety «shape; figuratively, nature:—form.»

I KJV står det «being in the form os God,» og ikkje i Guds skapnad. Dette ser eg i samband med det vi kan lese om Aristoteles’ «form» og «stoff.» Altså kunne ein ha omsett Fil 26-7 slik (som ein har gjort i NIV):

[Kristus] var i Guds natur og såg det ikkje som eit rov å vera Gud lik, men han gav avkall på sitt eige, tok ein tenars natur på seg og vart menneske lik.

Dette kan ein samanlikne med Joh 1:14 der det står at «Ordet vart menneske.» Men korleis kan dette skje utan at Gud endrar seg? Jo, slik eg ser det — og slik ein har tolka det i Tradisjonen — er at Ordet tok på seg vår natur, at Gud «tok ein tenars natur på seg.» Då hadde han altså to naturar (Gud og menneske), og éin person (Ordet/Gud). Eller slik det blir sagt i Den athanasianske truvedkjenninga, #32-33:

Men endå om [Kristus] er Gud og menneske, er han likevel ikkje to, men éin Kristus, éin, ikkje ved ei omskaping av guddomen til kjøt, men ved opptakinga av manndomen i Gud. (Brunvoll: 1979: 30)

Då avsluttar eg med nokre ord frå Peter Halldorfs bok 21 kirkefedre, i kapitlet om Athanasius, som skreiv ein biografi over ørkenfaderen Antonius — midt oppi den arianske strida:

Kampen mot Arius’ kristologi og skildringen av Antonius’ vei, bort fra verden og ut i ørkenen, motiveres av en sterk overbevisning om at mennesket ikke klarer å være sin egen frelser. Bare den som ikke har møtt sine egne grenser kan falle for illusjonen om sin egen guddommelighet. Hver og en som har sett inn i seg selv og blitt forskrekket, vet at redningen må komme fra noen som er av en helt annen art. (…)

Når Athanasius i sitt viktigste skrift, Om inkarnasjonen, argumenterer for Kristi guddom, viser han både til sakens alvor å menneskets høye kall. Med sin udødelige maksime — “Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort” — gjenerobrer han troen på en Gud som ikke bare er hevet over alt det skapte, men som også i sin kjærlighet har kommet mennesket så nær at dets liv kan bli ett med hans liv. At Gud var blitt menneske er nøkkelen til menneskets guddommeliggjørelse. (Halldorf: 2001: 95.96)

Noter:

1. I Bibelen blir sjel og ånd brukt om ein annan, og i teologien snakkar ein dermed om mennesket som todelt: sjel (form, med åndelege og sjelelege eigenskapar) og kropp (stoff).

2. Hjå Aristoteles, og i Bibelen, er sjela eit livsprinsipp, og ikkje noko flyktig eller eit “spøkelse i maskineriet”. Tom Bridges forklarer:

When Socrates (i.e., Plato) or Aristotle, or, in general any pre-Cartesian (i.e., before Descartes) philosopher uses the word soul, the word means “life” or “life-force.” In other words, for Socrates, the word “soul” (psyche in Greek) refers to that which distinguishes a living thing from a dead or inanimate thing. “Soul,” therefore, does not refer to anything that is particularly obscure or mystical. If you have a pulse, then you have a soul (at least, a certain kind of soul — an animal soul).

Marian Hillar forklarar vidare:

The Hebrew, biblical term for all living organisms is “nephsh” (Gen. 1:21; Lev. 11:46; Gen. 2:7), though it is often translated by the term soul but it means a living organism and by extension, a life-giving principle, the whole personality in humans. Thus the Hebrew usage of the term technically means a “vital force” animating the living creatures, men and beasts that was imparted by the God’s breath, “ruach,” (Gen. 2:7; Ecclesiastes 3:19). It does not seem to have the divine nature, is not immortal, and does not seem to have a divine origin. The Hebrew tradition does not know the concept of the fall of the soul.

Similarly there is no term in Hebrew for the body. The term which is usually translated as the body is basar, “sarx” in Greek and in Latin caro. But basar means a whole man, the whole living being, human or animal, the body and the soul as one psychosomatic entity. In Aristotle it corresponds to the living body or syntheton. In Hebrew tradition, the functions or sensations which are ascribed in the dualistic tradition to the body, are ascribed to the nephesh. In turn, the functions and sensations, that in the dualistic tradition are ascribed to the soul, in the Hebrew tradition are ascribed to the organs of the body. Thus there is a close affinity between the Aristotelian tradition and the Hebrew tradition.

Sjela både i Bibelen og hjå Sokrates er altså eit livsprinsipp. Dette kan vi sjå ved at uttrykket “nephsh” både kan omsetjast til “levande sjel” og “levande skapning” (jmf. Bibelselskapet 1978/85, og dei fleste engelskspråklege bibelutgåver).

(Denne noten vart kanskje litt lang)

Kjelder:

  1. Halldorf, Peter, 21 kirkefedre: historien om hvordan kristendommen ble utformet. Oslo: Luther, 2001
  2. Thomas Aquinas, Teologisk håndbok (omsetjing og innleiande essay av Nils Heyerdahl). Oslo: De norske bokklubbeme, 2006

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s