Åste Dokka om individualetikken

28. august (på nett 29. august) hadde journalist Øyvind Woie ein kommentar om kristendom og rus. Eg siterer:

Kristen ungdom åpner øl- og vinflaska oftere enn før. Selv om det er langt fram til ungdom flest, så drikkes det mer og oftere blant kristne ungdommer. Ifølge tall fra Rusfri, en paraplyorganisasjon for 29 trossamfunn og kristne organisasjoner, sier tre av fire kristne ungdommer at det er greit at kristne ungdommer tar seg et glass vin eller øl iblant. For 20 år siden sa 36 prosent at de aldri drakk, nå er det bare 25 prosent som velger et slikt standpunkt.(…)

Grensesetting er moteordet i moderne barneoppdragelse. TV-program og eksperter forteller oss hvordan vi skal få barna til å oppføre seg slik vi vil.

Åste Dokka, leiar av NKS, svara på dette i Vårt Land 1. september (ikkje tilgjengeleg på nett), og spør retorisk (eg gjettar at svaret skal vere “nei”):

Hvis ønsket er å ha en reell og relevant samtale med unge om etikk, må spørsmålene nemlig stilles fra grunnen av: Er det helt sikkert at det alltid er galt å ligge med kjæresten sin? Og er det synd å drikke seg full?

Som sagt, så meiner nok ho at svaret skal vere “nei,” men det meiner ikkje eg. Thomas Aquinas definerer det å synde som å ikkje “gjere det gode som ligg i vår natur.” Men kva er vår natur, kva er naturleg for eit menneske, sett frå eit kristen synspunkt? Jo, om ein skal spørja Paulus, som kan ha vore inspirert av Platon (Staten, 442a-c), så ser vi at “å ha eit kjøtleg sinnelag er død, men å ha eit åndeleg sinnelag er liv og fred.” (Rom 8:6, fritt etter KJV) Å drikke seg full er å la kroppen ta styringa, å ha eit “kjøtleg sinnelag.”

Men det verste er nok at ho meiner at å drikke seg full, å ha sex før ekteskapet, etc. kan vere bra, og at det kan vere Heilaganden som styrer dette! Ho skriv at i møte med livet endrar heldningane seg, og det kan ho ha rett i. Men skal dette bestemme over etikken? Ho skriv:

Når etikken kommer i kontakt med livet skjer det uunngåelige: Ikke bare livet, men de etiske holdningene endrer seg. Og det bør vi takke Den Hellige Ånd for. Hun (sic) hjelper oss til å finne ut hva som til enhver tid er evangeliets blivende vilje.

Morten Magelssen, som også har skrive eit innlegg om dette, tar problemet med dette på kornet:

Når kjærester bestemmer seg for å ligge sammen, kan det altså være Den Hellige Ånd som veileder dem, ikke (slik vi fort kunne forledes til å tro) begjæret. I denne valgsituasjonen trekker altså begjæret og Den Hellige Ånd praktisk nok i samme retning.

Guds leveregler for oss er gitt for vårt beste. De er rasjonelle, altså fornuftige, og er designet for vår menneskelige natur, for at vi skal kunne leve det gode liv. Og ettersom menneskenaturen er uforanderlig, står det ikke til troende at Den Hellige Ånd plutselig skulle komme trekkende med en ny etikk, attpåtil skreddersydd norske ungdommers begjær.

Men det er sjølvsagt andre problem også. Først og fremst er dette delvis eit åtak på individualetikken. Utan den fell all anna etikk. For å omskrive Kristi ord, så kan ein seie at ein etikk som byrjar med individet — “the man in the mirror,” for å stele eit poeng frå Michael Jackson — er ein etikk på steingrunn, medan ein etikk som ikkje har dette fundamentet er ein etikk bygd på sandgrunn. Det er individ som undertrykkjer folk, ikkje “systemet.”

Dette problemet kjem enno tydlegare fram mot slutten av Dokka sitt innlegg, når ho skriv: “Jeg blir ikke overrasket om Gud blir mer sint når vi ignorerer sultkatastrofen i Darfur enn når vi banner.” Svarer Dokka eigentleg på det Woie tar opp? Woie, som skriv om eit konkret problem i kristen ungdomskultur, blir møtt med den urgamle klisjeen; “Kva med borna i Afrika?” Ja, kva med dei? Meiner Dokka at om ein ikkje liker banning, fyll og laus sex så bryr en seg automatisk ikkje om “borna i Afrika”? Dette er eit (dessverre for Dokka) altfor dårleg forsøk på å punktere debatten.

2 comments on “Åste Dokka om individualetikken

  1. […] I dag var eg den fjerde i den fyrste kategorien, nr. sju i den andre (med dette innlegget), og nr. seks i den tredje. Morosamt. Det må feirast med eit bilete av meg sjølv medan eg filosoferer: […]

  2. […] også Kjetil Kringlebottens tanker om Dokkas […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s