Den endelege lukka

Tekstane for 33. søndag i almenne kyrkjeåret er Dan 12:1-3, Hebr 10:11-14.18 og Mark 13:24-32. Les alle tekstane. Eg skal her berre (som sist) “meditere” litt over dei.

Denne søndagen er det “dei siste ting,” og difor vårt endemål, som står i fokus. Vi kjenner ikkje no til kva dette består i, for vi kjenner ikkje Gud fullt ut. Men vi veit likevel litt om det. Vi les i fyrste lesetekst at i himmelen “skal dei vituge skina som himmelkvelven skin; og dei som har ført dei mange til rettferd, skal skina som stjernene, evig og alltid.” (Dan 12:3) Vidare står det at i himmelen skal vi “bli like han, for vi skal sjå han som han er” (1Joh 3:2). Og at der skal vi “sjå andlet til andlet” og “kjenna alt fullt ut, liksom [vi] fullt ut er kjend av Gud.” (1Kor 13:12)

Vårt Land melder at ei ny spørjeundersøkjing fortel at dei fleste norske ungdommar ser på sg sjølv som lukkelege utan Gud. Men kva meiner dei med “lukkeleg”? Kva er eigentleg lukke? Dei greske orda for lukke er eudaimonia og makarios, og handlar om det å vere sæl. Og det å vere lukkeleg handlar altså om at ein har oppnådd sitt endelege mål, sitt telos. Så det store spørsmålet i denne samanhengen er: Kva er vårt endelege mål?

Eg trur at det endelege målet vårt er den største lukka, å sjå Gud, og bli opplyst av Han. Vi kan vise dette ved ei kort forklaring: Ein søkjer rikdom fordi ein trur det gjer ein lukkeleg, ein søkjer ikkje lukke fordi ein vil bli rik. I Summa Theologica tar Thomas Aquinas opp dette (ST I-II:3,8), og eg vil anbefale å lese dette. Dette kallar ein i katolsk teologi for “det sæle synet” (DKKK, 163, 1028) På engelsk; the Beatific Vision.

Så eit sitat for anledningen. Peter Kreeft, “Our Guide on the Quest for Heaven: Our Society or Our Heart?”:

Didn’t the Greek and medieval philosophers say that all we do we do for the sake of happiness, that happiness was the end of human life? Yes, but they meant by “happiness” something quite different than what we moderns mean; for them “happiness” was an objective rather than a subjective term. It meant the state of spiritual health, eudaimonia, literally “good-spirit-ness.” It was not primarily a matter of feelings. For us, if we feel happy, we are happy; if we don’t, we’re not. The ancients, on the other hand, could feel happy and really be unhappy (for example, a successful tyrant), just as you can feel healthy and really be unhealthy. Or vice versa, as in the case of Job. A test question to distinguish the objective and subjective meanings of “happiness” is whether suffering can be part of happiness. In the modem, subjective sense, it can’t (unless you’re a masochist): in the ancient, objective sense, it can. Suffering is an occasion for wisdom, and wisdom is an essential ingredient in happiness. If happiness is objective, if it is not in us but we are in it, then its objective laws and principles may require subjective suffering on our part. Most great men and women of the past have both experienced and taught the creative value of suffering, the objective happiness of subjective unhappiness. Modern subjectivists cannot make that distinction.

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var, er og vera skal, éin sann Gud frå æve og til æve. Amen!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s