Kristus — straffa i vår stad?

I den teologiske arva frå reformasjonen har ein hatt ein tendens til å snakke om at Kristus vart “straffa i vår stad.” Dette vart uttrykt på litt forskjellig måte av Luther og Calvin, men i våre dagar blandar dei fleste protestantar inn litt av begge.

Uttrykket som best beskriv det eg opplever frå protestantar eg har diskutert med, og som eg sjølv har trudd før, er det ein på engelsk kallar “penal substitution,” eller “penal substitutionary atonement,” PSA. Eg skal heretter kalle det for PSA.

Kim Fabricius skriv om PSA i denne artikkelen, og påpeiker der kvifor PSA er (kan vere) feil:

The doctrine of penal substitution finds its classical expression in the theology of John Calvin (1509-64), and its definitive form in the theology of Charles Hodge (1797-1878). Today it is the lynchpin of “sound” conservative evangelical theology. In essence it says that the divine justice demands that humanity must “pay the price of sin,” and that the sentence is death; but that on the cross, Jesus identified himself with our sinful condition and died in our place, taking our sins to the grave with him.

Problemet med denne læra ligg i kva bilete det gjev av Gud. Gud blir gjort til eit “sint troll,” til ein person som endrar seg, blir sint, glad, etc. Problemet med dette ligg jo i det at Gud ikkje endrar seg, hjå Gud “er det ikkje forandring eller skiftande skuggar.” (Jak 1:17)

Men korleis skal ein då tolke Pauli ord, om at Kristus døydde for oss? Før eg kan svare på det, så måg eg definere kva ein meiner med PSA, og så skal eg kritisere dei som fylgjer den for å “stele” Anselm av Canterbury frå oss.

PSA. PSA kan best definerast som at Kristus, som vår “substitutt,” får Guds vreide og straff over seg. Problemet, som eg påpeiker oppfor, er at dette reduserer Gud til ein “sinnatagg,” og at det ikkje tar omsyn til det faktum at Gud 1) ikkje endrar seg, 2) at Gud er kjærleik, og 3) at alt frå Gud er eit uttrykk for denne kjærleiken. “For så elska Gud verda (gr. kosmos) at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3:16) “Ingen har større kjærleik enn den som gjev livet sitt for venene sine.” (Joh 15:13)

Kim Fabricius trur at vi heller skal snakke om “penal suffering,” og påpeiker korleis folk som trur på PSA har tatt feil i si tolking av Anselm av Canterbury sitt verk Cur Deus Homo (“Kvifor vart Gud menneske?”):

It is usually claimed that the doctrine of penal substitution is Pauline (indeed, pre-Pauline), but Paul Fiddes observes that while Paul certainly thought of Christ’s death in terms of “penal suffering” (since “Christ is identified with the human situation under the divine penalty”), Calvin’s doctrine requires the additional idea of the “transfer of penalty” — and this theory “requires the addition of an Anselmian view of debt repayment and a Roman view of criminal law” (Calvin, remember, was trained as a lawyer!). A fortiori, to cite patristic evidence for the doctrine is anachronistic.

It is also usually claimed that St Anselm (c. 1033-1100) anticipated Calvin. Insofar as Calvin was dependent on Anselm’s view of debt repayment, and also added to Anselm’s feudal emphasis on the compensation of God’s honour his own late medieval emphasis on the expiation/propitiation of God’s wrath, this claim is true. However, in contrast to Calvin, for Anselm punishment and satisfaction are not equivalents but alternatives: aut poena aut satisfactio. For Anselm, Christ is not punished in our place; rather he makes satisfaction on our behalf. Therefore Anselm does not propound a doctrine of penal substitution. “Indeed, in the end,” according to David Bentley Hart, “Anselm merely restates the oldest patristic model of atonement of all: recapitulation.”

Krossdøden. Dersom Kristus ikkje tok straffa “i vår stad,” reint juridisk, kva skjedde då på krossen? Pater Olav Müller skriv litt om dette:

Bibelen er full av antropomorfe ord og uttrykk. Det vil si: Vi taler om Gud på menneskelig vis. Vi overfører tanker og begreper fra egen erfaringsverden på Den Allerhøyeste. I Det Gamle Testamente har Gud ansikt, ører, munn, hender, føtter. Hans tanker og sinnsstemninger skifter stadig. Han husker noe i det ene øyeblikk og glemmer i det neste. Han skaper menneskene og angrer senere at han har gjort det. Slike skildringer motsier ordene i Jakobs brev: «Hos ham (Gud) finnes ingen forandring, intet skifte fra sol til skygge» (Jak 1,17). Alle menneskelige ord, selv de mest sublime, er bare billeder som aldri dekker den guddommelige virkelighet.

Slik også med ordet «vrede». Både i Det Gamle og Nye Testamente er Gud svært ofte så vred på menneskene. Men vrede finnes bare i vesener med et følelsesliv, forutsetter altså en kropp, noe Gud ikke har, Vi står altså overfor en antropomorfisme, som bokstavelig forstått og utnyttet pedagogisk i katekesen kan skape nedbrytende angst. (…) Kunne vi ikke interpretere Guds vrede i den retning at han — som i sin helhet er all værens fylde — fra evighet av står syndens intethet imot? Synden mangler jo samsvar med den gudgitte moralske norm. Gud «hater» synden, men elsker synderen.

Professor Johannes Gründel skriver i «Christlicher Glaube in moderner Gesellschaft»: «I teologisk tenking i dag ser man ikke på skyld og straff som noe som følger etter hverandre, men som faller sammen. Det er ikke Gud som straffer synden, men i synden og dens ettervirkninger ligger allerede straffen. Bibelens billede av en vred Gud, som ilegger straff, fordi han er blitt fornærmet på grunn av synd, har sine røtter i datidens antropomorfe tenkning.»

Eg trur at poenget, og svaret på Anselm sitt spørsmål “kvifor vart Gud menneske?,” blir best beskrive av Paulus, i 2Kor 8:9: “De kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for dykkar skuld vart fattig då han var rik, så de ved hans fattigdom skulle bli rike.”

Kva var Kristi rikdom, og kva var Hans fattigdom? Enkelte påstår at det er snakk om hans jordlege fattigdom, at han levde spartansk, og dette kan godt vere eit sidepunkt, men Paulus seier at Kristus var rik, og vart fattig, slik at vi ved hans fattigdom skulle bli rike, få del i hans rikdom. Eg trur at rikdom og fattigdom her er bilete på det guddomlege og det menneskelege.

Kristus “tømde seg” for sin guddomlege herlegdom, “gav avkall på sitt eige, tok ein tenars skapnad og vart menneske lik.” (Fil 2:7) Altså, slik Hl Athanasius sa det: “Gud vart menneske for at mennesket skulle verta guddomleggjort.”

Kim Fabricius skriv vidare:

I repeat: God does not punish Jesus, or even will the death of Jesus tout court. Herbert McCabe: “The mission of Jesus from the Father is not the mission to be crucified; what the Father wished is that Jesus should be human…. [T]he fact that to be human means to be crucified is not something that the Father has directly planned but what we have arranged.” That is, the crucifixion of Christ is not a penalty inflicted by God but the result of human sin, what inevitably happens when human sin encounters divine love. The cross, therefore, represents the wrath and judgement of God not directly but indirectly: God “gives us up” (παρέδωκεν, Romans 1:24, 26, 28) to the consequences of our destructive desires and actions, the human condition with which Christ identified himself in life, and to which God “gave him up” (παρέδωκεν, Romans 8:32), and to which we (with Judas) “betrayed”/”handed him over” (παρέδωκεν, Mark 3:19), in death. (…)

Substitution — or representation? Did Jesus die “in our place,” or “on our behalf”? The debate is barren: both are true. They are, as Colin Gunton says, “correlative, not opposed concepts. Because Jesus is our substitute, it is also right to call him our representative.” But, again, it is in the court, not the cult, that substitution gets its metaphorical purchase: in Christ, the judge steps into the dock and is judged in our place (Barth). And, again, the theme is God’s liberating initiative, not the demands of the law. “The centre of the doctrine of the atonement is that Christ is not only our substitute — ‘instead of’ — but that by the substitution he frees us to be ourselves. Substitution is grace” (Gunton). And grace, not sin, runs the show.

Så, mitt poeng er at det ikkje er slik at Gud måtte sende Son sin for å demme opp mot sin vreide, få lov til å “hevne seg,” men at Gud sende Kristus til jorda for å forsone oss med Han, og gje oss del i Hans, la oss bli Hans born. At Kristus måtte dø var ein konsekvens av dette. Homo sum, humani nihil a me alienum puto, “Eg er menneske, difor er ikkje noko menneskelegt framandt for meg.” Det betyr ikkje at Han var ein syndar, eller var fødd med ein fallen natur, slik SDA lærer, men at Han er “Guds lam, som ber verdsens synd.” (Joh 1:29, 1978/85) Dvs. at Han ber konsekvensene av synda, at Han måtte smake døden, ikkje for å demme opp under Guds vreide, men fordi vi — gjennom Hans lydigleik og offer til Gud — skulle få “del i guddomleg natur.” (2Pet 1:4)

5 comments on “Kristus — straffa i vår stad?

  1. Petter says:

    Hej, fin artikel! Jag är nästan helt enig!!

    Jag kom dock att tänka på några exempel då Herren tycks “ångra” sig på ett el annat sätt:
    1 Mos 6:5-6; 1 Sam 15:35; Jer 26:19; Matt 15:22-28

    Förresten, jag har lånat hem den norska salmebogen (Norske kirkens). Har du några tips på goda norska salmer?

    Pax et bonum

  2. Eg vil anbefale å lese om Josten Børtnes i ein tidlegare post.

    I norsk salmebok (NOS) vil eg anbefale spesielt nr. 1 no i adventstida. Og nr. 479, “Deg å få skode.”

  3. Nicolas says:

    Utrolig interessant post. Lenket til den fra min egen blogg.

    Likevel, jeg sitter igjen med følelsen at du egentlig ikke har besvart ditt eget spørsmål:

    “Så, mitt poeng er at det ikkje er slik at Gud måtte sende Son sin for å demme opp mot sin vreide, få lov til å “hevne seg,” men at Gud sende Kristus til jorda for å forsone oss med Han, og gje oss del i Hans, la oss bli Hans born.”

    Var det da bare en symbolsk handling eller “skjedde” det noe da Jesus kom? Og hvorfor måtte det absolutt gjøres på denne måte, kunne ikke Gud (for å si det på godt norsk) bare knipse med fingrene og bestemme at “slik skal det bli”?

    Og jeg må vel egentlig si at denne versjonen av kristendom på mange måter blir forskjellig fra hva den kristne nordmannen tror, ettersom de fleste kristne jeg kjenner oppriktig mener at Jesus tok på seg menneskenes synder sånn at gud skulle bli glad igjen. Slik jeg forstår deg blir egentlig selve korsfestelsen ubetydelig i det heler her, ettersom det var det at Gud tok menneskelig form som var det vensentlige?

  4. Kristus tok på seg konsekvensene av synd, men ikkje fordi Gud ville “sjå blod.” Det “skjedde” definitivt noko gjennom Kristus, men det er viktig å sjå på krossen som éin del av frelsesverket, ikkje heile. Paulus skreiv at vi “kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for [vår] skuld vart fattig då han var rik, så [vi] ved hans fattigdom skulle bli rike.” (2Kor 8:9)

    Poenget er altså at Gud vart menneske, for slik å knytte det menneskelege til Gud. Gud kunne sikkert gjort det på ein annan måte, ikkje veit eg.

    Og død er (dessverre) ein del av det menneskelege.

    mvh

  5. Rettting: Død er ein del av det menneskelege livet her og no, det som Kristus kom for å lækje, ved å ta det opp i seg.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s