Kim Fabricius: “Ten thoughts on the literal and the literary”

I bloggen Faith and Theology har Kim Fabricius ein interessant post; “Ten thoughts on the literal and the literary.” Anbefaler å lese den. Her er eit lite utdrag, samt nokre korte kommentarar:

1. The more literal, the less literary a person is likely to be — and vice versa. A survey of the reading habits of fundamentalists would be an interesting exercise. I suspect that they would score low on reading classical and Booker/Pulitzer prize fiction — and even lower on poetry. I wonder what they would make of William Empson’s seminal study Seven Types of Ambiguity. To plagiarise Paul, the literal crucifies, the literary resurrects: meaning walks through closed doors. “Tell all the Truth but tell it slant” (Emily Dickinson). (…)

3. Another interesting fact: the rise of Protestant literalism went hand in hand with the desacralisation of nature, which — the good news — entailed the rise of the natural sciences, but which also — the bad news — issued in the evacuation of God from the material world, soon followed the absence of God from the world of culture. Modernist atheism itself is the spawn of biblical literalism. And when belief did a bunk, it was the priesthood of poets that helped keep the rumour of transcendence alive.(…)

7. Theological ethics – another test case. Fundamentalist ethics are rule-based, and the answers to moral problems are found, decontextualised, at the back of the (good) book. Jesus’ preferred method of ethical instruction, however, is the parable, “subversive speech” (William R. Herzog II). Indeed Richard B. Hays argues that a “symbolic world as context for moral discernment” is fundamental to the entire New Testament. “The kingdom of God is like this.” Enter the story, work it out – then act it out!

8. Follow the trajectory to virtue ethics. The accent is on agency and action, dispositions and desire, time and telos. Rules are not excluded, but they function heuristically, as “perspicuous descriptive summaries of good judgments” (Martha Nussbaum), to inculcate habits appropriate to the development of Christ-like character. Moral theology works best when it tells the stories of the saints. Virtue ethics is narrative ethics, where the script is unfinished and improvisation is essential. The Christian life is jazz.

Kommentar til 1: Eg har ofte lagt merke til dette i diskusjonar, spesielt på Internett.(1) Eg siterte ein gong Tolkien, men fekk då slengt i fjeset at dette var “heidens og satanistisk.” At personen som sa dette hverken hadde sett filmane eller lest bøkene var visst ikkje så farleg.

Eg er glad i klassisk litteratur, og har planar å få lest litt Homer snart. Men dette blir ofte fordømt av desse “bokstavlege kristne.” Ein eg diskuterte med presterte å seie at vi ikkje kunne lese Homer fordi han var “ein heidning” og “ein grekar.” Vel, vi er vel heidningar vi også, då dette berre er eit ord som skil jødar får andre folkeslag.

Kommentar til 3: Det er morosamt å sjå kor lik argumentasjonen er når ein samanliknar “kristenfundamentalistar” og ateistar (eller “sekulærfundamentalistar”). Begge les Bibelen heilt “bokstavleg” (slik dei definerer ordet), behandlar all litteratur i Bibelen — historiske bøker, poesi, evangelia, breva, etc. — på same måte, og meiner at ein ikkje kan tolke dette på ein annan måte. Dersom vi ikkje hadde visst at dei var ateistar, så skulle ein nærast trudd at heidningesdamfunnet var for kristenfundamentalistar.

Kommentar til 7/8: Kristus sa at, “Eit godt tre ber god frukt, eit dårleg tre ber dårleg frukt. Eit godt tre kan ikkje bera dårleg frukt, og eit dårleg tre kan ikkje bera god frukt. Kvart tre som ikkje ber god frukt, blir hogge ned og kasta på elden. Difor skal de kjenna dei på fruktene.” (Matt 7:17-20)

Men kva er bakgrunnen for dette? Dydsetikken, som eg har skrive meir utførleg om i denne posten, har to sider; for det fyrste betyr det at ein trener seg opp til å vere etisk, før “fornuftsalderen.”(2) Platon og Aristoteles tar fram utdanning — og ikkje berre teoretisk, men også praktisk utdanning — som viktig her. Men hovudpoenget, både i kristen og gresk etikk, er at det er vår karakter, og vår forståing, som er det viktige. Vi skal ikkje vere etiske fordi det står i lova, men fordi det er rett. Og difor skal vi forstå at det er rett. Og difor må vi som kristne “utvide vår horisont,” auke forståinga vår, både i forhold til Skrift (og Tradisjon) og kristen livsførsel.

Noter:

1. Det kan verke som mange overdriv ein del på Internett, for å “forsvara trua si.” det kan god vere at dei som slår hardt ned på slik litteratur på Internett, les dette heime.

2. Dette var eit forsøk på å omsetje det engelske uttrykket “the age of reason.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s