Fridom i Gud?

Er det fridom i Gud? Korleis kan ein vere fri i Gud? Han krev jo at vi skal underleggje oss Hans vilje!

Desse haldningane møter eg svært ofte i diskusjonar rundt gudstru og fridom. Det kjem klart fram av enkelte at vi ikkje kan vere frie i Gud dersom Han ber oss å leggje oss under Han. Men er dette rett?

I ein samtale med læresveinen Tomas, sa Kristus: «Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg.» (Joh 14:6, NT05) Det eg no skal fokusere på, er sanninga.

Dei fleste, inkludert dei eg diskuterer fridom og gudstru med, og som meiner at desse er motstridande, er einige i at å søkje kunnskap er ein god ting. La oss sjå litt på dette. Aristoteles meinte at det finst (i all hovudsak) tre grunnar til å søkje kunnskap: den viktigaste er sanning, deretter er det moral og til slutt makt, evnen til å manipulere ting; teknikk. Eg trur at problemet vi kristne har med å forklare kvifor det er fridom i Gud, ligg i at moderne tider har snudd dette hierarkiet opp ned.

C.S. Lewis skriv om dette i siste kapittel av The Abolition of Man, der han kritiserer det moderne fokuset på «menneskets erobring av naturen.» Han meiner at å erobre naturen eigentleg betyr at eit fåtal menneske bruker naturen til å erobre — styre — andre menneske. Og dette meiner han er øydeleggjande for vår manndom. Han kaller desse vitskapsmenna for «magikarar»:

It is the magician’s bargain: give up our soul, get power in return. But once our souls, that is, ourselves, have been given up, the power thus conferred will not belong to us. We shall in fact be the slaves and puppets of that to which we have given our souls. It is in Man’s power to treat himself as a mere ‘natural object’ and his own judgements of value as raw material for scientific manipulation to alter at will. (…)

I have described as a ‘magician’s bargain’ that process whereby man surrenders object after object, and finally himself, to Nature in return for power. And I meant what I said. The fact that the scientist has succeeded where the magician failed has put such a wide contrast between them in popular thought that the real story of the birth of Science is misunderstood. You will even find people who write about the sixteenth century as if Magic were a medieval survival and Science the new thing that came in to sweep it away. Those who have studied the period know better. There was very little magic in the Middle Ages: the sixteenth and seventeenth centuries are the high noon of magic. The serious magical endeavour and the serious scientific endeavour are twins: one was sickly and died, the other strong and throve. But they were twins. They were born of the same impulse. (…) There is something which unites magic and applied science while separating both from the wisdom of earlier ages. For the wise men of old the cardinal problem had been how to conform the soul to reality, and the solution had been knowledge, self‐discipline, and virtue. For magic and applied science alike the problem is how to subdue reality to the wishes of men: the solution is a technique. (Lewis 1946, s. 50.52)

Grunnen til at vi kristne trur at det er fridom, sann fridom, i å leggje seg under Gud, ligg i at vi trur at det er Han som er sanninga, den ultimate sanninga. Eg trur at vår hovudoppgåve med oss sjølve er å tilpasse sjela vår til det verkelege, til nettopp sanninga. Medan mange i dag snur opp ned på ting, og meiner at sanninga skal tilpasse seg oss.

Spørsmålet mitt er då; er det verkeleg meir fridom i det? Betyr ikkje det i det lange løp at vi faktisk slavebind oss sjølve til noko som er mindre enn oss sjølve?

Kjelder:

Lewis, C.S., The Abolition of Man. London: G. Bles, 1946

8 comments on “Fridom i Gud?

  1. Nicolas says:

    Grunnen til at vi kristne trur at det er fridom, sann fridom, i å leggje seg under Gud, ligg i at vi trur at det er Han som er sanninga, den ultimate sanninga.

    Jeg synes ikke helt du svarer på ditt eget spørsmål, dvs om hvordan det kan være frihet i å underkaste seg Gud (som er mest opptatt av at du skal gjøre som han vil). Det virker vel mer som om du sier at “ja, det er ikke så mye frihet i Gud, men det er jo sannheten“. Forstår jeg deg rett da?

  2. Eigentleg ikkje. Eg har ikkje opplevd at livet mitt har blitt noko spesielt annleis etter at eg vart kristen. Men eg trur at å søkje sanninga for sanninga si eiga skuld er det mennesket er skapt til, og alt anna kjem attåt.

    Kan du påpeike kva med kristendommen som fører til ufridom? Ja, det er enkelte ting vi ikkje skal gjere, men kva så? Betyr det at det er ufridom i Noreg, fordi vi har lover?

    Eg vil også seie at eg trur på Aquinas sin definisjon av fridom som “fridom til eksellense.” Slik ein pianospelar blir meir — ikkje mindre — fri av å bli betre på piano, slik blir vi meir — ikkje mindre — fri av å søkje Gud.

    mvh

  3. Nicolas says:

    “Kan du påpeike kva med kristendommen som fører til ufridom? “

    Med ufridom tenker jeg på de menneskene som velger vekk deler av livet sitt fordi de ønsker å gjøre som Gud vil at de skal gjøre. Kjærestepar som velger å gifte seg med en gang fremfor å heller prøve ut forholdet en stund, par som velger å ikke skille seg fordi det er synd, homofile som ikke lever ut legningen sin fordi det ville vært galt, ungdom som tror de kommer til helvete fordi de onanerer, og folk som er livredde for å få i seg drikke med alkohol fordi det ville vært galt (det var det jeg kom på i farta). Bortsett fra homsen og ekteparet som ikke vil skille seg, har jeg møtt dem alle sammen. Svært kristne og svært samvittighetsfulle. Felles for dem alle er at de ikke følger reglene fordi… sånn er reglene. Om reglene kom av en skrivefeil som hadde sneket seg inn i Bibelen deres, ville de ikke merket det fordi de er alt for opptatt av å lese fremfor å tenke selv.

    “Eg har ikkje opplevd at livet mitt har blitt noko spesielt annleis etter at eg vart kristen. Men eg trur at å søkje sanninga for sanninga si eiga skuld er det mennesket er skapt til, og alt anna kjem attåt.”

    Det er helt greit for meg at kristne opplever at livet gir en annen mening når de er kristne.

    “Betyr det at det er ufridom i Noreg, fordi vi har lover?”

    Ville vi ikke vært friere om vi ikke hadde hatt f.eks. fartsgrenser? Selvfølgelig ville vi vært det. Ville vi hatt bedre liv? Nei, det er ikke sikkert. Poenget mitt var bare at det heller virker som om gevinsten ved å følge reglene Gud gir er større en kostnaden av å bli pålagt reglene. På samme måte som fartsgrensene.

    Men å kalle et liv med flere regler for et “friere” liv blir enkelt og greit feil.

  4. Nicolas says:

    Snek seg inn en skrivefeil der, gitt. Det skulle selvfølgelig stå Felles for dem alle er at de følger reglene fordi… sånn er reglene.

  5. Vel, det spørs kva definisjon ein har av fridom. Er fridom å kunne gjere alt? Ein kan snakke om både fridom til og fridom frå noko. Eg trur at ein fotballspelar som trener mykje er friare på bana enn ein som ikkje kan spele.

    Dette er det ein ofte kalle for “fridom til eksellense.”

  6. Nicolas says:

    Frihet er muligheten til å gjøre det man ønsker å gjøre, slik jeg ser det. Frihet til å drepe hvem man vil, frihet til å si det man vil uten frykt for å bli drept, osv.

    Frihet fra noe; dette blir jo noe helt annet, og her kan jeg se hvordan du bruker ordet. Ved å tro og følge reglene (eller meditere, i buddhistenes tilfelle) blir man liksom fri fra de bånd, fordommer og hindringer som Gud/verden har lagt på oss.

    Ang. Fotballspilleranalogien din (som jeg muligens trekker for langt): Her snakker vi jo om at man ved å trene (Gud/universet har pålagt oss regelen “trening gjør deg bedre”, som vi ville vært friere uten) blir friere til å gjøre det begge ønsker å gjøre. Her har jeg mer problemer med å ta parallellen til tro.

  7. Kvifor det? Er tru heilt passivt?

  8. Nicolas says:

    Tenkte du på fotballspilleranalogien?

    Han som trener blir fri til å gjøre det både den trente og den utrente ønsker å gjøre. I troens tilfelle blir det omvendt: han som “trener” troen pålegger seg bånd slik at han lar være å gjøre det både han og den utrente ønsker å gjøre.

    Så kan man selvsagt si at han som tror får viljestyrke til å la være å gjøre ting han egentlig ønsker å gjøre og således blir fri fra disse fæle tingene, men det blir en tarvelig frihet i mine øyne.

    Et bedre eksempel på dette ville kanskje vært at den som er ikke-troende er avhengig av kokain, men at han som begynner å tro blir “fri fra kokainen”. Det blir litt absurd for meg ettersom det jo er Gud som har skapt oss og laget oss slik at vil blir avhengige av både “kokain” og kokain.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s