Hjerneforsking og menneskets sjel

I det siste har eg interessert meg meir og meir for hjerneforsking og nevrologi. Men mi tilnærming til dette er nok litt annleis enn det vi finn hjå mange nevrologar.

I det populærvitskaplege tidsskriftet Illustrert Vitenskap stod det for ei tid tilbake ein artikkel om nevrologien med tittelen “Sjelen sitter like bak øyet.” Teksten er litt interessant, omm enn forenkla. Her er eit utdrag:

Mange nevrologer har (…) undersøkt om det selvadministrerende jeget har et senter i hjernen på samme måte som det er sentre for bevegelse, sanser og følelser. (…) [Psykolog Todd Heatherton ved Dartmouth College i New Hampshire] mener ikke at jeget ene og alene sitter i midtsonen og er fraværende i alle andre deler av hjernen. Han betrakter snarere området som en kommunikasjonssentral som uavbrutt knytter hjernens erfaringer, sanseopplevelser og følelsesmessige impulser sammen til en helhet. Hvis denne koordinerende funksjonen går tapt, har pasienten fortsatt et jeg, men det er passivt og forvirret. (s. 69)

Artikkelen er litt naturalistisk vinkla, men den er ikkje så langt frå kristendommen som ein skulle tru. Problemet folk har med dette ligg nok mest i kva syn vi har på sjela.

I tida etter Descartes tenker mennesket seg sjela som ein flyktig ting inne i kroppen, ei “ånd i maskineriet.” Men det er ikkje slik i den jøde-kristne tradisjonen. Les 1Mos 2:7: “Og Herren Gud skapte [eig. “forma”] mannen av mold frå marka og bles livsande inn i nasen hans, så mannen vart til ein levande skapning.” (NO 1978/85) Ordet som her er omsett med “levande skapning,” nephesh, kan — i fylgje databibelen min, MacSword — omsetjast på mange måtar til gresk, mellom anna både kardia, “hjarta,” soma, “kropp” og psuche, “sjel.”

Slik sett er “levande skapning” den beste omsetjinga, for den fangar det at kroppen og sjela er ein entitet, noko som gjer at nevrologien kan lære oss mykje. I kristen teologi er sjela knytt til kroppen som form eller essens, den er ikkje “inni kroppen.” Bente Groth forklarar at talmudrabbinarane hadde eit skilje (ikkje ontologisk) mellom kropp og sjel, og at sjela igjen var tredelt:

De vanligste betegnelsene på sjelen er nefesh, ruah og neshama, som gir uttrykk for forskjellige aspekter ved det vi kaller sjelen. Nefesh knyttes til blodet, livet og vitaliteten, som mennesket har felles med dyrene. Dyr skal derfor behandles med respekt, og man skal ikke spise deres blod. Ruah er den delen som er bevegelig. Neshama knyttes til personens vesen og karakter. Begge de sistnevnte begrepene er «blåst inn i» mennesket og knyttes til psyken, noe som gjør at mennesket står over dyrene og kan velge mellom gode og onde handlinger. (Groth 2000, s. 87)

Dette liknar på Aristoteles sine teoriar. Han meinte at heile verda (kosmos) er full av forskjellige substansar. Ein substans var igjen “oppdelt” i form og stoff. “Formen” er “naturen,” substansens vesen. “Stoffet” er det som formen blir realisert i. Eit døme er sjel og kropp. Aquinas meinte at sjela er kroppens form, og at kroppen treng sjela for å leve, og at sjela treng kroppen for å realisere seg. Han meinte at alle levande vesen hadde ei sjel, noko ein også finn hjå jødane (nefesh). Hjå plantar er sjela vegetativ, hjå dyr er den sensitiv (pluss vegetativ), hjå menneske er den fornuftig (pluss vegetativ og sensitiv).

I både jødisk og aristotelisk tradisjon er sjela menneskets livsprinsipp, det er livsanden som gjer materien til “ein levande skapning” (1Mos 2:7). Eg trur at Paulus sin bruk av ånd, sjel og lekam (1Tess 5:23) er biletleg, at han meiner “sjelsevner.” Andre stader (2Kor 7:1, Hebr 4:12,) blir det sett eit skilje (ikkje ontologisk, men funksjonelt) mellom kropp og sjel, og eg tenker då at vi (om vi også tar det jødiske synet inn i betraktningen) at det er snakk om “sjela” som form og kroppen som stoff, og at vi ikkje kan skilje desse frå kvarandre. Dei er ein entitet.

Jan-Olav Henriksen skriv:

Paulus (…) tenker seg at kroppen er det stedet der vår deltagelse i Guds virkelighet kommer til uttrykk. Her er han i overensstemmelse med sin jødiske bakgrunn. Derfor tenker han høyt om kroppen — han tenker seg den som Guds tempel. Hans forståelse av mennesket står derfor ikke tilbake for den vi finner hos Jesus, når det gjelder å sette en høy standard for hvem mennesket skal være. Samtidig opprettholder han det samme dobbeltperspektivet på menneskelivet som finnes i Jesu forkynnelse: mennesket er både Guds tempel — og stadig fristet til heller å la seg bestemme ut fra seg selv.

Kroppen (gr. soma) står derfor i spenningen mellom å være bestemt av Guds ånd på den ene siden, og synden på den andre. Ånden (gr. pneuma) uttrykker seg gjennom troen og kjærligheten til nesten. Den er kraften som binder mennesket til det nye livet, og gir mennesket sjansen til å leve det. Ånden er en del av det som gis gjennom troen, og er derfor en forutsetning for å ha del i fellesskapet med Gud. Når Ånden «okkuperer» kroppen, sjaltes ikke menneskets egen vilje, tanke osv. ut, men disse elementene «omfunksjoneres»: Kroppen bestemmes dermed ikke lenger ut fra seg selv — men ut fra relasjonen til Gud. Da oppfyller kroppen menneskets bestemmelse til å være Guds bilde, slik Paulus med bakgrunn i GT regner med at mennesket skal. Den uttrykker hva mennesket er som helhet, med ansvar, historisk-konkret eksistens — og tro. (Henriksen 2005, s. 81)

I dette perspektivet treng vi ikkje “bekymre” oss over nye oppdagingar innan nevrologien — vi bør ta imot dei med opne armar. Vi må ikkje drive over i ein overåndeleg nygnostisisme, men heller ikkje drive over til naturalismen. Men oppdagingane innan nevrologien krev heller ikkje det.

I kristen teologi, noko som spesielt kjem fram hjå Aquinas, er kroppen den staden vi uttrykker den vi er. Kvifor skulle ikkje då vår sjel, vår personlegdom og vår fornuft uttrykke seg i hjernen? Paulus kallar kroppen for Guds tempel. I tempelet vart Gud tilbedt på materielle, kroppslege, måtar. Når Paulus knytter dette til kroppen direkte, så forsterkar han dette perspektivet ytterlegare. Vi er altså ikkje ånder stengt inne i eit fengsel, vi er psykosomatiske vesen med eit kall til å ære Gud med eit og alt! Vi skal, som Paulus formanar oss, “bera fram lekamen [vår] til eit levande og heilagt offer som er til hugnad for Gud,” og dette skal “vera [vår] åndelege gudsteneste.” (Rom 12:1) Det åndelege er altså knytt til — og blir realisert i — det kroppslege (jmf. Rom 6:13)

Kjelder:

Groth, Bente, Jødedommen. Oslo: Pax, 2000

Henriksen, Jan-Olav, Menneskesyn — historisk arv og varig aktualitet. Oslo: Gyldendal, 2005

“Sjelen sitter like bak øyet.” Illustrert Vitenskap, nr. 6/2006, s. 66-69.

One comment on “Hjerneforsking og menneskets sjel

  1. […] Hjerneforsking og menneskets sjel 20 03 2007 For ei tid tilbake skreiv eg ein tekst om hjerneforsking og menneskesjela. I dag vil eg fortelje om ein samtale eg hadde omkring dette. Ein person viste til ei studie der ei […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s