Knut E. Tranøy om Aquinas sitt fornuftsfokus

[For Thomas er det] fornuften som er styreren i den menneskelige natur. Men om den er den øverste, er den ikke derfor enerådende. Den forholder seg til menneskets øvrige evner som en «offentlig person» forholder seg til den gruppe mennesker han representerer og handler for. Den er avhengig av vennskapelige og rolige sosiale forhold, og de vil ikke oppstå medmindre undersåttene får sine naturlige og rimelige krav oppfylt. Derfor er Thomas’ rasjonalisme moderat og ikke ekstrem. Den modereres av anerkjennelsen av de øvrige kropps- og sjelsevners rettmessige naturlige krav; og derfor blir der hos Thomas heller ikke noe fiendskap mellom natur og moral. Moralen blir en fullbyrdelse og fullkommengjørelse av naturen. Denne morallæren innebærer anerkjennelse som selv har fått en nøktern og rolig form. Som den er uten fordømmelse og forkastelse, så er den også uten lovprisning og opphøyelse. Et eksempel… som vi bare skal minne om: våre drifter og «pasjoner» er i seg selv hverken gode eller onde, de er bare naturlige. De er del av moralens nøytrale råstoff som blir «moralsk ladet» i kraft av sitt forhold til fornuften. Moralen skapes og erkjennes av den aktivt virkende fornuft. Derfor er også det moralske liv selv i denne forstand et aktivt og skapende liv, det er først og fremst et liv i actiones og ikke i passiones.

Kjelde:
Knut Erik Tranøy, Thomas av Aquino som moralfilosof (Oslo: Universitetsforlaget, 1957), s. 100

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s