Sjel, menneske og dyr

I siste nummer av tidsskrift for Kyrjeleg Fornying, Lære og liv (2/2007) har Jan Rantrud ein interessant artikkel om kristendom og dyrerettar. Eg er delvis einig i det han skriv der, vi skal ha respekt for dyr, men eg er ikkje vegetarianar, og eg vil påpeike ein faktafeil i artikkelen. Han tar utgangspunkt i Ord 12:10. I 1978/85-omsetjinga blir verset omsett slik: “Den rettferdige har omsut for buskapen sin, men dei gudlause er harde i hugen.” Rantrud viser ei alternativ omsetjinga av verset, men drar ein gal konklusjon ut frå det:

Vi kan derfor oversette dette verset slik til norsk:
Den rettferdige kjenner/vedkjenner seg sin buskaps sjel, men de ugudeliges barmghertighet er fordervet! Dette kan vi bruke som utgangspunkt for en oversikt over bibelsk, dvs. felles- og normalkristen lære om dyr og deres rettigheter i forhold til mennesket. (…)

Hvis vi skal tilkjenne andre skapninger rettigheter som er relatert til våre rettigheter, må vi først etablere en form for vesensfellesskap mellom oss og dem. Vi anerkjenner rettighetene til andre, fremmede mennesker fordi vi anerkjenner dem som mennesker. Hva er vesensfellesskapet mellom dyr og mennesker ifølge de bibelske skrifter. Vi finner forbausende mye dersom vi leter, og alt peker i retning av at Thomas Aquinas og hans likesinnete i dette spørsmålet tar feil:

  • Alt som sies om legeme, sjel og ånd, dvs. levende skapningers materiale bestanddeler, er felles for dyr og mennesker (1. Mos 1:20.21,24,30, 2:7,19, 6:17, 7:4,15,22, 9:12,15,16, Predikeren 3:21… Åpenbaringen 8:9)[1]

For det fyrste ville eg ikkje kalla sjel og ånd (eg liker betre å berre bruke sjel, då mange misbruker sjel-ånd-distinksjonen på gnostisk vis) for våre “materiale bestanddelar,” men det kan godt tenkast at eg misforstår Rantrud her.

Feilen hans ligg i at han les Bibelen og Thomas Aquinas med eit moderne syn på sjela; at den er ein åndeleg substans som ikkje dyr har del i (ifylgje ein kartesianske dualisme.) Så les han i Bibelen at dyr også har sjel (eller næfæsj, som ikkje direkte betyr sjel, men ei eining av kropp og sje) — og drar så den konklusjonen at Aquinas tar feil. Dette er stråmannsargumentasjon.

Dei bibeltekstane Rantrud viser til, snakkar alle om sjel som livsprinsippet, som livsanden. Det einaste unntaket kan vere Fork. 3:21: “Kven veit om menneskeånda stig opp, medan dyreånda fer ned i jorda?” Men dette er ikkje noko klar tale, og kan ikkje brukast slik Rantrud gjer (imot Aquinas.)

Aquinas meinte at alle levande ting; plantar, dyr og menneske, har ei sjel. Men han meinte at det var tre forskjellige sjeler; (i) den vegetative sjela, som har vegetative evner (drifter), (ii) den sensitive sjela som har sanselege evner (instinkt, evne til persepsjon/sansing) og vegetative evner, og (iii) den intellektuelle sjela som har intellektuelle evner (intellekt/fornuft, vilje), sanselege evner og vegetative evner. Plantar har den fyrste, dyr den andre og menneske den tredje.

Dette er eit syn som kanskje ikkje står eksplisitt i Bibelen, men det kan fint kombinerast med den. Difor blir Rantrud sin argumentasjon mot Aquinas berre stråmannsargumentasjon.

Eg trur at Aquinas si tolking av Bibelen er korrekt på dette punktet. Han meiner at sjela til dyra (“dei dumme dyra,” brute animals) “dukkar opp” frå jorda, medan menneskesjela er skapt direkte av Gud.

I 1Mos 1:24 seier Gud: “Jorda skal la alle slag levande skapningar gå fram, fe, kryp og villdyr, kvar etter sitt slag.” Ordet som er omsett til skapning (“levande skapning[ar],” næfæsj, finn ein også i 2Mos 2:7 der det står at Gud “skapte mannen av mold frå marka og bles livsande inn i nasen hans, så mannen vart til ein levande skapning.” (mi utheving)

Aquinas meinte at God skapte menneskesjela direkte (“og bles livsande inn i nasen hans”), medan sjela til (dei dumme) dyra “dukkar opp” frå jorda. Han tok dette opp i Summa Theologiae 1a, 75.6, ad1. Det finst ikkje noko god [fullstendig] omsetjing til norsk:

For the souls of brutes are produced by some power of the body; whereas the human soul is produced by God. To signify this it is written as to other animals: “Let the earth bring forth the living soul” (Genesis 1:24): while of man it is written (Genesis 2:7) that “He breathed into his face the breath of life.” And so in the last chapter of Ecclesiastes (12:7) it is concluded: “(Before) the dust return into its earth from whence it was; and the spirit return to God Who gave it.” Again the process of life is alike as to the body, concerning which it is written (Ecclesiastes 3:19): “All things breathe alike,” and (Wisdom 2:2), “The breath in our nostrils is smoke.” But the process is not alike of the soul; for man is intelligent, whereas animals are not. Hence it is false to say: “Man has nothing more than beasts.”

Dette treng ikkje bety at Rantrud tar feil i sine tankar om dyrerettar (sjølv om eg er delvis ueinig med han på dette punktet.) Men han bør setje seg inn i kva folk trur før han polemiserer mot dei.

Noter & referansar:

1. Rantrud, Jan, “Kristendom og dyrerettigheter” (Lære og liv, nr. 2/2007), s. 9

2 comments on “Sjel, menneske og dyr

  1. […] ikkje berre viser til det kroppslege, men også til det sjelelege, som eg påpeika her. Om mennesket står det at Gud “skapte mannen av mold frå marka og bles livsande inn i nasen […]

  2. […] [4] Sjå litt meir om det i denne teksten. […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s