Eukaristien

Denne finst også på engelsk, lettare redigert.

Eg kom over ein diskusjon rundt reformasjonens kjerne i eit katolsk diskusjonsforum, og møtte der ein interessant kommentar (eg er usikker på om ein kan lese den utan å vere medlem av forumet.) Trådstartaren, ein katolikk, nemnte eit brev av Tolkien der han kom med påstanden at det ikkje var “tru eller gjerningar” som var den verkelege kjerna i reformasjonen, men messa og Eukaristien. Tolkien meinte faktisk at diskusjonen om “tru eller gjerningar” var ein raud sild, og ikkje den eigentlege grunnen til reformasjonen.

Zwingli, som var katolsk prest, byrja sin “reformasjon” eitt år før Luther, ved å sakte reformere liturgien. Han fjerna til slutt alle referansar til Messa/Eukaristien som eit offer, og fjerna etter kvart alle referansar til transsubstansiasjonen, osv.

Faktisk er det svært interessant å sjå at ein a dei få plassane vi ser at tilhengarar av Kristus går bort frå Han, utanom rett før Han skal i døden, er i Johannes 6, der Han legg ut om Eukaristien.

Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Dersom de ikkje et kroppen til Menneskesonen og drikk blodet hans, har de ikkje livet i dykk. Den som et min kropp og drikk mitt blod, har evig liv, og eg skal reisa han opp på den siste dagen. For kroppen min er sann mat, og blodet mitt er sann drikk. Den som et min kropp og drikk mitt blod, blir verande i meg og eg i han. (Joh 6:53-56)

Mange av disiplane hans sa då dei høyrde det: “Dette er harde ord! Kven kan høyra på slikt?”Jesus visste med seg at disiplane hans murra på grunn av dette, og han sa til dei: Blir de støytte av dette?” (…) Etter dette drog mange av disiplane hans seg unna og gjekk ikkje omkring med han lenger. Då spurde Jesus dei tolv: “Vil de òg gå bort?” Simon Peter svara: “Herre, kven skulle vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi trur og veit at du er Guds Heilage.” (Joh 6:60-62.66-69)

Og så skal det også seiast at det nettop var Eukaristien som var det store stridsspørsmålet reformatorane imellom. Luther og Zwingli vart nærast bitre fiendar på grunn av dette.

Men kvifor er folk, som påstår at dei held på “Bibelens klare lære,” motstandarar av Eukaristien slik ein ser det for seg frå katolsk hald? La meg sjå på Luk 22:19. Der er det tre ord som er svært interessante:

Så tok han eit brød, takka og braut det, gav dei og sa: “Dette er min kropp, som blir gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg.” (NT05)

Eg vil sjå litt på dei orda eg har utheva.

  1. “Takka…” Det greske ordet er eucharisteo.
  2. “Gjer” Det greske ordet er poieo
  3. “Minne…” Det greske ordet er anamnesis

1/2. “Gjer dette…”

Det greske ordet i denne samanhengen blir også brukt i den greske omsetjinga av GT (Septuaginta), i 2Mos 29:38. Slik er den i språkdrakta til 1978/85-omsetjinga: “Dette skal du alltid ofra på altaret: to årsgamle lam kvar dag.” (mi utheving)

Det Kristus seier er altså; “Ofre dette til minne om meg.” Men kva er eit offer? Jo, når du ofrar noko, så set du det til sides for Gud, heilaggjer det. Vi ser dette i ordet sacrifice, som kjem av sacred, heilag. Problemet er at folk alltid tenker på blod (kanskje på grunn av vår norrøne fortid) når dei høyrer om ofring.

Enkelte vil nok vise til at det Kristus seier i Matt 9:13: “Det er miskunn eg vil ha og ikkje offer.” (NT05) Men dette er ein parafrase av Hos 6:6, altså ein tekst frå GT. Der står det: “For eg vil ha truskap, ikkje slaktoffer, gudskjennskap heller enn brennoffer.”

Og dersom du bruker Matt 9:13 som eit “bevis” for at offer er utelukka for kristne, kvifor ikkje då for jødane i GT, sidan sitatet er deifrå? Kvifor fjerna ikkje Gud offerpraksisen der og då?

Poenget er ikkje at offer i seg sjølv er galt, men at ein skal ta imot dette med den rette haldninga. Vi ser dette ganske klart i NT:

“Når du går fram til altaret med offergåva di, og du der kjem i hug at bror din har noko imot deg, så lat gåva di liggja framfor altaret og gå først og forlik deg med bror din. Så kan du koma og bera fram offeret ditt!” (Matt 5:23f, NT05)

“Den som et brødet og drikk Herrens beger på urett vis, syndar mot Herrens kropp og blod. Kvar og ein må prøva seg sjølv, og så skal han eta av brødet og drikka av begeret. For den som et og drikk utan tanke for Herrens kropp, han et og drikk seg sjølv til doms.” (1Kor 11:27-29, NT05)

Dette offeraspektet kan vi også knytte til det fyrste ordet i Luk 22:19. Vi ser difor at eukaristien er eit takkeoffer der vi minnast Kristi død og oppstode ved å re-presentere Hans offer på Golgata. vi takkar Gud, og vi gjer dette ved å faktisk påkalle Kristus for å bli styrka av Han. Over til neste ord.

3. “Minne…”

Det greske uttrykket anamnesis finn vi mellom anna hjå Platon (og vi kan som kjent ikkje rive eit ord totalt ut av sin historiske kontekst.) La meg sitere frå ein artikkel om Paulus og realpresensen:

You’ll notice that in the passage quoted the word for begins [1 Corinthians 11:26] just after the phrase containing the term anamnesis. Verse 26 explains the meaning of doing this in memory. It says that anamnesis involves a proclamation of the Lord’s death in this act of consecration. But how does eating and drinking proclaim the Lord’s death as verse 26 says? Proclaiming a message usually involves preaching, teaching or speaking in some form. But recall the old saying that “actions speak louder than words.” I suggest that it is through anamnesis that the Lord’s death is proclaimed. The eucharistic actions of the Church proclaim the Lord’s death by making the Lord present to the worshiping community of faith. (…)

In Greek culture, anamnesis was a term used to denote the movement of an abstract idea into this material world. Plato, for example, used it as one of his key ideas. For him, knowledge was an act of anamnesis, or “remembering,” whereby the realities of the world of forms (ideas) came to people in this world. So, anamnesis meant more of a process in which something in another world came to be embodied in this physical world. (…)

The Corinthians lived in a Greek culture and it would have been natural for them to understand anamnesis as describing this transfer from the heavenly world to the material world. Even more importantly, if Jesus used Hebrew or Aramaic at the Last Supper, Paul (or whoever first translated the words of consecration into Greek) chose the term anamnesis. By doing so, he was allowing that anamnesis could have the meaning that Greek-speaking people associated with that term, namely, a transfer from the heavenly world to this earthly, material world. (…)

Remember that Paul was a Jewish Pharisee (cf. Phil. 3:5), and very possibly a rabbi (cf. Acts 22:2) before his conversion. All this means that when he used anamnesis, he may have used it with a Hebrew meaning as well as a Greek one. The Hebrew word for “memorial” is zikaron and it has a similar connotation to anamnesis in Greek culture. It is more than mental recollection. The celebration of the Passover was believed to involve a participation in the original exodus from Egypt. The purpose of this being an annual and perpetual event for the children of Israel was that every generation could experience the liberation from slavery that the first generation in Egypt had experienced. Thus, zikaron connotes a participation in an event of the past rather than simply a mental recollection of that event.[1]

Platon sine idear handla om at vi erindrar, og påkallar, formene, og dette vart vidareutvikla av Aristoteles. Aristoteles meinte at Platon var for dualistisk. Aristoteles står midt imellom (i) Platon sin harde realisme, der det materielle ikkje eigentleg eksisterar, og (ii) ein hard materialisme, som nektar for at det finst noko immaterielt. Denne aristoteliske læra, som sondrerer mellom form og stoff, ligg delvis til bakgrunn for transsubstansiasjonslæra, som fortel at sjølv om stoffet ikkje endrar seg (brød og vin) så endrar formen eller essensen seg (kropp og blod.) Dette er ikkje berrre filosofisk spekulasjon, men ein måte å forklare korleis Kristus kunne ta opp eit brød og seie, “Dette er min kropp.”

Altså kan vi seie at i nattverden så påkalle ein Kristus konkret, og kan difor seie; “Dette Kristi kropp” og “Dette er Kristi blod,” slik Han sjølv sa “Dette er min kropp.” Han sa ikkje “Dette er eit bilete på min kropp.”

Eg meiner at reformasjonekyrkjene bør gå tilbake til dette, spesielt sidan dei fylgjer (eller påstår å fylgje) Sola Scriptura, “Skrifta åleine.” Og det kan verke slik dersom ein les teksten frå dokumentet “Nådens fellesskap”:

26. Nattverden er på samme måte som dåpen en handling som er et virkekraftig tegn (jf. §§ 15-16). Dette innebærer at nattverdhandlingen ikke bare er et synlig tegn som viser til Guds nærvær i verden, men den har og gir virkelig del i Kristus. I nattverden bringer Kristus sitt livgivende legeme og blod gjennom brød og vin til alle feirende som tar del i måltidet. (…)

Kristi reelle nærvær i nattverden kommer til uttrykk gjennom feiringen som helhet. På en spesiell måte uttrykkes likevel realpresensen gjennom måltidets anamnetiske karakter. Anamnesen, som ihukommelse av Guds frelsende handling ved Kristi død og oppstandelse, henviser til den vedvarende virkning av Kristi frelsesverk. Kristi reelle nærvær uttrykkes også gjennom betoningen av Åndens virke for oss gjennom nattverdmåltidet. Det er ved Kristi levende ord og ved Den Hellige Ånds kraft at brødet og vinen blir sakramentale tegn på Kristi legeme og blod.

Metodistene har særlig betont at Kristi nærvær i nattverden formidles ved Den Hellige Ånd. Også for lutheranerne er det vesentlig at Ånden gis ved sakramentene. Imidlertid har lutheranerne lagt særlig vekt på at Kristi legeme og blod mottas i nattverdelementene. Begge kirkefamilier er enige om at Kristus virkelig er til stede, blir utdelt og mottatt under brødets og vinens skikkelse i nattverden. (Utheving i feit skrift)[2]

Noter & referansar:

1. Howell, Kenneth J., “Does Paul Teach the Real Presence of Christ?” (This Rock, Vol. 15, no. 2, 2004) (08.08.2007)

2. Nådens fellesskap. Rapport fra samtalen mellom Metodistkirken i Norge og Den norske kirke. Sluttrapport med forslag til avtale (Oslo, 1994), s. 15 Link til pdf-utgåve (16.08.2007)

7 comments on “Eukaristien

  1. […] This one exist also in norwegian. I wrote this in norwegian, and translated it. So it might not be very […]

  2. Harald says:

    Dette var oppklarende lesning. Som protestant står jeg hele tiden i fare for å spasere inn i den lange tradisjonen med å fordreie det katolske synet på nattverden.

    Det er ett punkt i framstillingen der jeg faller av lasset. Det gjelder bruken av poieå i Exodus 29:38. Mener du å si at LXX bruker dette ordet om det å ofre? Jeg synes det høres litt pussig ut. Poieå er det vanlige greske ordet for å gjøre eller å lage (jf. dansk: “Hva laver du?”) og har etter det jeg vet vanligvis ikke noe med å ofre å gjøre. Jeg må gå hjem og sjekke LXX i biblioteket… Kanskje du kan utdype denne delen av framstillingen litt? Jeg ser nemlig ikke helt umiddelbart den språklige linken mellom innstiftelsesordene og offerterminologien. At nattverden er sterkt knyttet til Kristi offer for vår skyld har jeg ingen problemer med, heller ikke at dette offer på en helt særskilt måte gjøres nærværende i nattverdfeiringen.

  3. Eg nytta meg der av eit argument eg har fått “overlevert,” så det kan hende at eg tar feil. Men slik eg forstod det, så var ordet “ofre” i Ex.29:38 (…skal du alltid ofra på altaret…) I LXX omsett med poieå

  4. Ein ting eg har lagt merke til i diskusjonar, er at mange nekter å fylgje tankerekka om anamnesis, og seier at realpresensen er tull, og at dette berre er eit minnemåltid. Men dersom dei har rett i at anamnesis berre skal forståast som eit minne, så kan dei ikkje hoppe over realpresensen. Uansett korleis ein tolker anamnesis, så må ein huske på dei svært så klare orda før; “Dette er min kropp.”

  5. Harald says:

    Har sjekket dette med poieå i Exod 29:38 litt grundigere. Det stemmer som du sier at det er verbet poieå som er brukt. Det greske uttrykket som innleder verset i LXX er “Kai tavta estin ha poiæseis epi tou thysiastæriou”. Dette betyr omtrent noe sånt som: “Og dette er det som du skal gjøre/lage til på alteret”. Vanligvis brukes ikke verbet poieå om det å ofre, det finnes egne verb for dette på gresk. Bakgrunnen for den noe spesielle verbbruken her er nok at den hebraiske teksten (MT) bruker verbet ‘asah i dette verset. ‘asah er det vanlige verbet for å lage noe eller gjøre noe. (Du har sikkert hørt at det brukes to verb for det å skape eller lage i skapelsesberetningene i GT, det ene er bara som betyr å skape ut av ingen ting (“creatio ex nihilo”) og som bare brukes med Gud som subjekt, det andre er ‘asah som i skapelsesberetningene brukes om det å forme eller “foredle” noe (materiale) som allerede foreligger.) LXX er rimelig konkordant i sin oversettelse, i hvert fall en del steder, og her (i Exod 29:38) er det i og for seg litt kronglete uttrykket ta’æsæh ‘al-hamizbeach (som, etter det jeg har klart å finne ut så langt, bare brukes akkurat her) oversatt ord-for-ord til gresk: poiæseis epi tou thysiastæriou, altså “gjøre på alteret” eller (bedre) “lage til på alteret” (“prepare on the altar”). Det hebraiske verbet ‘asah har noen flere betydningsnyanser enn det greske poieå, så LXXs greske uttrykk må nok betraktes som en klassisk hebraisme (“Ka’anan-språk”). Betydningen er uansett klar nok: Det er snakk om å lage til noe på alteret, altså å ofre.

    Hebraisk har flere “bedre” verb for å ofre, for eksempel zabach som også ordet for alter (mizbeach) er avledet av. Dette ordet brukes for eksempel i Gen 31:54, og det oversettes i LXX med det greske thyå. Dette er et vanlig gresk ord for å ofre, og dette verbet eller uttrykk avledet av denne ordstammen brukes vanligvis når man snakker om offer eller ofringer i NT. Man kan også bruke andre greske uttrykk, for eksempel prosferå som betyr å bære fram noe, for eksempel på et alter.

    Når Jesus bruker poieå i Luk 22:19 så tror jeg det blir å legge litt for mye inn i dette ene ordet å si at det han *egentlig* sier er at man skal “ofre” til minne om ham. Den vanlige norske gjengivelsen “gjør dette til minne om meg” er mer enn dekkende nok, tror jeg, og jeg har vondt for å se at det greske uttrykket ville bli oppfattet umiddelbart annerledes, i hvert fall av en ikke-hebraiskkyndig. Dersom Jesus mente å si “gjør dette!” hadde han i grunnen ikke så mange andre måter å uttrykke dette med et naturlig språk på.

    Men, for all del, Jesus snakket jo hebraisk/arameisk og kan godt ha brukt det samme uttrykket som i Exod 29:38 som en bevisst henspilling på denne doble betydningen. Det er ikke innlysende at det være slik, men argumentet om en slik alludering kan alltids brukes til å underbygge en mer konsekvent offer-tilnærming til nattverdens mysterium. Men det spesielle uttrykket i Exod 29:38 er altså “å gjøre (til) på alteret“, ikke bare “å gjøre”. Bruken av verbet ‘asah leder ikke automatisk tankene til det å ofre; det mangler et ledd, nemlig uttrykket “på alteret” for at allusjonen skal bli tydelig.

    Jeg tror derfor, rett og slett, at du (eller kilden din) tar feil på dette punktet.

    Dette ble litt langt, men forhåpentligvis også noe oppklarende.😉

  6. Ja, eg tar sikkert feil. Ikkje noko problem med å innrømmer det.😉

    Men eg trur likevel at ein må anerkjenne at eukaristien eller nattverden vart til i eiin klar offerkontekst.

    Dessutan så liker eg å påpeike at det latinske uttrykket sacrificium betyr å heilaggjere, sette noko til side for Gud. Når vi gjer dette — og eg trur vi set “gåvene” i nattverden til sides for Gud — så er dette eit “offer.”

  7. Eg kom på noko viktig i dag…

    Ein av grunnane til at orda ‘asah og poieå blir omsett med “ofre” kjem jo klart fram av konteksten. Det står jo som kjent, “Dette skal du alltid ofra på altaret: to årsgamle lam kvar dag.” (mi utheving)

    Konteksten kjem klart fram mellom anna på grunn av altaret. Men kva står det i NT om nattverden? Kva er konteksten der?

    Innstiftinga av Herrens måltid skjer i ein klar offerkontekst, som ein del av påskemåltidet. I nattverden skjer det same for oss gjennom Kristus (i den nye pakta) som skjedde med israelittane. I ein gammal salme for skjærtorsdag står det at vi er bevarde “fra påskenattens gru.” Den står som nr. 138 i NOS.

    Paulus skriv jo også vidare litt om nattverden. “Velsigningsbegeret som vi velsignar, gjev det ikkje del i Kristi blod? Brødet som vi bryt, gjev det ikkje del i Kristi kropp? Fordi det er eitt brød, er vi alle éin kropp. For vi har alle del i det eine brødet. Sjå på Israelsfolket! Har ikkje dei som et av offeret, del i det som skjer på altaret?” (1Kor 10:16-18)

    Her ser vi at nattverden blir plassert i ein klar offerkontekst. Spørsmålet er, kvifor er dette eit problem for så mange protestantar? Trur ein at eit offer er “menneskeverk”? Slik eg ser det, så er alle offer til Gud mogelege på grunn av Hans nåde.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s