Olav Müller om forsoninga på krossen

Eg må beklage at vekas sitat kjem ein dagt for seint.

En tysk psykoanalytiker, Tilman Moser, skrev for 25 år siden en bok med tittelen «Gudsforgiftning». I mellomtiden er den blitt kjent over alle landegrenser. Boken er skrevet som et brev til den Gud som forgiftet hans liv som barn, ungdom og langt inn i voksen alder. I dette brevet tar han i sitt 42. år avskjed med den karikerte Gud som ble hans «sykdom». Fromme foreldre kanaliserte i god tro sin nedarvede, tyranniske, straffende Gud inn i hans barnesinn. Han skriver: «Vet du (Gud) hva som er verst ved alt de forteller om deg? Det er at de strør ut den listige påstand at du hører og ser alt og kjenner selv de hemmeligste tanker.» -Gud blir blodig fornærmet når han forsømmer å pusse tennene, når han i lek med venner får en flenge i boksen, når han i barnehagen konkurrerer med de andre om hvem som tisser høyest på veggen. Den ytring fra foreldrene som skremmer mest er: «Hva tror du den kjære Gud vil si til det?»

Han er i egne øyne en spedalsk, forutbestemt til evig fortapelse. Han raser mot den overmektige Gud som biter seg fast i alle kroppens og sinnets hulrom: «Du var undertrykkende, hensynsløs, grusom, ondskapsfull i din overlegenhet, og min barnslige svakhet og forsvarsløshet sjenerte deg ikke i ringeste grad. Jeg vet fra mine pasienter, venner og bekjente at du for millioner av mennesker er den verste barnesykdom som tenkes kan — for mange er den uhelbredelig.» (…)

Tridentinerkonsilet har definert dogmet: «Ved sin hellige lidelse på korset fortjente han (Kristus) vår rettferdiggjørelse». Hvordan denne forsoningen fant sted er et stort mysterium. Kirkens teologer har oppstilt sine teorier — vel vitende at disse aldri var uttømmende. (…)

Teologene i nyere tid holder selvfølgelig fast på dogmet fra Tridentinerkonsilet: «Ved sin hellige lidelse på korset fortjente han (Kristus) vår rettferdiggjørelse.» Men nå er det ikke lenger tale om en guddommelig majestet som føler seg krenket ved vår ulydighet og derfor må forsones med oss. I dag beskrives en kjærlig Gud som vil forsone oss med seg. Gud har aldri opphørt å elske oss. Han har aldri trukket vennskapets hånd tilbake. Det er vi som har snudd ryggen mot ham. Lignelsen om den fortapte sønn, som vel så mye er en lignelse om den kjærlige far, illustrerer dette.

Vi greide ikke ved egne krefter å reise oss fra vår selvvalgte synd og død. Gud selv måtte bli menneske for å hjelpe oss. Hele Jesu liv var et velluktende offer til Faderen. Hver eneste gjerning i Jesu liv, gjort i lydighetens navn, var nok til å sone for vår ulydighet og reparere de skadene den hadde medført — det brudte vennskap med Gud.

Det er et mysterium at et slikt liv i kjærlighet skulle ende med døden på et kors. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke kunnet gripe det.» (Joh 1,5). Det var hans forkynnelse om Guds rike, en riktigere tolkning av Loven og hans vennskap med samfunnets stedbarn som opptente samtidens vrede mot ham. Det var vi mennesker som dømte ham til døden — ikke Faderen. Da han forstod hvor det bar hen, kunne han — menneskelig talt — avveket fra lydighetens vei. Det gjorde han ikke. «Han var lydig til døden — ja, døden på et kors» (Filip 2, 8). I sin død tilintetgjorde han vår død og bragte Faderen det fyllestgjørende offer vi ikke maktet.

Kjelde:

Müller, Olav, “Gud — en sinnatagg? Om katolsk forløsningslære” (Katolsk.no, 1997)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s