Det Gylne Kompasset

Gjesteblogging ved “Abelard”

______________________________

Den 7.desember slippes “the Golden Compass” ut på kinoene verden over. Filmen er basert på en barnebok skrevet av Philip Pullman med den Britiske tittelen “Northern Lights”, det gylne kompasset er for øvrig bokens tittel for det amerikanske og norske markedet. Undertegnede gleder seg enormt til filmen. Smakebitene fra nettstedet er lovende, dette ser ut til å bli en film som kan måle seg med Løven, heksa og klesskapet og Ringenes Herre syklusen. Gjennom et episk narrativ blir vi kjent med alternative univers, panserbjørner og hekser.

Bøkene har allerede blitt utgitt på norsk uten at de vakte noen stor medieoppmerksomhet av den grunn. Når den om ikke lenge slippes ut som film vil den nok i kraft av det vekke større oppmerksomhet, og det er derfor jeg ønsker å diskutere en del av tematikken i bøkene som er interessant sett i lys av kristen tro.

Da bøkene ble lansert i Storbritannia, vakte de bestyrtelse blant kristne fordi bøkene eksplisitt kritiserer en del aspekter ved Kirken. Erkebiskopen av Canterbury derimot anbefalte bøkene som et pedagogisk virkemiddel i livssynsfaget. Ved henvisning til den Ortodokse kirkes lange tradisjon med negativ (apofatisk) teologi, argumenterte han for at det boken kritiserer kan hjelpe kristendommen ved å klargjøre en del trossannheter samt å forkaste de aspekter ved religionsutøvelse som er uriktige. Den negative teologske måten å tenke på er en måte å teologisere på som gjør nettopp dette. I denne sammenheng betyr negativ teologi ikke at man er negativ til Gud, men at Gud sprenger alle begreper og størrelser. Gud er så stor at han ikke kan fanges av tanken, han er alltid større.(1) La oss som illustrasjon si at i denne tradisjonen forsøker man ikke å beskrive Gud ved hjelp av analogier til skapte ting, derimot hevder en at Gud transcenderer alt det skapte på en slik måte at man utelukkende kan nærme seg ham ved å beskrive ham som det han ikke er. Istedenfor å si at Gud er stor, vil man benevne ham som ikke liten. I stedet for å si at han eksisterer, vil man si at Gud ikke er en eksisterende ting blant mange, Gud kan aldri tingliggjøres. Gud kan ikke skildres direkte i ord, derfor må man gripe uvilkårlig til bilder og symboler. Poesien er denne teologis morsmål. Paradokser og poesi blir dermed måter å nærme seg det guddommelige mysterium på.

Vestlig teologi enten i dens Romersk-katolske eller protestantiske gevanter har i stor grad foretrukket positiv (katafatisk) teologi i forsøk på å formulere læresetninger og doktriner. Balanseres ikke dette med den negative teologis understrekning av våre beskrivelsers utilstrekkelighet, at de til syvende og sist bare er famlende forsøk på å beskrive det uutgrunnelige, kan man ende opp med å tilbe selve ordene, formuleringene, istedenfor det guddommelige som de skal peke mot. Det er nettopp her den mørke materien syklusen kan gi utfordringer og muligheter for kristne til å anerkjenne og forkaste en versjon av troen som ikke er sann. Et vrengebilde av en Gud og en Kirke som vi også kan benekte.

Filmen er satt til et alternativt univers. Verdenen ligner vår men har en litt annen historie, handlingen utspiller seg i en verden som minner en litt high-tech versjon av tiden rett før første verdenskrig. Det er imidlertid mange forskjeller.

USA eksisterer ikke i en form som vi kjenner dem. Imidlertid finnes staten Ny-danmark på samme territorium (her må en opplyst leser bare gjette seg til at Leiv Erikssons kolonier må ha vært vellykkede). Alle mennesker har en såkalt daimon i dyreform, som er ment å være en inkarnasjon av hver enkelt menneskes sjel. Daimonen er alltid i dyreform, og reflekterer personligheten til eieren. I denne verden fant aldri reformasjonen sted, istedenfor ble Jean Calvin valgt til pave og etter hans død ble pavedømmet erstattet av et magisterium (lit. Læreembede), Kirken beskrives som en blanding av de verste elementene fra både den katolske og den protestantiske tradisjon. Den er verdensomspennende og autoritær. Passende nok er navnet Kirken har satt på sin Gud bare “Autoriteten”.

Klimakset i boksyklusen kommer når “Autoriteten” blir avslørt som en engel, den førstefødte av jorden som har drevet et maskespill og utgitt seg for å være skaperen av hele universet. (en smule likhet til demiurgen i gnostisk mytologi). Han dør gammel og trett og himmelriket erstattes av himmelrepublikken.

Bøkene (og de kommende filmene) utfordrer, som nevnt, kristen tro på en del områder. En kan reagere på dette med å fordømme dette som blasfemisk, eller være kulturåpen nok til å gå i dialog for å faktisk klargjøre hva kristen tro faktisk innebærer. Dette er en mulighet for å rense troen for en del slagg som ikke hører hjemme der. Ved hjelp av negativ teologi kan en også fornekte det bildet av Gud og Kirken som skildres gjennom filmen som aspekter som ikke er ønsket og ikke omfattes av en helhetlig kristen tro.

La oss undersøke den Gudsforestillingen som er fremtredende i den verden som skildres i det Gylne kompasset.

Gudsforestillingen: “Autoriteten”

Bildet som tegnes av Gud i den mørke materie triologien er av en autoritær og lunefull Gud som søker underkastelse fra sine undersåtter. Mest av alt ligner autoriteten på en orientalsk despot som søker å kontrollere menneskeheten. Autoriteten kan minne om den Gud som psykoanalytikeren Moser kjente i sin barndom:

H]an [tar] i sitt 42. år avskjed med den karikerte Gud som ble hans «sykdom». Fromme foreldre kanaliserte i god tro sin nedarvede, tyranniske, straffende Gud inn i hans barnesinn. Han skriver: «Vet du (Gud) hva som er verst ved alt de forteller om deg? Det er at de strør ut den listige påstand at du hører og ser alt og kjenner selv de hemmeligste tanker.» -Gud blir blodig fornærmet når han forsømmer å pusse tennene, når han i lek med venner får en flenge i boksen, når han i barnehagen konkurrerer med de andre om hvem som tisser høyest på veggen. Den ytring fra foreldrene som skremmer mest er: «Hva tror du den kjære Gud vil si til det?»

Han er i egne øyne en spedalsk, forutbestemt til evig fortapelse. Han raser mot den overmektige Gud som biter seg fast i alle kroppens og sinnets hulrom: «Du var undertrykkende, hensynsløs, grusom, ondskapsfull i din overlegenhet, og min barnslige svakhet og forsvarsløshet sjenerte deg ikke i ringeste grad. Jeg vet fra mine pasienter, venner og bekjente at du for millioner av mennesker er den verste barnesykdom som tenkes kan — for mange er den uhelbredelig.»(2)

Det er ikke tvil om at Gud har blitt fremstilt som en urokkelig og lunefull autoritet gjennom kirkehistorien. Nominalistene i middelalderen tegnet et bilde av en Gud som i sin uberegnelige allmakt kunne gjøre hva han ville. Et slikt Gudsbilde har gjort stor skade.

Poenget er at et slikt Gudsbilde er falskt, et gudsbilde vi gjør klokt i å avvise. Gud i kristen sammenheng er ikke den urokkelige monade, men treenigheten. Ofte har kristen forkynnelse overfokusert på Faderen som det ene aspektet ved Gud til forkleinelse for Sønnen og Ånden. Blant de fremste teologer fra Origenes til Karl Barth regnes ikke Gud som en ting blant andre ting som uberegnelig griper inn i tilværelsen. Selv om Gud i språket til mange vanlige mennesker ofte fremstilles slik. Gud er ikke et objekt som står imot verden og menneskene. Gud i Kristen sammenheng kan snarere sammenlignes med en evig pulserende kjærlighetsbevegelse av tre hypostaser som opprettholder selve eksistensen. Gud, som kilden og urgrunnen til all eksistens, står i så måte i et langt mer intimt forhold til skapningen enn en kan bli ledet til å tro(3). Gud er mer forskjellig og transcendent enn vi kan ane, hinsides kategorier og definisjoner. Fordi vi er skapninger og Gud vår skaper forholder vi oss ikke på samme måten til Gud som vi forholder oss til en menneskelig autoritet. Tar vi ikke utgangspunkt i en solid forståelse av i de begrensningene vi har i forhold til vår Gudsforståelse kan vi lett feiltolke de bildene som Bibelen selv bruker om Gud som den store konge. Gud er ikke som en menneskelig autoritet. Teologen Tillich valgte å beskrive et sunt Gudsforhold som teonomt, og forkastet dermed autonom (selvbestemmende) og heteronom (at andre bestemmer over deg) som fyllestgjørende beskrivelser. Mennesket er ikke Guds slave, men blir invitert til å være deltaker i det indre av Guds verden, å delta i den guddommelige natur.

I kristen tankegang er det Jesus Kristus som er inkarnasjonen av Guds Ord. Dette betyr at den menneskelige identiteten Jesus fra Nasaret, fra unnfangelsen og videre, er relatert på en slik måte til Guds Ord at hans liv og død er den kanal som åpenbarer kilden til all eksistens. Den ubegrensede kilde som opprettholder alt, skapte alt og gjenskaper det. Jesus inkarnerer Ordet så totalt (eller rettere sagt mer totalt enn) musikeren kroppsliggjør musikken han eller hun fremfører. Det er Kristus som åpenbarer Gud for oss. Kristus blir kledd som en konge før korsfestelsen. Det er ikke gjennom de sterke, men de svake og utstøtte som Gud åpenbarer seg.

“Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” 2. Kor 12:9

Historien om korsfestelsen og oppstandelsen er karnevalistisk (i baktinsk forstand) og paradoksal. Det paradoksale understrekes i Johannesevangeliet, hvor Jesu opphøyelse på korset hylles som hans kosmiske opphøyelse. Han stiger opp på korset for at dra alle til seg. Han blir utkledd som en konge, men spottes og lider.

En solid trinitarisk forståelse kan nettopp hjelpe oss med å forkaste Gudsbilder av den typen som Pullman kritiserer. Pullmans Gud er ikke treenig. Pullmans Gud er heller ikke tilværelsens urgrunn og skaper, men en sjarlatan. Er dette en Gud som mange troende vil kjenne igjen?

Noter & referanser:

1. Selvsagt var de apofatiske teologene med på å blant annet formulere trosbekjennelser. Men for disse var ikke trosbekjennelsene først og fremst en intellektuell øvelse. Bekjennelsene var som en hymne, en lovprisning, hvor de med ord forsøkte å få sagt det uutsigelige. Ofte var det et forsøk på å understreke det komplekse i Gud, i motsetning til dem som ønsket å definere troen på en enkel måte og dermed fange Gud i ord. Selvsagt vil de fleste ha en Gud de kan forstå, men er en slik Gud stor nok til å omfatte hele eksistensen?

2. Müller, Olav, “Gud — en sinnatagg? Om katolsk forløsningslære” (Katolsk.no, 1997)

3. Teofilus av Antiokia som skrev i det første århundre, skrev om Gud: Som frøene i granateplet er vi omsluttet av ham, sammen med hele skapningen enten vi vil det eller ei.

______________________________

“Abelard” ein ein ven av meg, som vel å skrive under pseudonym.

5 comments on “Det Gylne Kompasset

  1. Bjørn Are says:

    Flott forklart, kjære gjesteblogger!

    Et poeng som kanskje bør legges til, er dette med hva det innebærer at Gud har et vesen, og ikke bare er en vilje.

    Mye av forskjellen mellom kristen og islamsk teologi – for ikke å si gnostisk – handler om at den Gud som er beskrevet i Bibelen har et vesen som hans handlinger springer ut av. Gud bestemmer ikke hva som er rett og galt etter egen vilje og forgodbefinnende, men ut fra sitt vesen. Ettersom vi er skapt i Guds bilde påvirker også dette hvordan vi som mennesker tenker oss rett og galt – vi vet at noe er rett fordi det er det, og ikke bare fordi Gud “vil” det.

    Når Pullmann ikke tar opp slike ting skyldes det nok at han er for opptatt av demiurgen og å diskreditere kirken. For all del, en flott bokserie, men den krever en del teologisk/filosofisk voiceover.

  2. Abelard says:

    Nettopp det var poenget til paven i foredraget hans i Regensburg. Et foredrag som dog blir husket av litt andre årsaker…

  3. Eg kan anbefale Morten Magelssen sitt innlegg om Regensburgtalen; “Guds vesen, Paven og islam.”

  4. Bjørn Are says:

    Jepp, paven står i en rimelig brukbar tradisjon.

    Selv møtte jeg dette først i mer katolskkritiske kretser som L’Abri (selv om dagens L’Abriere blir stadig mer katolske i hodet) – et lærerikt og utfordrende sted (eller for såvidt flere).

    Og så må vi vel ikke helt glemme GKC og CSL i denne vesen-vilje sammenhengen;-)

    Mvh
    BAD

  5. […] skal jeg bruke tid på det, når andre kan si det så mye bedre enn meg? Herved anbefaler jeg dette innlegget på Katolikkens blogg. Les og bli […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s