“Så skapte Gud mennesket i sitt bilete”

1Mos 1:24-31:

Då sa Gud: “Jorda skal la alle slag levande skapningar gå fram, fe, kryp og villdyr, kvar etter sitt slag.” Og det vart så. Gud skapte alle slag ville dyr og alle slag fe og krypet på marka av alle slag. Og Gud såg at det var godt.

Då sa Gud: “Lat oss skapa menneske i vårt bilete, i vår likning! Dei skal råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen, over feet og alle villdyra og alt krypet som krælar på jorda.” Så skapte Gud mennesket i sitt bilete, i Guds bilete skapte han det, til mann og kvinne skapte han dei. Og Gud velsigna dei og sa til dei: “De skal veksa og aukast, fylla jorda og leggja henne under dykk. De skal råda over fiskane i havet og fuglane under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorda!” Og Gud sa: “Sjå, eg gjev dykk alle planter som set frø, så mange som finst på jorda, og alle tre som ber frukt med frø i. Dei skal vera til føde for dykk. Og alle dyr på jorda, alle fuglar under himmelen og alt som kryp på jorda, alt som har livsande i seg, gjev eg alle dei grøne plantene til føde.” Og det vart så. Og Gud skoda alt det han hadde gjort, og sjå, det var overlag godt. Og det vart kveld, og det vart morgon, sjette dagen.[1]

Eg tenkte å ta opp tråden frå Harald Hauge sin blogg. Han tar der utgangspunkt i debatten om forholdet evolusjonsteorien og kristen tru, og skriv ned nokre “strøtankar” om kva det vil seie å vere skapt i Guds bilete. Eg kommenterte posten, men vil her bygge vidare på/utvide dette i ein eigen bloggpost.

Harald skriv:

Spørsmålet [om forholdet mellom evolusjon og kristendom] er interessant, og det er heller ikke uten videre enkelt å gi noe fullgodt svar. Jeg har imidlertid funnet en måte å tenke rundt dette på som jeg selv i hvert fall finner tilfredsstillende. Enkelt sagt så tenker jeg at det å være skapt i Guds bilde handler om å være tiltalt av Gud på et eksistensielt plan.

Tro handler om ulike former for respons på guddommelig tiltale. All tro er en konsekvens av eksistensiell erfaring. Slik erfaring fordrer en eller annen opplevelse av tiltale av noe Annet, noe større enn oss selv, og i teologien forutsetter vi at det er Gud som tiltaler mennesket, enten det skjer gjennom naturen eller gjennom andre “kanaler”. Dette åpner for en løsning på det tilsynelatende problemet jeg skisserte over: Mennesket ble “Guds bilde” da det fikk en eksistensiell oppvåkning, det vil si da det opplevde at Gud begynte å tale til det. Før mennesket kom så langt hadde det blant annet måtte nå et ganske høyt bevissthetsstadium, og dette skjedde etter alt å dømme gjennom evolusjonen. (…)

[Tanken at mennesket ble skapt i Guds bilde da det opplevde at Gud begynte å tale til det] henger sammen med en helt spesiell forståelse av uttrykket “Guds bilde”: Dette uttrykket forstås funksjonelt eller relasjonelt mer enn substansielt. Mennesket er ikke Guds bilde på grunn av dets fysiologi eller fordi det har “sjel”, nei, mennesket er Guds bilde fordi det er Guds representant eller “gartner” på jorden, med et kulturoppdrag gitt til det av Gud: “Ta vare på jorden jeg har skapt! Ta vare på deres medskapninger, og ta vare på hverandre!” (Fritt etter Genesis 1). Dette oppdraget, som stiller mennesket i en representativ mellomstilling mellom Skaperen og det skapte, forutsetter Guds tiltale.

Eg er stort sett einig i dette. Men vil byggje litt vidare. Eg er litt ueinig i at det å vere skapt i Guds bilete ikkje er noko substansielt. Men dette er ikkje ein anten/eller-posisjon, men ein både/og-posisjon (og slik oppfatter eg Harald også.) Eg meiner at å vere skapt i Guds bilete skal forståast både på ein funksjonell/relasjonell måte, og på ein “substansiell” måte.[2] Harald nemner at mennesket ikkje er “Guds bilde på grunn av dets fysiologi eller fordi det har “sjel”.” Det har han for så vidt rett, fordi både plantar og dyr har ei sjel (forstått som livsprinsipppet.) Men eg trur at forskjellen mellom oss og dyra (les: dei andre dyra) ligg i at vi er rasjonelle. Og her vel eg å fylgje Thomas Aquinas.

Thomas tar for seg spørsmålet om Guds fornuft og vilje (og dermed også hans kjærleik) i Summa Theologiæ (ST) 1a, 14-21. Det finst dessverre ikkje noko ferdig og fullstendig omsetjing av ST til norsk, men det finst enkelte brotstykke.

I den delen av ST tar Thomas opp ein del spørsmål om Gud, om Gud har kunnskap, om Han kan erkjenne ting (spesielt ting utanfor seg sjølv eller sin natur), om Han har vilje, om Han har kjærleik, etc. Knut Erik Tranøy skriv litt om dette:

Man kan [ifølge Thomas] skille mellom «metafysiske» og «kristne» egenskaper hos Gud. «Metafysiske» kaller jeg slike egenskaper som uendelighet, immaterialitet, ren akt, osv.; «kristne» egenskaper som levende, god kjærlig, allmektig, osv.

Det er først verd å merke seg at Thomas utleder Guds kristne egenskaper fra hans metafysiske egenskaper. At Gud er et intellekt eller har kunnskap, utledes i I. 14, art 1 (…) fra Guds uendelighet og immaterialitet. Dernest utleder han Guds vilje fra Guds intellekt og så Guds kjærlighet fra hans vilje. Dette er da ett av de punkter hvor den aquinatiske intellektualisme får et karakteristisk og tydelig uttrykk. Betydningen av denne rekkefølgen for en kristen moralfilosof er lett å se: mennesket er skapt i Guds bilde. Det betyr blant annet at menneskets sjelsliv på disse punkter også har samme struktur.[3]

Thomas opererer difor med dette menneskesynet som seier at mennesket har fem sjelsevner; (i) Forrnuft (forstått på ein ikkje-reduksjonistisk måte); (ii) Vilje; (iii) Evne til sansing og persepsjon; (iv) Instinkt; og (v) Drifter. Mennesket deler (v) med både plantar og dyr, (iii) & (iv) med dyr, men er den einaste (utanom englane) som har (i) & (ii). Difor meiner Thomas at mennesket som skapt i Guds bilete inneber at mennesket — akkurat som Gud — har fornuft og vilje.

Dette blir endå meir eksplisitt kristeleg forklart i den austleg-ortodokse tradisjonen der ein opererer med eit syn som tilseier at det at mennesket er skapt i Guds bilete djupast sett betyr at det er skapt i Kristus, Ordet (gr. logos.) Dette knytter dei vidare til distinksjonen mellom bilete og likskap. Vi er skapt i Guds bilete, men skapt til å bli Gud lik. Fr. Poul Sebbelov skriv:

Hvad er et menneske? Er vi virkelig skabt til forvandling, og har vi virkelig kapacitet til at indgå i samvirke med Gud? Den ortodokse menneskeforståelse har sin rod i skabelsesberetningen. I Første Mosebog 1:26 står der: “Gud sagde: Lad os gøre mennesker i vort billede, så de ligner os.” Denne dobbelthed, “billede” og “lighed”, læser vi som et udsagn om en retningsbestemt dynamik i det skabte menneske. Gudsbilledet er da potentialet, muligheden, i hvert menneske, og livet i Kristus er den stadige bevægelse hen imod den fulde udfoldelse af dette potentiale, hen imod den virkeliggjorte lighed. Kirkens liv er følgelig ikke (kun) en udbedring af syndefaldets skader, men snarere en virkeliggørelse, omend under ændrede betingelser, af Guds oprindelige tanke med sin skabelse.

Kevin Burt forklarer dette vidare:

[H]umans were created “in the image of God,” but must, through a life of prayer and obedience, grow “into his likeness.” Even when fallen, humans retain the “image of God” imprinted upon their souls. But, this is not a state of “theosis.” Being “divinized” requires, and is, the restoration of our whole persons, which bear the image of God, into the likeness of God.

Dette kan vi knytte direkte til Guds tale til menneska, der han ber dei å “veksa og aukast.” Dette trur eg ikkje berre handlar om at menneskeætta skulle veksa kvantitativt, men også kvalitativt. Mennesket får beskjed om å arbeide for å frå fullt ut del i Guds likskap. Sjølvsagt ved hjelp av Gud. Dette kan vi også knytte til Pauli ord i Fil 2:12f:

Mine kjære, de var alltid lydige medan eg var hos dykk. Så ver det endå meir no når eg er borte, og arbeid på dykkar frelse, skjelvande av ærefrykt. For det er Gud som er verksam i dykk, så de både vil og gjer det som er etter Guds gode vilje.

Paulus skriv at Kristus er “biletet av den usynlege Gud” og at “ved han og til han er alt skapt.” (Kol 1:15f) I Hebr 1:3 står det vidare at Guds Son, Kristus, er “utstrålinga av Guds herlegdom og biletet av hans vesen, og han ber alt med sitt mektige ord.” Men den mest eksplisitte referansen finn vi i Johannesprologen (Joh 1:1-18.) Der står det:

I opphavet var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i opphavet hjå Gud. Alt vart til ved han, og utan han vart ikkje noko til. Det som vart til i han, var liv, og livet var lyset for menneska. Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det… Det sanne lyset som lyser for kvart menneske, kom no til verda. (Joh 1:1-5.9)

Det står altså at Ordet, “lyser for kvart menneske.” Dette blir endå meir eksplisitt omsett i den engelskspråklege bibelutgåva ESV: “The true light, which enlightens everyone…”

Altså kan vi snakke om at Kristus (både før og etter Inkarnasjonen[4]) er den som faktisk gjer oss til menneske — gjev oss del i det Han har; intellekt, vilje, kjærleik, etc. Desse er ikkje totalt lausrive frå det kroppslege — fordi for oss menneske er sjela kroppen sin form, den vil alltid på ein intim måte vere knytt til kroppen. Det står i 1Mos 2:7 at Gud “skapte mannen av mold frå marka og bles livsande inn i nasen hans, så mannen vart til ein levande skapning.” Dette vart i 1Mos 1:31 sett på som “overlag godt.”

Thomas knytter altså “Guds bilete” til intellektet, fornufta og viljen, ting som vi får del i gjennom “Guds fornuft,” Ordet, som “”opplyser alle.” (fritt etter ESV) Vi kan altså då seie, slik Harald gjer, at Gud talar til mennesket (gjennom Ordet) og at vi difor er skapt i Guds bilete.

Peter Kreeft snakka litt om dette, og forklarte sitt syn på forholdet mellom evolusjonsteorien og Bibelen i spørsmålsdelen av foredraget “Divine Truth — The Heart’s Deepest Longing” (tid; 53:55-55:37):

God is constantly working at every moment, but we don’t see Him. He works through natural laws. (…) I think God’s style makes Darwin’s theory perfectly reasonable. So I have absolutely no problems with natural selection until scientists tell me that the theory is replaced by a better one. And I see no contradiction whatsoever between the Bible and Darwin (until Darwin becomes a theologian), because even Genesis suggests something like natural selection; It uses the unique Hebrew word bara, which means “create out of nothing,” something only God can do, and a word only the Hebrew language has. It uses that only three times, not six times, the six days of the so-called creation, no. “In the beginning God created the Heavens and the Earth”; “God created great Beasts”; and “God created Man in His own image.” The other times, the other days of creation use the other Hebrew word, which I don’t know, which means “make out of something that was there already.” And that includes Man’s body. “And God formed man out of the dust of the ground, and breathed into his nostrils the breath of life; and man became a living soul.”

Obviously Man is not the dust, or “ape dust,” of the ground, he is also a direct breath from God. But the divine breath has no fossils, so Darwin could say nothing about that. So I see no contradiction whatsoever in saying that [God used] natural selection to prepare a body with the cranial capacities efficient to host human consciousness and than miraculously gave Man consciousness, a soul. So I see no problem at all.[5]

Noter & referansar:

[1] Om anna ikkje vert nemnt, så er alle skriftreferansar til Bibelselskapets utgåver av 1978/85 (protestantisk GT), 1988 (Dei deuterokanoniske skriftene) og 2005 (NT.)

[2] Sjølv liker eg å bruke uttrykket “substans” om komposisjonen form-stoff (innan ein thomistisk forståing) — altså er ikkje sjela ein substans, substansen er eininga mellom sjela og kroppen (form og stoff.)

[3] Thomas Aquinas, Om loven, Guds attributter, tro og viten og kjønnslivet i paradiset. Oversettelse, innledning og kommentar ved Knut Erik Tranøy (Oslo: Pax, 1967), s. 152.

[4] Det er snakk om den same personen heile tida. Inkarnasjonen innebar at det vart ein hypostatisk union; Kristus var éin person med to naturar. “Hypostatisk” kjem av gr. hypostasis, “person.”

[5] Denne siterte eg også i denne bloggposten.

One comment on ““Så skapte Gud mennesket i sitt bilete”

  1. Harald says:

    Du går som vanlig skikkelig i dybden. Jeg begynner å skjønne at jeg må ta stilling til thomismen som filosofisk system. Så langt synes jeg det ser ut som om det har mye for seg.

    Ellers skal jeg ikke gjenta det jeg har sagt/kommentert på min egen blogg, men bare bekrefte at jeg ser det samme som deg, nemlig at de to perspektivene vi anlegger ikke trenger å være gjensidig ekskluderende. Spørsmålet er vel kanskje, satt på spissen, om rasjonalitet er en forutsetning for eller et resultat av Guds tiltale til mennesket, eller om disse to mulighetene er alternativer eller utfyllende perspektiver – vel verdt å filosofere mer over, synes jeg.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s