Opphøgjinga av Krossen

Sidan ein i dag feirer festen for opphøgjinga av Krossen, så tenkte eg å skrive ned nokre tankar om kvifor vi skal opphøgje krossen. Eg vil også, sidan det er fredag, sitere eit par lengre sitat.

Når Kristus skulle snakke om kva døden Hans innebar, kva meininga[1] bak krossdøden var for noko, så viste han til noko som skjedde i Israelittane si ørkenvandring (4Mos 21:4-9.) Israelittane vart der friske ved å sjå på ein koparorm. “Og det gjekk så at kvar gong ein mann vart biten av ein orm, og han såg bort på koparormen, berga han livet.” (v.9) Kristus tok tak i denne hendinga, og sa: “Og slik Moses lyfte opp ormen i øydemarka, slik må Menneskesonen lyftast opp, så kvar den som trur på han, skal ha evig liv.” (Joh 3:14f)

Kristus sa at Han skulle lyftast opp. Dette ordet har ein dobbel klang på gresk, det kan bety både ei fysisk opplyfting (at Kristus vart lyfta opp på krossen) og ei åndeleg opphøgjing (at Kristus vart opphøgja på krossen.) Kristus speler vidare på dette når Han i Joh 12:32 seier: “Og når eg blir lyft opp frå jorda, skal eg dra alle til meg.” Han skal dra all ting seg på krossen. På ein mystisk måte så blir vi krossfest med Han, og seinare får vi del i oppstoda. Difor passer det spesielt bra at det i dag er fredag — fordi vi feirer oppstoda på søndag.

Krossen er det vi kan kalle kulminasjonen av Inkarnasjonen. Kristus kom for å dra til seg alt det menneskelege, på godt og vondt, og transformere det. Dette innebar alt frå fødsel til død. Krossen viser oss den ultimate kjærleiken, den kjærleiken Kristus viser til i Joh 15:13: “Ingen har større kjærleik enn den som gjev livet sitt for venene sine.”

Anselm Grün skriv ned nokre tankar omkring dette:

Når jeg ser på Jesus, og ser hvordan han henger og dør, med armene strakt ut, da føler jeg meg betingelsesløst elsket. I dypet av hjertet vet jeg at Jesus døde for meg. Han sparte ikke seg selv. Han ga alt på korset. Der åpnet han seg for meg. De utstrakte armene hans er en invitasjon til meg. Jeg kan gjemme meg i kjærligheten hans. Når jeg kneler foran korset, behøver jeg ikke å anklage meg selv. Da er det stille i hjertet mitt. Jeg vet at alt er bra. Alt er omfattet av kjærligheten hans.[2]

Det skal også påpeikast at ofringane i GT, som peiker fram mot Inkarnasjonen og Krossen, var ikkje der nødvendigvis for Gud, men dei var der for mennesket. Karl Joseph Wallner skriv:

Alt hva Israel er og betyr, er det gjennom Jahves makt og velvilje. En offerkult uten den holdning at man lytter til Guds stemme, er “gagnløse gaver” (Jes 1,13). De blir tilbakevist av profetene i en skarp polemikk (Jer 7,22f). Slik gjerning står i motsetning til offerets egentlige mening. Det bibelske offer blir jo ikke som hos hedningene frembragt for en trengende og lunefull Gud, som har behov for menneskets ytelse for å kunne være glad av sinn. Jahve er velvillig overfor folket på grunn av den pakt han fritt har inngått med det. Ofrene skal ikke tilfredsstille Gud. Det er snarere Gud selv som har gitt offerkulten som mulighet til å bearbeide overtredelser av pakten og vise et angrende sinnelag. Denne tanken har fått et treffende utrykk i Jes 43,22-28. Her fremholder Gud for sitt folk at han egentlig ikke mottar noe fra sitt folk, verken slaktoffer eller grødeoffer. Det er synder og ugjerninger han mottar fra Israel! Og likevel: Han tilgir, men ikke på grunn av offeret. Han gjør det for sin egen skyld: “Jeg, ja jeg, er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld” (Jes 43,25). Det betyr: Jahve trenger ikke ofre for å tilgi menneskene. Gud tilgir “for sin egen skyld”. Men mennesket trenger de ytre ritene og formene for sin indre omvendelses skyld. Derfor kan profetenes kritikk formuleres slik: Offer uten rett sinnelag er offer uten rett mening. Profetene fordyper så forståelsen av offer som en gudgitt mulighet til lovprisning, bønn og soning.[3]

Eg vil oppfordre folk i dag til å gå til nattverd, dersom det er mogeleg. I nattverden får vi del i Kristi lekam og blod som er gjeve til oss til soning for syndene våre. Denne soninga fullenda Kristus på krossen, og vi kan difor, gjennom nattverden, få del i dette offer på ein konkret måte. Nattverden kan då vere her som eit gudgjeve høve til lovsong, bøn og soning, for å parafrasere Wallner. Då vil eg til avslutning vise til denne videosnutten:

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var, er og vera skal, éin sann Gud frå æve og til æve. Amen!

Noter & referansar:

[1] Karl Joseph Wallner påpeiker at uttrykket “ordet [gr. logos] om krossen” (1Kor 1:18) eigentleg burde omsetjast med “meininga med krossen.” Kjelde: Wallner, Karl Joseph, Soning — aktuelt i dag? (Oslo: St. Olav, 2002), s. 62

[2] Grün, Anselm, Jesusbilder. Oversatt av Torun Nordgård (Oslo: Verbum, 2004), s. 148

[3] Wallner, Karl Joseph, Soning — aktuelt i dag?, s. 46-47

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s