Eit thomostisk syn på fri vilje

I kommentarfeltet til posten Sofistikerte kjøttroboter skreiv Nicolas:

Halvard skrev på Kjempekjekt.com: “Det jeg ikke helt forstaar er hvorfor en verden full av fysiske og kjemiske lover ikke skulle kunne tillate fri vilje. Hvorfor skulle ikke jeg (min frie vilje) kunne ha kontroll over de atomene som kroppen min bestaar av? Jeg kan ikke se at det odelegger for noen eksisterende vitenskapelige lover at jeg kan bestemme meg for aa lofte opp min hoyre haand.”

Det er selvsagt du som bestemmer at atomene i hånden din beveger seg. Når vi sier at man ikke har fri vilje, så betyr det at det at du bestemmer deg er “låst”.

Kunne du valgt annerledes? Selvsagt! Men da måtte du fått andre impulser enn de du fikk, eller hatt andre forutsetninger. Og da snakker vi om et annet univers.

Spørsmålet her blir vel; kva syn har vi på forholdet intellekt – vilje. Det verkar for meg at Nicolas meiner at dei som trur på ein non-deterministisk fri vilje trur at viljen på ein eller annan måte “bestemmer.” Og det har han sikkert rett i. Men det er ikkje slik konseptet “fri vilje” tradisjonelt er forstått. Eg vil her prøve å kort forklare korleis ein ser på dette innan kristendommen, sett frå ein thomistisk ståstad.

Når vi seier at ein person har fri vilje, så meiner vi sjølvsagt at det er personen som er fri. Vi meiner ikkje at denne personen har ein separat ting inne i seg som styrer. Dette er svært viktig å tra for seg før vi går vidare. For no blir sjølvsagt spørsmålet, kva sjelsevne er den “høgaste”? Enkelte meiner at viljen står øverst, men dette er ikkje eit thomistisk — eller tradijsonelt kristent — syn.

Thomas (Aquinas) meinte at mennesket har fem sjelsevner som alle stod i eit hierarkisk forhold til kvarandre; (i) intellektet eller fornufta, (ii) viljen, (iii) sansing/persepsjon, (iv) instinkt, og (v) drifter. Thomas meinte at den frie viljen er knytt til intellektet, liksom instinkta er knytt til sansinga (her ser vi med ein gong noko som kan minne om hjerne-vilje-forholdet som Nicolas nemner i denne posten.) I ordlista til boka A Summa of the Summa definerer Peter Kreeft viljen enkelt og greit slik: “rational appetite; power of the soul to desire or choose a good known by the intellect.”[1] Thomas kalla viljen for appetitus rationalis, den “fornuftige strebeevnen” eller den “fornuftsbestemte strebeevnen.” Når vi seier at viljen er ein “fornuftsbestemt strebeevne,” så meiner vi at fornufta “styrer” viljen. Dette vil kanskje kunne brukast som eit argument imot at viljen er fri, men som eg poengterte oppfor, så meiner vi med “fri vilje” at personen er fri.

Eg trur at viljen står i forhold til fornufta slik instinkt står i forhold til det vi sansar. Ein fugl flyr vekk instinktivt når du spring imot han, men ikkje hovudsakleg på grunn av instinkt, men på grunn av det han sansar (at du spring imot han.) På same måte er det med viljen.

Knut Erik Tranøy skriv:

Den nest høyeste menneskelige sjelsevne er viljen. Denne plassen blant sjelsevnene får viljen på grunn av sitt nære forbund med intellektet: et annet navn for viljen er nemlig appetitus rationalis, den rasjonale strebe-evne. Viljen intar altså hierarkisk sett enn mellomstilling mellom de «sanselige» og de «naturlige» strebeevner på den ene siden og intellektet på den andre. Dette første leddet i (det latinske) navnet — appetitus rationalis — knytter vilje til «appetittene»; det andre leddet forbinder den med intellektet. Viljen er for Thomas den strebe-evne som til atskillelse fra de øvrige er uløslig knyttet til forstanden. (…)

Enhver appetitus er slik at den tenderer eller streber mot visse objekter eller mål som er naturlige eller passende (conveniens) for den. Nå er det nettopp gjennom det objektet som er naturlig (passende, sømmelig) for den, at viljen er knyttet til forstanden. Viljen er nettopp en appetitus som ifølge sin natur tenderer eller streber mot objekter eller mål som forstanden erkjenner (og godkjenner) og foreholder den.[2]

Her er det på sin plass å sitere Thomas sjølv. I spørsmålet om Gud har vilje eller ikkje, skreiv han (ST 1a, 19.1, corp.):

Likesom Gud har intellekt, har han også vilje: for viljen følger intellektet … Vesener som er utstyrt med intellekt, har også en naturlig dragning mot goder som erkjennes i kraft av godenes intelligible former: når de har disse goder, stilles deres uro; når de ikke har dem, etterstrebes de. Og begge disse fenomener skyldes viljen. Alle som har intellekt, har derfor også vilje, likesom alle med sanser har sanselige behov og streben. I Gud må der derfor nødvendigvis være vilje siden der er intellekt. Og slik som Guds væren er (virkeliggjørelsen av) hans intellekt, er den også (virkeliggjørelsen av) hans vilje.[3]

Thomas meiner at viljen er “blind,” dvs. at den vel det som fornufta “lar den velje.” Viljen kaller han jo for appetitus rationalis, den fornuftsbestemte strebeevnen. Liksom instinktet — appetitus sensitivius, den sanselege strebeevnen — streber etter det ein erkjenner gjennom sansing, streber viljen — den fornuftsbestemte strebeevnen — etter det ein erkjenner gjennom intellektet.

Viljen er altså ikkje skilt frå dei andre sjelsevnene, men opererer alltid saman med dei. Difor kan vi seie at eit menneske som alltid vel det gode er fri, fordi det vel på bakgrunn av den kunnskapen det erkjenner med intellektet. Men det er ein slags dynamisme mellom dei også, som Michael Sherwin, O.P. poengterer:

As a rational appetite, will differs from (merely) natural appetite by being an inclination that follows cognition, while it differs from sensitive appetite by being an inclination that follows intellectual cognition and by doing so from one’s free decision… It inclines toward universal good and those goods that are naturally ordered toward teh agent’s attainment of universal good. Second, Aquinas affirms in both his earlier and later works that the intellect has a certain causal priority over the will and that the intellect has a certain causal priority over the will and that the intellect moves the will by presenting the will its object. Third, Aquinas maintains consistently throughout his works that although on one level reason moves the will, on another level the will moves reason: the will has a role in shaping reason’s practical judgments.[4]

Her skal det også påpeikast at William av Ockham, som var voluntarist (og tradisjonen etter han) har dominert mykje av diskusjonen rundt fri vilje i tida etter Aquinas. Men det skal eg ikkje gå inn på akkurat no.

Eg og Nicolas er sikkert svært einige om mange ting, men på dette feltet er eg kanskje nærare han enn mange kristne. Men ein vesentleg forskjell mellom oss er at han er materialist og eg trur at det finst noko som er immaterielt. Dette fører til at han vel ein determinitisk modell, medan eg held på fri vilje, slik den er forstått innan thomistisk filosofi.

Noter & referansar:

[1] Thomas Aquinas; Kreeft, Peter, A Summa of the Summa. The essential philosophical passages of St. Thomas Aquinas’ Summa Theologica, edited and explained for beginners by Peter Kreeft (San Francisco: Ignatius, 1990), s. 30

[2] Tranøy, Knut Erik, Thomas av Aquino som moralfilosof (Oslo: Universitetsforlaget, 1957), s. 32

[3] Thomas Aquinas, Om loven, Guds attributter, tro og viten og kjønnslivet i paradiset. Oversettelse, innledning og kommentar ved Knut Erik Tranøy (Oslo: Pax, 1967), s. 157

[4] Sherwin, Michael, O.P., By Knowledge & By Love — Charity and Knowledge in the Moral Theology of St. Thomas Aquinas (Catholic University of America Press, 2005), s. 25

One comment on “Eit thomostisk syn på fri vilje

  1. […] vil her forklare litt kva eg ser på som forhooldet mellom desse. Eg har allereie skrive ein tekst om den frie viljen, sett frå ein thomistisk ståstad, men eg vil skrive litt […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s