Menneskehjarta

I Bibelen står det mykje om menneskehjarta. Men mange trur at dette berre handlar om kjenslene. Slik eg ser det, så er det snakk om heile vår natur. Slik står det i katekisma til Den katolske kyrkja (DKKK):

368. Kirkens åndelige tradisjon legger også vekt på hjertet, som i bibelsk forstand betyr “menneskets innerste” (jfr. Jer 31, 33), der hvor mennesket til syvende og sist sier ja eller nei til Gud.

Men ordet hjarta kan også omsetjast med “sinn” eller “intellekt.” Dette handlar mykje om at mennesket, i motsetnad til dyr og plantar, er rasjonelle vesen, at menneskets vesen er karakterisert av at det er rasjonelt, og at det på grunn av dette har ein vilje. Her meiner eg at det er viktig å peike på dydene — og på integriteten. Platon skilde mellom tre sjelsevner eller tre delar i menneskesjela; fornuft, vilje og attrå. Aristoteles sa at desse tre sjelsevnene er det intellektuelle, det sanselege og det vegetative. Aquinas tok tak i Aristoteles si inndeling, men delte det opp meir, i (1) intellekt/fornuft, (2) vilje, (3) sansing/persepsjon, (4) instinkt, og (5) drifter.

Platon sa at det var fire menneskelege dyder, fire kardinaldyder[1]. Desse var rettferd (som handlar om harmoni mellom dei tre sjelsevnene), visdom (som er fornuftas dyd), mot (som er viljas dyd) og måtehald (som er attråas dyd). Desse finn vi også i Bibelen: “Elsker du rettferdighet? Vit at dydene er visdommens verk, for den lærer deg sindighet og klokskap, rettferdighet og mannsmot, — det beste menneskene har i livet!” (Visd 8:7) Aristoteles fjerna ikkje kardinaldydene, men fokuserte heller på praktisk klokskap, fronesis. I Wikipedia står det:

Aristotle distinguishes between two intellectual virtues: sophia and phronesis. Sophia (usually translated “wisdom”) is the ability to think well about the nature of the world, to discern why the world is the way it is (this is sometimes equated with science); sophia involves deliberation concerning universal truths. Phronesis is the ability to think about how and why we should act in order to change things, and especially to improve one’s own life. Aristotle says that phronesis is not simply a skill, however, as it involves not only the ability to decide how to achieve a certain end, but also the ability to reflect upon and determine that end (this latter point is denied by some commentators, who contend that Aristotle considers the desired end, eudaimonia, to be given, such that phronesis is merely the ability to achieve that end).

Dette handlar om rasjonalitet. For å handle etisk, må ein vere rasjonell. Og difor kan vi seie at menneskehjarta, der både det vonde og det gode har sitt sete i mennesket, er intellektuelt. Og dette skal vi leggje under Gud, vi skal vere trufaste mot sanninga. Som Salomo seier det: “Ta vare på hjarta framfor alt du tek vare på, for livet går ut frå det.” (Ord 4:23) “Age for Herren er opphav til visdom, å kjenna Den Heilage er vit.” (Ord 9:10) Eller som DKKK seier om kardinaldydene:

1805. Det er fire dyder alt dreier seg om og avhenger av. Av den grunn kalles de “kardinaldyder”; alle andre forholder seg til dem. Dette er klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. “Elsker du rettferdighet? Vit at dydene er visdommens verk, for den lærer deg sindighet og klokskap, rettferdighet og mannsmot” (Visd 8, 7). Under andre navn roses disse dydene mange steder i Skriften.

1806. Klokskap er den dyd som gjør den praktiske fornuft skikket til, under alle omstendigheter, å skjelne vårt sanne gode og å velge de rette midler til å oppnå det. “Den kloke gir akt på sine skritt” (Ordsp 14, 15). “Vær da våkne i tanke og sinn, så dere lever i bønnen” (1 Pet 4, 7). Klokskap er “den rette regel for handling”, skriver St. Thomas, i tilslutning til Aristoteles. Den må ikke forveksles med fryktsomhet eller angst, heller ikke med falskhet eller forstillelse. Den kalles auriga virtutum (dydenes kusk), for den styrer de andre dydene ved å gi dem retning og grenser. Det er klokskapen som på en umiddelbar måte leder samvittighetens omdømme. Det kloke menneske beslutter og ordner sin fremferd i samsvar med dette omdømmet. I kraft av denne dyden anvender vi ufeilbarlig moralprinsippene på enkelttilfeller, og vi overvinner tvil angående det gode som skal gjøres, og det onde som skal unnflys.

1807. Rettferdighet er den moraldyd som består i varig og fast vilje til å gi Gud og nesten det som tilkommer dem. Rettferdighet mot Gud kalles “religionsdyd” (virtus religionis). I forholdet til mennesker gjør den skikket til å gi akt på den enkeltes rettigheter og til å opprette harmoni i mellommenneskelige forhold under hensyntagen til den enkeltes rett og fellesskapets beste. Det rettskafne menneske, som ofte nevnes i De Hellige Bøker, kjennetegnes ved alltid å tenke rett og fare rett frem overfor sin neste. “Du skal ikke holde med noen fordi han er fattig, og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Rettferdig skal du dømme din landsmann” (Lev 19, 15). “De som er herrer, må la sine slaver få hva rett og rimelig er, og tenke på at de selv har en herre i himmelen” (Kol 4, 1).

1808. Mot er den moraldyd som under vanskeligheter sørger for fasthet og utholdenhet i å søke det gode. Den styrker beslutningen om å stå imot fristelser og overvinne hindringer i morallivet. Motets dyd setter i stand til å overvinne frykt, ja, dødsfrykt, og til å utstå prøvelser og forfølgelser. Den setter i stand til å gi avkall på sitt liv og ofre det for en rettferdig saks skyld. “Herren er min styrke og lovsang” (Sal 118, 14). “I verden vil dere møte lidelser og motgang. Men fatt mot! Jeg har overvunnet verden” (Joh 16, 33).

1809. Måtehold er den moraldyd som holder trangen til forlystelser i tømme og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. Den sikrer viljens herredømme over instinktene og holder lysten innenfor anstendighetens grenser. Det måteholdne menneske retter sitt sanselige begjær inn mot det gode, utøver sunt skjønn så det ikke “følger sitt hjertes lyster” (jfr. Sir 5, 2). Måtehold prises ofte i Det Gamle Testamente: “La deg ikke lede av ditt begjær, men hold din lidenskap i tømme” (Sir 18, 30). I Det Nye Testamente kalles den “sømmelighet” eller “edruelighet”. Vi skal “leve vårt liv i denne verden sømmelig, rettskaffent og fromt” (Tit 2, 12).

Å leve godt er ikke noe annet enn å elske Gud av hele sitt hjerte, hele sitt sinn og i all sin gjerning. Det er Ham vi forbeholder hele vår kjærlighet (ved måtehold) som ingen ulykke kan få til å vakle (det har med mot å gjøre), som adlyder Ham alene (og dette er rettferdigheten), som årvåkent gransker alle ting av frykt for å bli overrasket av lureri og løgn (og dette er klokskap).

Noter og referansar:

[1] Dette har ikkje noko med kardinalar i den katolske kyrkja å gjere, men det handlar om “knaggar.” Alle dyder legg seg under desse fire.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s