Janne Haaland Matlary om politikk og kjensler

I min diskusjon av egne akademiske forbilder[*] er [Platon og Aristoteles] helt sentrale, men ikke de eneste. Det er fordi de definerer mennesket som et rasjonelt og sosialt dyr hvor den rasjonelle evne inkluderer evnen til etiske resonnementer, og politikken som sfæren for det «høyeste gode», fellesskapet utover familie og fellesskap i det sivile samfunn. Det er med andre ord et definerbart skille mellom noe privat og noe politisk. Den moderne definisjonen av rasjonalitet, fra for eksempel John Locke eller til og med David Hume, er basert på et postulert skille mellom «fact» og «value». Hos Hume blir skepsisen til deduktivt resonnement så sterk at alt betviles, selv empirisk observasjon. Hos Locke postuleres en viss medfødt etisk evne, men man ser allerede konturene av et skarpt skille mellom det naturvitenskapelige og det etiske, som blir ansett som subjektivt og privat. Som jeg beskrev i mitt essay, er den vestlige naturrettstradisjon helt sentral for meg, og jeg har alltid interessert meg for hvordan man kan returnere til rasjonell etisk diskusjon, ettersom de fleste politiske spørsmål angår etikk – kardinaldyden rettferdighet er alltid den helt sentrale i politikken, som Platons dialoger understreker. (…)

Så lenge følelser uttrykker rent subjektive sanseopplevelser er de irrelevante i den allmenne diskurs politikken er, men når følelsene blir adekvate uttrykk for noe felles, er det en annen sak, slik Aristoteles utvikler dette, ifølge Andersen. (…)

De følelser som uttrykkes i offentligheten i dag er svært uinteressante fordi de erstatter resonnementer og rasjonalitet fremfor å komplettere dem. Ved å insistere på at man skal grunngi sine standpunkter kan man luke ut mye, selv om ingen gjør det i pressen. For eksempel blir et innlegg om monarkiet lett «raser mot Kongen», selv om det man gjør, er å føre en prinsipiell debatt – eller forsøke å gjøre det. Å bli tillagt følelser i offentlig debatt er minst like ille som å fremby egne, og begge deler hindrer politisk ordskifte.

I dag pøses det private ut i offentligheten som erstatning for den mye mer krevende politiske debatt. Det er ikke politikk, alt som bæres til torgs, og de antikke mestere visste forskjellen.

Kjelde:
Matlary, Janne Haaland, “Politikk og følelser” (Morgenbladet, 24. august 2007) (28.12.07)

Merknad:
* Dette er ei tilvising til noko ho (Matlary) skreiv om i Morgenbladet 3. august 2007. Eg tok dette opp her i bloggen, i posten “Kjensler og fornuft i politikken.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s