Lammet og dei 144 000

Og eg såg, og sjå! — Lammet stod på Sionfjellet, og saman med han dei 144 000 som hadde namnet til Lammet og namnet til Far hans skrive på panna. (Op 14:1)[1]

Det finst mange tolkingar av dette verset. Den — eller dei — som kanskje har mest utbreiing, spesielt hjå moderne episkopale protestantar, er at desse 144 000 er jødar som eingong i framtida skal bli frelst. I ei fotnote i Norsk Studiebibel finn vi denne tolkinga. Der står det at dei 144 000 “vil tilhøre den hellige rest som kommer til omvendelse i endetiden.”[2] Men i ei fotnote til NJB-studiebibelen står det at “the followers of the beast who are branded with his name and number, [Rev] 13:16-17, are now contrasted with the followers of a Lamb marked with his name and the name of his Father. This is the ‘remnant’ of the new Israel, Is 4:3c, the faithful Christians who have survived persecution and who are to begin the restoration of God’s kingdo when its enemies have been destroyed. Mount Zion is God’s throne, ses [Rev] 21:1a.”[3]

Vi les, i Op 7:4 at Johannes “høyrde talet på dei som fekk seglet: Det var 144 000, frå alle ættene i Israelsfolket.” Men kvifor trur folk at dete gjeld nokon som skal bli frelst ein gong i den fjerne framtida? Jo, fordi dei les Bibelen med ei futuristisk tolking, og lar ikkje teksten tale for seg sjølv (såkalla eisegese). Men kva seier Kristus om endetida? Vi kan lese om dette i Matt 24, samt i parallelltekstane (Mark 13 og Luk 21). Kristus peika på tempelbygningane og sa: “Her skal ikkje liggja att stein på stein, alt skal rivast ned.” (Matt 24:2) Dette skjedde faktisk i år 70, då romarane invaderte Jerusalem og øydelagde tempelet. Og dette vart av folk rekna som verdas undergong. I einerom spurte læresveinane Kristus: “Når skal dette henda? Og kva er teiknet på di atterkome og enden på verda?” (Matt 24:3) Dette blir kanskje endå tydlegare i Luk 21:20-24:

Når de ser Jerusalem kringsett av hærar, då skal de vita at byen snart blir øydelagd. Då må dei som er i Judea, rømma til fjells, dei som er i byen, må koma seg ut, og dei som er ute på landet, må ikkje gå inn i byen. For dette er straffedomens tid, då alt som står skrive, skal gå i oppfylling. Ve dei som ventar barn og dei som gjev bryst i dei dagane! For det skal bli stor naud i landet, og vreide skal ramma dette folket. Dei skal falla for sverd og førast bort som fangar til alle folkeslag. Og andre folk skal trakka Jerusalem under fot heilt til tida for heidningane er ute.

Dette skjedde i år 70. Då vart Jerusalem “kringsett av hærar,” det vart “stor naud i landet” og vreide ramma Jerusalem. Scott Hahn skriv at Josefus, ein jødisk historikar, “som selv var et øyenvitne til disse ulykkene, beskriver dem på en mindre symbolsk og mer gruoppvekkende realistisk måte [enn Åpenbaringens beskrivelser]. Josefus beskriver et Jerusalem som er så herjet av hungersnød at mødrene blir gale av sult og begynner å fortære sine egne barn.”[4]

Kristus sa at dei i Judea som ville berga livet måtte “rømma til fjells, dei som er i byen, må koma seg ut, og dei som er ute på landet, må ikkje gå inn i byen. ” (Luk 21:21) Dei kristne jødane i Jerusalem, symbolsk representert ved dei 144 000, sparte livet på Sionsfjellet. Scott Hahn skriv:

Det er et fascinerende, med ofte oversett, historisk faktum at den første kristne kirkebygning — som stod på Sion-fjellet — overlevde beleiringen og ødeleggelsene. I år 70 e. Kr. stod den tiende romerske legion mellom kirken på Sion og områdene som brant i Jerusalem. Den hellige Epifanius fortalte at i år 130 e. Kr., da Hadrian kom for å slå ned det andre jødiske opprøret, lå Jerusalem fortsatt i ruiner, “unntatt noen få hus og en liten kirke for Gud på det stedet hvor disiplene gikk til en sal ovenpå.”[5]

Men såg ikkje Johannes Lammet stå saman med dei 144 000? Hadde Jesus allereie komme tilbake? La oss sjå litt på spørsmålet som læresveinane spurte Kristus i einerom: “Når skal dette henda? Og kva er teiknet på di atterkome og enden på verda?” (Matt 24:3) Til det fyrste spørsmålet svarte Kristus slik: “Sanneleg, eg seier dykk: Denne ætta skal ikkje forgå før alt dette hender.” (Matt 24:34) Kvifor ikkje ta Han på ordet når dette faktisk skjedde i år 70, rundt 40 år etterpå?

Det neste vi må ta for oss, er spørsmålet om kva som vil vere “teiknet på [Herrens] atterkome og enden på verda.” Enden på verda trur eg handlar om enden på den gamle verda. Det ser ut som om at læresveinane såg på øydeleggjinga av tempelet som nettopp “enden på verda” sjølv om dei visste at det fanst land utanfor (Rom, til dømes). For, kva er tempelet? Jo, i jødisk tankegang er tempelet eit mikrokosmos, ein modell av verda. Utanom det aller heilagste, som er eit bilete på himmelen. Vi ser dette også på øvstepresten. I Visd 18:24 står det om øvstepresten at “hele verden var avbildet på hans fotside kjortel, og fedrenes æresnavn var inngravert på de fire radene med edelstener, og diademet på hodet hans minnet om din storhet.” I fylgje Margaret Barker[6] var dette fordi presten, lik forhenget til det høgheilage, hadde fire jordfargar innvevd i vesten. Ho skriv:

Josephus and Philo agree that the four different colours from which it as woven represented the four elements from which the world was created: earth, air, fire and water. The scarlet thread represented fire, the blue was the air, the purple was the sea, that is, water, and the white linen represented the earth in which the flax had grown (War 5.212-213). In other words, the veil represented matter.

Vidare poengterer ho, med ei tilvising til Visd 18:24, at øvstepresten wore a vestment woven from the same four colours. (…) He took off this robe when he entered the holy of holies because the robe was the visible form of one who entered the holy of holies.” Ho viser også til Hebr 10:20, der vi les at Kristus har “innvigd ein ny og levande veg for oss gjennom forhenget, som er kroppen hans.” Medan dei ‘vanlege’ øvsteprestane tok av seg det som representerte det materielle når dei gjekk inn i det høgheilage, så tok Kristus dette — kroppen — med seg inn i himmelen. Han er no vårt tempel, og dermed treng vi ikkje det gamle. Når dette då vart øydelagd i år 70, så var dette for mange jødar “enden på verda,” det var enden på den gamle verda der tempelet var eit mikrokosmos. Og ut av dette kom den nye.[7]

Men det spørsmålet frå læresveinane som er mest interessant, er nok det miderste: “Og kva er teiknet på di atterkome…?” (Matt 24:3) Dette spørsmålet gjev oss svar på kva det var Johannes såg i synet, då han såg Lammet stå saman med dei 144 000 på Sionsfjellet. Ordet som blir omsett med ‘atterkome’ er parousia, som vanlegvis betyr ‘nærver.’ Verset kunne blitt omsett slik: “Og kva er teiknet på ditt nærver…?” Vi kan også gjere det same med Matt 24:27. I NT05 står det: “Som når lynet går ut frå aust og lyser like til vest, slik skal de vere når Menneskesonen kjem.” Orda som her er utheva kan også omsetjast på andre måtar. Her er eit forslag: “Som når lyset går ut frå aust og lyser like til vest, slik skal de vere når Menneskesonen vert nærverane.”

Dette kan tolkast på forskjellige måtar. Eg trur at det fyrst og fremst handlar om nattverden, om ‘Lammets bryllaupsmåltid.’ (sjå Op 19:9) Der er Kristus reelt nærverande. Ordlyden i Matt 24:27 — om lyset som “går ut frå aust og lyser like til vest” (som har konnotasjonar til soloppgong og solnedgong) — kan knyttast til Mal 1:11, som tidleg vart rekna som en profeti om nattverden:

For frå soloppgong til solnedgong skal mitt namn verta stort mellom heidningefolka, og på kvar ein stad skal dei brenna røykjelse og bera fram offergåver for namnet mitt, reine offergåver; for namnet mitt skal verta stort mellom folkeslaga, seier Herren, Allhærs Gud.[8]

Det er altså snakk om at Kristus var nærverande på Sionsfjellet (der den fyrste kristne kyrkja var), saman med dei 144 000 som “hadde namnet til Lammet og namnet til Far hans skrive på panna.” (Op 14:1) Desse kom seg gjennom trengsla ved Kristis hjelp, spesielt ved nattverden. Dei vann over vondskapen “i kraft av blodet frå Lammet og det ordet dei vitna om; dei hadde ikkje livet sitt så kjært at dei ikkje ville gå i døden.” (Op 12:11)

Og dette fører meg over til neste tolking av parousia. Kristus er nærverande i nattverden, men han er også nærverande i oss, og reinser oss. “Men dersom vi vandrar i lyset,” skriv Johannes, “då har vi fellesskap med kvarandre, og blodet frå Jesus, [Guds] Son, reinsar oss for all synd.” (1Joh 1:7) Dette kallar vi heilaggjering, theosis, og det er tett knytt til nattverden. Som det står i Op 3:20: “Sjå eg står for døra og bankar på; dersom nokon høyrer mi røyst og let opp døra, så vil eg gå inn til han og halda nattverd med han, og han med meg.”[9]. Nattverden transformerer oss. Vi, som er Kristi lekam — Kyrkja — blir sjølv ein evkaristi — ei takkseiing — som, i kraft av Heilaganden (og Lammets blod), forkynner Gud i verda, om nødvendig med ord, for å parafrasere den Heilage Frans. Då lar e Scott Hahn få siste ordet:

Hvilket bilde skal vi da gjøre oss av Jesu gjenkomst? For meg er det eukaristien, og den skjer ved at messen bringer himmelen til jorden. Akkurat som den jordiske prest står over brødet og vinen og sier “Dette er mitt legeme” og dermed forvandler elementene, slik står ypperstepresten Kristus over kosmos og uttaler de samme ordene. Vi står på jorden som elementene står på alteret. Vi er her for å bli forvandlet: for at vi selv skal dø, leve for andre og elske som Gud. Det er det som skjer på det alter som er jorden, akkurat som det skjer på altrene i våre kirker. Likesom ilden fôr ned fra himmelen for å fortære ofrene på Salomos alter, slik fôr ilden ned for å opptenne disiplene ved den første pinse. Ilden er den ene og samme; det er den Hellige Ånd, som setter oss i stand til å bli frembåret som levende ofre på jordens alter.[10]

Noter og referansar:

[1] Dersom anna ikkje vert nemnt, så bruker eg Bibelselskapets omsetjing av 2005 (NT), 1978/95 (GT) og 1988 (Dei deuterokanoniske bøkene)

[2] Gilbrant, Thoralf (red.) (1998 ) Norsk Studiebibel. Nesbyen: Bibelforlaget, s. 1655

[3] The New Jerusalem Bible: Study edition. Darton, Longman & Todd, 1985/1994 s. 2043

[4] Hahn, Scott (2007) Lammets nattverd. Messen som himmelen på jorden. Oversatt av Anne Krohn. Oslo: St. Olav, s. 87

[5] Ibid, s. 88

[6] Barker, Margaret (1998 ) “Beyond the Veil of the Temple. The High Priestly Origin of the Apocalypses.” Presidential address to the Society for Old Testament Study, Cambridge Jan. 1998 / Scottish Journal of Theology 51.1, 1998. (02.05.2008 )

[7] Det skal seiast at eg trur det er snakk om ei delvis oppfylling. Eg trur ikkje vi er fullstendig i himmelen her og no, men i messa er vi det. Eg trur også at dette kjem delvis, som er det eg skal skrive vidare om no.

[8] Nynorsk 1938. Språkleg oppdatert.

[9] Ibid

[10] Hahn (2007), s. 119

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s