Modalisme eller kvasi-buddhisme?

Eg diskuterer i tide og utide. Og eg har ofte diskutert Treeininga på nettet, spesielt med modalistar. Dette vil eg no ta for meg, ved å vise ein klar ‘kristeleg feil’ ved modalismen.[1] Men fyrst; ei kort forklaring av kva modalisme er for noko.

Modalismen definerer Gud som éin i ordet strengaste betydning; éin person. I denne retninga held ein fast på det guddommelege ved kvar ‘person,’ men på ein heilt anna måte enn i treeiningslæra. Personane blir framstilt som ulike måtar (lat modus, derav ‘modalisme’) som Gud har vist seg i historia. Fyrst — i Israels historie — som Jahve, Faderen, så — i Inkarnasjonen, i Jesu liv — som Sonen, og så — i kyrkja si tid, nådetida — som Heilaganden. Dette er den mest vanlege modalismen; den historiske sabellianismen, etter presten Sabellius, som meinte at Gud openberra seg i forskjellige ‘roller’ i historia. Ein har også ein annan type modalisme, som meiner at Gud ‘bytter rundt’ på rollene slik han sjølv vil.

Modalismen er i seg sjølv ein svært rasjonell teori, problemet er at den dett saman som tolkingsnøkkel til Bibelen. Eg vil her dra fram to problem med modalismen i møte med Bibelen. To dømer, frå Lukasevangeliet og Johannesevangeliet.

Alt folket lét seg no døypa, og Jesus vart òg døypt. Medan han bad, opna himmelen seg, og Den heilage ande dala ned over han i skapnad av ei due. Og det kom ei røyst frå himmelen: “Du er Son min, som eg elskar, i deg har eg mi glede.” (Luk 3:21f)

Eg er ikkje lenger i verda, men dei er i verda, og eg går til deg. Heilage Far, hald dei fast i ditt namn, det namnet du har gjeve meg, så dei kan vera eitt slik som vi er eitt. (Joh 17:11)

Problemet er at Gud i det første dømet er tre stader på ein gong. Han er Faderen (“…ei røyst frå himmelen”), Sonen (Jesus som vert døypt) og Heilaganden (“…og Den heilage ande dala ned over han i skapnad av ei due”). Er Gud treeinig eller prøver Han å lure oss?

Problemet med det andre dømet er meir komplisert. Modalismen påstår at Gud er éin person, dvs. at Faderen, Sonen og Anden berre er ‘masker’ eller ‘måtar’ Gud presenterer seg sjølv på. Konsekvensen til denne læra er at vi må tillegge verset ei buddhistisk frelsesforståing. Dersom vi skal ‘vera eitt slik som [Faderen og Sonen] er eitt,’ så betyr det at vi skal gli inn og bli éin person, for så å bli ‘utsletta’ i Gud, lik nirvana i buddhismen.

For om Faderen og Sonen er éin person, og vi skal ‘vera eitt slik som [dei] er eitt,’ så skal vi altså vere éin person. Ein modalist eg diskuterte med prøvde å forklare dette gjennom Pauli bilete om Kristi lekam. “Korleis er vi eitt med kvarandre?” spurde han. “Fordi vi er Kristi lekam. Gud er i sin lekam på jorda (Jesu Kristi lekam — bruda). Men før vi kan vera eitt, må vi døypast inn i Jesu Kristi lekam. Men det er kun ein lekam, og det består av alle atterfødde kristne.”

Problemet er at dette biletet er inkonsekvent. Ein kan ikkje bruke dette biletet. Ein lekam består av distinkte[2] delar som utgjer ein entitet, men dei er ikkje i kvarandre på same måten. Eit bilete som hadde passa betre er ein dråpe vatn som blir sleppt ned i eit hav. Men dette ressonerar lite med Bibelens bilete av dei frelste som lever saman i himmelen i ein stor fest, ‘Lammets bryllaup.’ Det ressonerar faktisk meir med [enkelte formar av] buddhismen, der ein glir inn i ei større eining, og misser sin individualitet.

Til dette for eg til tider vite at “Jesus sa at Faderen var i Han.” Men det sa Han ikkje. Han sa: “Eg bed at dei alle må vera eitt, slik du, Far, er i meg og eg i deg. Slik skal dei òg vera i oss, så verda skal tru at du har sendt meg.” (Joh 17:21) Altså kan vi seie at Sonen var i Faderen. Og omvendt. Dette har ein i trinitarisk teologi kalla for perichoresis, som er gresk for ‘gå rundt omkring,’ eller noko i den duren. Dette er det vi kan kalle for ‘gjensidig idveling,’ som det står om i denne Wikipedia-artikkelen:

A useful explanation of the relationship of the distinguishable persons of God is called perichoresis, from Greek going around, envelopment (written with a long O, omega – some mistakenly associate it with the Greek word for dance, which however is spelled with a short O, omicron). This concept refers for its basis to John 14-17 where Jesus is instructing the disciples concerning the meaning of his departure. His going to the Father, he says, is for their sake; so that he might come to them when the “other comforter” is given to them. At that time, he says, his disciples will dwell in him, as he dwells in the Father, and the Father dwells in him, and the Father will dwell in them. This is so, according to the theory of perichoresis, because the persons of the Trinity “reciprocally contain one another, so that one permanently envelopes and is permanently enveloped by, the other whom he yet envelopes.” (Hilary of Poitiers, Concerning the Trinity 3:1). [3]

This co-indwelling may also be helpful in illustrating the trinitarian conception of salvation. The first doctrinal benefit is that it effectively excludes the idea that God has parts. Trinitarians affirm that God is a simple, not an aggregate, being. God is not parcelled out into three portions, as modalists and others contend. The second doctrinal benefit, is that it harmonizes well with the doctrine that the Christian’s union with the Son in his humanity brings him into union with one who contains in himself, in St. Paul’s words, “all the fullness of deity” and not a part. (…) Perichoresis provides an intuitive figure of what this might mean. The Son, the eternal Word, is from all eternity the dwelling place of God; he is, himself, the “Father’s house”, just as the Son dwells in the Father and the Spirit; so that, when the Spirit is “given”, then it happens as Jesus said, “I will not leave you as orphans; for I will come to you.”

Some forms of human union are considered to be not identical but analogous to the Trinitarian concept, as found for example in Jesus’ words about marriage. Mark 10:7-8 “For this cause shall a man leave his father and mother, and cleave to his wife; And they twain shall be one flesh: so then they are no more twain, but one flesh.” According to the words of Jesus, married persons are in some sense no longer two, but joined into one. Therefore, Orthodox theologians also see the marriage relationship as an image, or “ikon” of the Trinity, relationships of communion in which, in the words of St. Paul, participants are “members one of another.” As with marriage, the unity of the church with Christ is similarly considered in some sense analogous to the unity of the Trinity, following the prayer of Jesus to the Father, for the church, that “they may be one, even as we are one”. John 17:22

Eg vil her dra biletet med ekteskapet vidare. I 1Mos 2:24 står det: “Difor skal mannen skiljast frå far sin og mor si og halda seg til kona si, og dei to skal vera eitt [kjøt].” Ordet som er omsett med eitt, echad, finn ein også igjen i 5Mos 6:4 (Israel si truvedkjenning, Shema), “Høyr, Israel! Herren er vår Gud, Herren er éin.”

ltså kan ein seie at ordet éin ikkje utelukker mangfald. Vidare er det viktig å sjå på kva ord som er brukt på gresk når Kristus siterer Shema i Mark 12:29: “Dette er det første bodet: ‘Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er éin‘.”

Det interessante er at ordet er brukt fleire stader, eg vil dra fram to, som eg meiner viser at modalismen ikkje er den einaste (eller best funderte) bibelske tolkinga av forholdet Faderen-Sonen-Heilaganden: “Eg og Faderen er eitt.” (Joh 10:30) “Eg er ikkje lenger i verda, men dei er i verda, og eg går til deg. Heilage Far, hald dei fast i ditt namn, det namnet du har gjeve meg, så dei kan vera eitt liksom vi er eitt.” (Joh 17:11)

Noter og referansar:

[1] Dette er som sagt ein ‘kristeleg feil.’ Dvs. at utanom kristendommen er denne heilt rasjonell. Men som eg viser oppfor, så dett den saman som tolkingsnøkkel til Bibelen.

[2] I artikkelen “The Blessed Trinity” (i New Advent) står det:

The Trinity is the term employed to signify the central doctrine of the Christian religion — the truth that in the unity of the Godhead there are Three Persons, the Father, the Son, and the Holy Spirit, these Three Persons being truly distinct one from another. Thus, in the words of the Athanasian Creed: “the Father is God, the Son is God, and the Holy Spirit is God, and yet there are not three Gods but one God.”


Personane i treeininga er distinkte, men dei er ikkje separerte. Eit bilete på dette er kroppen. Foten distinkt frå armen, men ikkje separert frå den. Til vanleg.😉

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s