Synd og materialisme

For ei god stund tilbake, medan eg var på ferie hjå besteforeldra mine, kom eg over eit hefte skrive av avdøde Dr. prof. Ole Hallesby, eit utdrag frå ei av bøkene hans. Tittelen på heftet var “Kjødelig frihet er åndelig død,” og eg skal, med utgangspunkt i den tittelen, ta for meg nokre tankar omkring synd og materialisme.

Eg kan til eit visst punkt seie meg einig med tittelen som Hallesby hadde på dette heftet, men eg trur at Hallesby burde fjerne ordet “åndelig” frå tittelen. (Eg fekk ikkje lest heftet, så dette er ikkje noko kritikk.) Er det åndeleg død å leve etter kjøtet? Ja, men det er også kjøtleg død. I Rom 8:6, fritt omsett etter KJV, skriv Paulus at “å ha eit kjøtleg sinnelag er død, men å ha eit åndeleg sinnelag er liv og fred.” Han skriv altså ‘død,’ ikkje ‘åndeleg død.’ For å forklare dette betre, skal eg ta for meg eit lite skrift som C.S. Lewis skreiv i si tid, “On first and second things.” Han snakka ikkje primært om kjøt og ånd, men eg meiner at ein kan bruke det likevel. Eg siterer (frå First Things, mai 2006):

To sacrifice the greater good for the less and then not to get the lesser good after all—that is the surprising folly… Every preference of a small good to a great, or a partial good to a total good, involves the loss of the small or partial good for which the sacrifice was made. Apparently the world is made that way. If Esau really got his pottage in return for his birthright, then Esau was a lucky exception. You can’t get second things by putting them first; you can get second things only by putting first things first.

Dette gjeld spesielt for forholdet sjel (sjel+ånd) og kropp, då sjela er kroppens form, slik Thomas Aquinas og Aristoteles uttrykte det. Dersom sjela er kroppens form, dersom det er sjela som gjer liv til kroppen — er kroppens livsprinsipp — så vil det å leve etter kroppen, sjå på den som det fyrste, som formen, bety at materien også dør. Her vil eg poengtere at eg med ‘død’ meiner å vere ut av fellesskapet med Gud.

I eit av sine mange foredrag poengterte den katolske filosofen Dr. Peter Kreeft at den beste måten å forklare noko på ikkje er å servere rasjonelle eller filosofiske arguent, sjølv om dette er vel og bra, men å rett og slett vise det, gjennom ein god historie. Det skal eg prøve no, ved å ta for meg J.R.R. Tolkien sitt verk Ringdrotten, C.S. Lewis sine bøker om Narnia og J.K. Rowling sine bøker om Harry Potter.

Ein ting som går som ein raud tråd gjennom verka til desse forfattarane, er kva som skjer dersom ein lever etter kjøtet, ofrar det fyrste til ‘fordel’ for det andre. I Ringdrotten ser vi det gjennom Ringen, i Harry Potter-bøkene ser vi det gjennom horcrux-magien til Voldemort.

Dei beste døma frå Ringdrotten er nok Sauron og Gollum, som gjennom å knytte sin identitet til, identifisere seg i, det materielle, har mista si sjel. Gollum klarar seg ikkje utan Ringen, han har — som Sauron — lagt heile sin identitet i Ringen. Det er ei klassisk kristen haldning at å gjere seg avhengig av det som er mindre enn seg sjølv er synd, og gjer at ein ikkje lever sin manndom (som i menneske, ikkje hankjønn😉 ) fullt ut. Mennesket er designa til å leve med eit åndeleg sinnelag (i hierarkiet ånd-sjel-lekam), og det vil seie at ein ved å leve etter kjøtet ikkje realiserer sin manndom fullt ut. Då vil eg sjå litt på Narnia-bøkene, før eg går over til Harry Potter.

I Narnia-bøkene blir dette illustrert spesielt i Prins Caspian og Den siste striden. Då dei vonde kreftene kom inn i Narnia, vart enkelte talande dyr vonde, og vart til ‘dumme dyr.’ I Prins Caspian blir Lucy angripe av ein bjørn, og etter at dvergen Trumpkin drep bjørnen, så spekulerer borna i om det kunne vore ein talande bjørn. Trumpkin svarar at det var han ikkje, men han kan ha vore, og deretter lurer Lucy på korleis vår verd hadde vore om noko slikt skjedde hjå oss:

«Det er det som er så leit,» sa Trumpkin, «de fleste dyrene er blitt fiender og stumme. Men det er fremdeles noen igjen av de andre. Du kan aldri vite hvem som er hvem, og du kan ikke vente på å finne det ut heller.»

Lucy seier då:

«Ville det ikke være forferdelig hvis mennesker en dag hjemme i vår egen verden ble ville inni seg slik som dyrene her, og de fremdeles så ut som mennesker så du aldri kunne vite hvem som var hvem?»[1]

Dette blir også poengtert i Den siste striden, der nokre snakkande dyr poengterer at ein vil miste sin kapasitet til å snakke (og handle rasjonelt) dersom ein ser med hat på Aslan. Dei oppgjev dette privilegiet, og ser seg sjølv “nedanifrå,” som “dumme dyr.” Dette vert spesielt godt poengtert av Gilbert Meilaender, i ei bok om C.S. Lewis:

However, in so doing they turn from the nature that is theirs. That is why, at the great scene of judgment at the end of Narnia, the Talking Beasts who look in the face of Aslan with hatred rather than love cease in that moment to be Talking Beasts…A freely chosen abolition of their nature occurs.[2]

I Harry Potter-bøkene er dette illustrert gjennom horcrux-magien til seriens ‘skurk,’ Voldemort. Eit horcrux er ein materiell ting som ein kan legge ein del av sjela si i, for å vere udøydeleg. For å splitte opp sjela si,[3] må ein drepe nokon. La oss sjå på ordet ‘horcrux.’ I Harry Potter-bøkene er mange ord og uttrykk henta frå latin, oog eg trur dette er tilfellet her også. La oss dele det opp. Eg trur at ‘hor’ er henta frå det latinske horreo, ‘skremmande,’ ‘frykteleg,’ og ‘crux’ betyr ‘kross’ på latin. Altså ein skremmande og frykteleg kross, eller ein skremmande død eller ein måte å bli ‘udøydeleg’ på utan Kristi kross. Dette trur eg bil forsterka ved at måten ein uttaler ‘horcrux,’ whore-crux, minner oss om at dette er ei forvrenging av Kristi kross, lik hor er ei forvrenging av seksuliteten. John Granger forklarar:

Voldemort, fearing death, pursues personal immortality through his horrible Horcruxes. He creates reservoirs in material objects for the splinters of his soul that have separated from the whole in the act of murder. The Dark Lord is merely a cartoon of fallen man; he asserts and seeks his advantage before others (a shadow of murder) and invests himself in temporal things and ideas (modern idolatry and materialism) to flee death and imagine himself immortal. Such a self-focused, unloving existence ironically separates him from the love of others and ultimately from Love himself, who is our life and hope of genuine immortality. Fleeing a human death, Voldemort becomes its nonliving, inhuman incarnation.[4]

Noter

[1] Lewis: 2005: 386.387

[2] Meilaender: 1998: 179

[3] Dette handlar om å leve med splitat integritet, å ikkje leve som eit heilt menneske. Sjå 1Mos 17:1, Sal 37:37, 119:1 i Bibelselskapets ometjing av 1978/85.

[4] Granger: 2006: 70

Referansar:

Granger, John (2006) Looking for God in Harry Potter. Updated 2nd ed. SaltRiver

Lewis, C.S. (2005) Legenden om Narnia. Oslo: Gyldendal

Meilaender, Gilbert (1998 ) The Taste for the Other: The Social and Ethical Thought of C. S. Lewis. Grand Rapids: Eerdmans Publishing Company

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s