Kven skal presten sjå på?

[Denne ligg ute som ein kommentar på bloggen til Oddvar Moi. Her er den lettare redigert og utvida.]

I ein kommentar på bloggen til Oddvar Moi skriv ei som kallar seg Maria:

At det skulle være en fordel at presten vender ryggen til menigheten, forstår jeg ganske enkelt ikke.

Slike kommentarar synst eg er litt rare. I Dnk har vi klart oss ganske bra med at presten har ‘vendt ryggen til folket.’ Det finst enkelte som vil at presten skal snu seg mot folket, men grunnen dei gjev for dette er feil. Dei seier at gudstenesta er “ein fellesskapshandling mellom liturgen og kyrkjelyden.” (Frå ein artikkel i Vårt Land. Sitert etter hukommelsen.) Men dette er feil. I nattverden er det ikkje ‘fellesskapet’ som skal stå i fokus, men Gud. Fellesskapet kjem som ein frukt av dette. (Fokuserer ein på fellesskapet i seg sjølv, så mister ein det også.) First things first, som det heiter.

Men som sagt har vi i Dnk klart oss fint med at presten er vend ‘frå folket’ i nattverden og i bønene. Og eg trur at folk flest forstår kvifor. Eg som er oppvakse i Dnk har aldri tenkt på at presten ‘vender seg bort.’ Nei, det er heilt naturleg at presten vender seg mot Gud når han ber fram nattverden og når han ber. For det er ikkje presten som er i fokus, men Gud. Presten ber — in persona Christi (og in persona ecclesia) — fram offeret til Faderen, som ein tradisjonelt sett har sagt er mot aust. Her fungerer sjølvsagt aust ikonisk. Problemet er at vår kulturelle Zeitgeist er gjennomsyra inkonoklastisk. Poenget mitt er då dette; ein skal fokusere ut til Gud — og til den verdsvide Kyrkja — ikkje innover i den enkelte forsamling.

Enkelte meiner at denne ikoniske tilnærminga ikkje har rot i den liturgiske historia, og dei viser til det faktum at altaret i Peterskyrkja i Rom er vendt mot vest. Men dette meiner eg Kardinal Ratzinger (noverande pave Benedict XVI) svara godt på i boka Liturgiens ånd (Oslo: St. Olav, 2001). Eg har dessverre ikkje boka for handa akkurat no, men eg hugsar at han to tak i akkurat dette. Han sa at det er sant at Peterskyrkja er vendt mot vest. Men det betyr ikkje at presten feira nattverd ‘versus populum’ (mot folket) før andre vatikankonsil, slik enkelte påstår. For å bruke same retorikken som eg har vist til oppfor (at presten er ‘vendt frå folket,’ som om han var i fokus), så kan vi seie at her ‘vende folket ryggen til presten.’ I nattverdsliturgien stod ein altså vendt mot aust, med presten bakerst. For fokuset er ikkje på presten eller på kyrkjelyden, men på Gud. (Det er ikkje utan grunn at vi kallar dette for ein ‘gudsteneste.’)

(Eg vil leggje til at eg ikkje har noko mot Novus Ordo, som er den ‘nye’ ordninga i Dkk (frå 60-talet). Og eg har heller ikkje noko spesielt forhold til TLM, som er den ordninga ein hadde frå Tridentinarkonsilet. Men at presten er vend mot Gud i nattverdliturgien og under bønene er heilt naturleg for meg, slik vi ha gjort det i Dnk. I Ordets liturgi er det sjølvsagt naturleg at presten er vend mot kyrkjelyden.) Les orda nedanfor frå Fr. Uwe Michael Lang (kjelde), og deretter denne posten:

That catchphrase often heard nowadays, that the priest “is turning his back on the people,” misses the crucial point that the Mass is a common act of worship in which priest and people together — representing the pilgrim Church — reach out for the transcendent God.

What is at issue here is not the celebration “toward the people” or “away from the people,” but rather the common direction of liturgical prayer. This is maintained whether or not the altar is literally facing east; in the West, many churches built since the 16th century are no longer “oriented” in the strict sense.

By facing the same direction as the faithful when he stands at the altar, the priest leads the people of God on their journey of faith. This movement toward the Lord has found sublime expression in the sanctuaries of many churches of the first millennium, where representations of the cross or of the glorified Christ illustrate the goal of the assembly’s earthly pilgrimage.

Looking out for the Lord keeps the eschatological character of the Eucharist alive and reminds us that the celebration of the sacrament is a participation in the heavenly liturgy and a pledge of future glory in the presence of the living God.

This gives the Eucharist its greatness, saving the individual community from closing in upon itself and opening it toward the assembly of the angels and saints in the heavenly city.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s