Grunnlaget for kyrkja

DagenMagazinet melder i papirutgåva 1. september at Indremisjonsforbundet (ImF) og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) vil hjelpa folk som forlet statskyrkja. Dette er sikkert gjort i aller beste ånd. Men eg stusser litt på kva dei vil. Karl Johan Hallaråker, generalsekretær i ImF, seier:

Vi arbeider nå med å legge til rette for å danne registrerte trossamfunn innenfor Indremisjonsforbundet, der folk i selvstendige bedehusforsamlinger som melder seg ut av kirken kan få kirkerettslig tilknytning til oss. Dette er blitt svært aktuelt i våre dager. (…)

Dette er noe helt nytt som vi behandler i vår organisasjon. Vi tenker oss en liknende praksis som i Frelsesarmeen, og de er registrert under «Lov om trudomssamfunn og ymist anna». Vi legger opp til at både enkeltpersoner og hele forsamlinger kan få en kirkerettslig tilknytning til Indremisjonsforbundet.

Dei vil altså at desse forsamlingane skal ha ei kyrkjerettsleg tilknyting til ImF. Men eg er skeptisk. Eg klarar ikkje heilt å sjå korleis ein skal få ei verkeleg eining som ikkje er katolsk og apostolisk — og sakramental. Eg trur at Dag-Øivind Østereng har nokre gode kommentarar til dette i eit foredrag:

Kirkens fellesskap er … ikke grunnlagt på karismatisk lederskap, kongemakt eller en sosiologisk forankret enhetskultur, slik enhetsbåndet de facto har vært i vår kirke siden reformasjonen. I Dnk har det vært kongemakten/staten, samt en stor grad av enhetskultur som har vært det faktiske enhetsbåndet i vår kirke. Det har langt på vei vært en mer sosiologisk enn en læremessig, bekjennelsesmessig og forpliktende enhet i forhold til kirkens dogma (forpliktende læresetninger). Dette ser vi hver gang kirkens lære er blitt berørt, og Lærenemnda er det fremste beviset på dette. Det er ikke kirkens dogma som står i sentrum. Heller ikke sannhetsspørsmålet, men summen av de synspunkter som finnes innenfor kirkefellesskapet. Det er det som blir det normerende, fordi kirken ikke har evne til å rive seg løs fra falske enhetsbånd, og knytte seg opp til de enhetsbånd som Kirken skal bygges på.

For kirkens tverrstruktur, organisasjonene har det vært karismatisk lederskap rundt skikkelser som Ole Hallesby, Ludvig Hope, Øivind Andersen og Carl Fredrik Wisløff, samt en enda mer snever enhetskultur som har vært enhetsbåndet mellom de kristne. Når denne enhetskulturen blir utfordret vil organisasjonene få store problemer med å holde organisasjonene samlet på teologiske premisser. Bare så lenge det internt er sosialt akseptert og et demokratisk flertall for et syn kan det opprettholdes i organisasjonen. Apostolisk tradisjon står svakt som argument, selv om denne tradisjonen har tydelige røtter i Skriften. Det ser vi i Normisjons og Frikirkens syn på kvinnelig prestetjeneste, og dette vil Misjonssambandet erfare til fulle når forsamlingsbyggingen i organisasjonen har kommet så langt i selvstendiggjøring at kvinnelig lederskap i forsamlingene må avklares. Hva gjør dere da med disse tekstene?

De såkalte “høvdingene,” det karismatiske lederskapet, skapte i sin tid en enhetskultur som har vært et enhetsbånd i organisasjonene. De klarte å forplikte på et sterkt bibelsyn som skapte en sosiologisk bibeltroskapsidentitet. Det var denne identiteten omkring bibelen som Guds ord som har båret fellesskapet, og som har skapt den kirkeforståelsen som nesten utelukkende går ut på at kirken er der hvor noen samles om Guds ord i troskap mot dette ordet.

For å oppsummere dette punktet; Kirkens enhet i Norge, i Dnk og kirkens organisasjoner, har realiter vært og er en sosiologisk enhet, og i mindre grad en teologisk enhet, og knapt nok en ekklesiologisk enhet.[1]

Dersom den ordninga ikkje er apostoltisk og katolsk orientert (ikkje romersk-katolsk), så ser eg ikkje dette som noko forbetring i forhold til Dnk. Som Østereng sa det litt seinare i foredraget:

Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.[2]

Noter:

[1] Østereng, Dag Øivind, “Kirkelig fellesskap — med hvem — om hva?” Foredrag på seminar om Morgendagens kirke — visjon og veivalg, Fjellhaug 14.02.07. (02.09.2008), s. 5-6

[2] Ibid, s. 10

3 comments on “Grunnlaget for kyrkja

  1. I dagens utgåve av DagenMagazinet står det at NLM ikkje vil blir eit eige kyrkjesamfunn. Korleis meiner dei då at dei skal kunna gje folk noko “kyrkjerettsleg tilknyting”?

  2. Harald says:

    Angående kommentar 1, Kjetil, så er det i grunnen bare å si at jeg har gitt opp håpet om å forstå NLMs ekklesiologi.

  3. Ja, eg også. Eg har forresten også gitt opp å forstå frikyrkjetanken i det heile.

    Det finst enkelte lutherske frikyrkjer som har knytta seg til ein konkret synode, t.d. Messiaskirken (Den lutherske kirke i Norge) som har samla seg i eit større luthersk økumene med tilknyting til Missouri-synoden. Men det er vel heller unntaket i Noreg. (Det virkar som at det som konstituerer fellesskapet og den kyrkjerettslege tilknytinga — evkaristien — ikkje er så viktig for frikyrkjefolk.)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s