Liturgiens røyndomsbilete

Mandag 22. september hadde Gyrid Gunnes ein artikkel i Vårt Land om røyndomsbiletet i liturgien. Artikkelen, som ein finn på side 24, heiter “Gudstjenestens virkelighetsbilde.” Ho byrjar med ein svært frisk påstand: “Sosiologisk sett er virkeligheten ikke en gitt størrelse, men konstrueres gjennom menneskelig virke.” Denne påstanden, som innleiar artikkelen, og difor set ‘tonen’ for den, har eg ingen problem med å forkaste. Gunnes har rett i at vårt bilete av røyndomen ofte er konstruert, eller i det minste delvis konstruert gjennom forskjellige sosiologiske/sosiale ordningar. Men røyndomen i seg sjølv er ein gitt storleik. Dersom Gunnes forkastar det, så ser eg ikkje korleis eg kan ta ho på alvor som liturg. (Skjønt, det har eg slutta med for lengtst.[1]) For liturgien er nettopp det verkelege.

Når vi feirar gudsteneste, så vert vi tatt opp i ein gitt røyndom. Vi får del i himmelens liturgi der vi, saman med andre heilage og englane, står for Guds trone og tilber.

Gunnes skriv:

Nødvendigheten av å tenke om gudstjenesten som virkelighetskonstruksjon kommer fra teologen Jean Baptist Metz. Metz skriver at han vokste opp under krigen i en landsby som lå noen kilometer unna en konsentrasjonsleir. Alle visste om konsentrasjonsleirens nærvær, men den ble aldri nevnt. Selv om leiren fantes som en fysisk realitet, fantes den ikke i den sosiale virkelighet som ble konstruert og vedlikeholdt av landsbybeboerne. Likeledes var det i kirken. Metz skriver at leiren aldri ble nevnt i kirken, ingen bønner ble bedt for dens ofre. Messen gikk sin ufortrødne gang, som om ingen ting var skjedd. Hvis man etterspør messens sosiologi i lys av de to trinn jeg tidligere skisserte, kan man si at i messens verdensbilde fantes ikke leiren. (…) Trinn to er å konstatere at ved å feire messen slik, bidro messen til en legitimering av den virkelighet som kunne gå sin vante, passive gang, uavhengig av [at] det befant seg en konsentrasjonsleir i dens umiddelbare nærhet.

Dette vert berre svada. Problemet til den nemnte forsamlinga er jo nettopp at dei ikkje lar røyndomen vere ein gitt storleik, men formar den — og gudstenesta — i sitt eige (sosiale) bilete. Dette er ikkje akkurat ‘god reklame’ for Gunnes sitt argument. Ho spør: “Hvis liturgi bidrar til den sosiale konstruksjon av virkeligheten, er det å være liturg og forkynner først og fremst en etisk handling. Det er å bidra til virkelighetskonstruksjon.” Det kan kanskje vere slik. Men eg vil heller snu det på hovudet. Liturgien må heile tida forhalda seg til den gitte røyndomen. Prøver ein å skape ein røyndom, så har ein mista fokus. Gunnes spør om høgmessa er “med på å synliggjøre at også for Hamar og Berlevåg er Indias kasteløse en del av vår kontekst?” Det er ingen problem med det. Vi kan ta det opp i bønene, i forkynninga og formaningane, etc. Men dette er igjen eit argument for at liturgien har med ein gitt storleik å gjere. Og denne røyndomen finn ein sjølvsagt i verda omkring, men også i Tradisjonen og i Kyrkja sine ordningar, som peiker mot den åndelege røyndomen vi får del i under gudstenesta. (Gunnes ser ikkje ut til å ha eit snev av respekt for Tradisjonen, men det får ho ta på seg sjølv.)

Gunnes kjem så med eit regelrett dumt spørsmål: “Er nattverdsliturgien i Den norsk kirke med på å vise deltakerne den globale matvarekrisen?” Nei, det er den sikkert ikkje. Men det er heller ikkje plassen for det. I nattverden er fokuset på at vi tilber Gud, og at vi får del i Herrens kropp og blod — og vert omlage til Hans kropp. Matvarekrisa er viktig. Men alt har si tid. Nattverden er ein gitt ting, noko ein ikkje rotar med.

Gunnes skriv så:

Oftere og oftere opplever jeg at dikterne — Brecht, Bjørneboe, Hofmo, Paul Celan — taler sannere om livet enn det høymessen gjør. Hos dem finner jeg en gjenklang av verdens rop og et forsøk på å forholde seg til dette ropet — ikke i høymessen.

Eg er einig med at diktarar seier mykje bra om røyndomen. Men då kan ein vel sitere dei i gudstenesta. Eg mistenker heller Gunnes for å ikkje sjå den himmelske røynda vi finn i gudstenesta, fanga som ho er av sin ikkje-kristne feministteologi.[2]

Noter:

[1] Ho er jo den som mellom anna har hatt nattverd med snø og isvatn og som har døypt born i namnet åt ‘skaparen, frigjeraraen og livgjevaren.’ Med slike ‘sprell’ har ho sett seg sjølv ut a det kristne fellesskap, og gått mot sine eigne ordinasjonsløfter. (Men dei er vel ikkje så viktige.)

[2] Sjå meir om det her og her. Enkelte vil sikkert reagare på mi kvasse omtale her. Men dersom ein forkastar tradisjonall treeiningslære — trua på Faderen, Sonen og Heilaganden — så er ein ikkje lenger kristen. Akkurat som mormonarar, Jehovas Vitne, etc.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s