Liturgi, kroppsspråk og magi

I liturgien finn vi mange forskjellige teikn og symbol. Eit godt døme er krossteiknet, der vi med fingrane fyrst tek oss på panna, deretter på brystet,[1] og deretter på kvar skulder, frå venstre-høgre eller høgre-venstre. Men er dette magi? Enkelte meiner det. Dei kan ikkje skjøna kvifor mennesket treng faste ord og uttrykk. Og kvifor vi i det heile tatt treng liturgi. Men her trur eg Terje Tønnessen har nokre interessante ord om saka:

Å gjøre korsets tegn er ikke magi. Det skjer ikke noe mekanisk bare fordi vi utfører disse håndbevegelsene. Kroppen er ingen automat eller maskin. Det indre liv og den ytre handling må være i overensstemmelse og harmoni. Vårt indre trosliv, Helligåndens og nådens liv i oss, må korrespondere med det ytre kroppsspråk. Å korse seg er en synliggjøring av troen på den korsfestede Kristus. Har man ikke denne troen, blir det å korse seg tom semiotikk. Et tegn uten innhold.[2]

Han har eit godt poeng, og poenget — som eg vil byggja litt vidare på — er at vi som menneske ikkje er ånder, englar, etc., men kroppslege, materielle vesen. Av den grunn vert liturgi svært viktig. For det handlar om å ‘kroppsleggjera’ trua. Men dette er ikkje eit pragmatisk argument, slik som det fylgjande argumentet som eg har møtt mange gonger: “Eg har ingenting imot bruk av materielle ting i tilbedinga, inkludert sakrament. For det er mange som treng eit konkret kontaktpunkt for trua.” Eg har brukt dette argumentet sjølv, men det er rett og slett eit dårleg argument.

For den haldninga som ligg bak dette argumentet er etter mi meining både ukristeleg og kvasignostisk, og byggjer på ein premiss som seier at mennesket eigentleg er åndeleg, men at enkelte — dei som ikkje er ‘sterke nok’ i trua — treng eit ‘kontaktpunkt’ eller ei ‘krykke’ for (den svake) trua si. Men faktum er at vi ikkje primært er åndelege eller sjelelege, men pyskosomatiske vesen — med kropp og sjel. “Og Herren Gud skapte mannen av mold frå marka og bles livsande inn i nasen hans, så mannen vart til ein levande skapning.” (1Mos 2:7, mine uthevingar) Ordet som her vert omsett med ‘levande skapning,’ hebr. næfæsj, er eit interessant ord som inneheld mange nyansar, både kroppslege og sjelelege. ‘Biskop’ emeritus Rosemarie Köhn (som er ein svært dyktig hebraist) tok dette opp i ein artikkel i 2005:

[Næfæsj] er et spennende ord fordi det går på mennesket som både sjel og legeme, kropp og ånd. Vi har ikke noe tilsvarende ord i vårt språk, og bibeloversettere har strevd og strevd med å finne en god og adekvat oversettelse. Blant annet brukes ordet i 1. Mosebok kap. 2: «Herren Gud blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.» Ordet skapning brukes altså i vår nyeste bibelutgave som en oversettelse av næfæsj. Tidligere har man oversatt med sjel, vesen, liv: Mennesket ble en levende sjel, et levende vesen etc. I den bibelske tankeverden holdes med andre ord mennesket sammen som en udelelig helhet. Mennesket har en sjelsside som det ikke går an å skille fra kroppssiden.[3]

Når eit menneske bruker sakrament, ord, uttrykk, symbol, gjenstandar, etc. som ein del av sitt livssyn, så er ikkje dette berre ‘kontaktpunkt’ eller ‘krykker’ for trua. Dette ville innebere eit galt skilje mellom det åndelege/sjelelege og det kroppslege. For desse er, og skal vera, ein entitet. Jan-Olav Henriksen skriv:

Paulus (…) tenker seg at kroppen er det stedet der vår deltagelse i Guds virkelighet kommer til uttrykk. Her er han i overensstemmelse med sin jødiske bakgrunn. Derfor tenker han høyt om kroppen — han tenker seg den som Guds tempel. Hans forståelse av mennesket står derfor ikke tilbake for den vi finner hos Jesus, når det gjelder å sette en høy standard for hvem mennesket skal være. Samtidig opprettholder han det samme dobbeltperspektivet på menneskelivet som finnes i Jesu forkynnelse: mennesket er både Guds tempel — og stadig fristet til heller å la seg bestemme ut fra seg selv.

Kroppen (gr. soma) står derfor i spenningen mellom å være bestemt av Guds ånd på den ene siden, og synden på den andre. Ånden (gr. pneuma) uttrykker seg gjennom troen og kjærligheten til nesten. Den er kraften som binder mennesket til det nye livet, og gir mennesket sjansen til å leve det. Ånden er en del av det som gis gjennom troen, og er derfor en forutsetning for å ha del i fellesskapet med Gud. Når Ånden «okkuperer» kroppen, sjaltes ikke menneskets egen vilje, tanke osv. ut, men disse elementene «omfunksjoneres»: Kroppen bestemmes dermed ikke lenger ut fra seg selv — men ut fra relasjonen til Gud. Da oppfyller kroppen menneskets bestemmelse til å være Guds bilde, slik Paulus med bakgrunn i GT regner med at mennesket skal. Den uttrykker hva mennesket er som helhet, med ansvar, historisk-konkret eksistens — og tro.[4]

Som kristen trur eg at kroppen er den staden vi uttrykker den vi er. Paulus kallar kroppen for Guds tempel, og i tempelet vart Gud tilbeden på materielt, kroppsleg, vis. Når Paulus knyt dette direkte til kroppen, så forsterkar han dette perspektivet ytterlegare. Vi er ikkje innestengde ånder, men psykosomatiske vesen med eit kall til å ære Gud med eit og alt! Vi skal, som Paulus formanar oss, “bera fram lekamen [vår] til eit levande og heilagt offer som er til hugnad for Gud.” Og dette, seier Paulus, skal “vera [vår] åndelege gudsteneste.” (Rom 12:1, jmf. Rom 6:13)

Mennesket er næfæsj, og dette stadfeste Gud gjennom å sjølv å verta fullt ut menneske, med kropp og sjel; i Jesus Kristus. Og difor er materien lyfta opp til nye høgder. Som Johannes av Damaskus sa det på 700-talet:

I tidlegare tider kunne Gud, som er utan form eller lekam, aldri avbildast. Men no når Gud er sett i kjøtet i samtale med menneske, lagar eg eit bilete av den Gud som eg ser. Eg tilber ikkje materien; eg tilber materiens Skapar som vart materie for mi skuld, som ville ta bustad i materien, som fremja mi frelse gjennom materien.[5]

Når eg faldar hendene mine i bøn, når eg krossar meg i liturgien, under bøn, før maten eller i andre samanhengar, så gjer eg ikkje dette berre fordi det er ein ting kristne gjer, eit ‘magisk’ teikn utan innhald. Nei, eg gjer dette fordi dette får fram kven og kva eg er; eit menneske av kjøt og blod.

Noter:

[1] Enkelte går heilt ned til magen, for å understreke at vi som menneske skal styre dragnadane våre, attråa, og leggje alt under Kristus. “The head rules the belly through the chest,” som CS. Lewis sa det i The Abolition of Man.

[2] Terje Tønnessen, Kristus blant dere — Håpet om herligheten. Eukaristisk spiritualitet i en såret og splittet verden. Saeculum 2004, s. 22

[3] Rosemarie Köhn, “Mennesket som næfæsj.” Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 12, 16. juni 2005. (10.12.2008)

[4] Jan-Olav Henriksen, Menneskesyn — historisk arv og varig aktualitet. Oslo: Gyldendal 2005, s. 81

[5] Sitert på nettsidene til Solrunn Nes; Ikonmaleri.no.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s