Medliturg?

I forslaget til ny gudsteneste for Den norske kyrkja (Dnk) finn vi nemninga ‘medliturg.’ Kva dette betyr er det ikkje enkelt å finna ut, då ingen teologiske avgrensingar er gjort i forkant av reforma og ingen føringar er gjeve. Den einaste forklaringa som er gjeve av nemninga er at den er “brukt om dei som har andre liturgiske oppgåver enn gudstenesteleiaren/presten.”[1] Men kva er ein liturg? Ser vi i dagens ordning, kan vi lesa at med nemninga ‘liturg’ er “det i alle ordningane tale om prest eller annan person som har fullmakt frå kyrkja til å forretta altartenesta.”[2] Ergo er det snakk om kven som kan forretta nattverd. Kva vil ein ‘medliturg’ vera i denne samanhengen? Er det ein som er ‘medforretar’ av nattverden?

Denne nemninga er som skapt for å, på den eine sida, undergrave kyrkjelydens/lekfolkets eigenverdi som lekfolk og, på den andre sida, undergrave det prestelege embete, dvs. “å læra evangeliet og gje sakramenta.” (Confessio Augustana (CA) 5)[3] Det vert, som eg også skriv om ein annan stad, som å kalla ein sjukepleiar for ‘medkirurg.’

Noter:

[1] Liturgi — Nynorsk. Framlegg til Ny ordning for hovedgudsteneste i Den norske kyrkja. Bergen: Eide 2008, s. 74

[2] Gudstenestebok for den norske kyrkja (del 1). Oslo: Verbum 1992, s. 11

[3] Jmf. CA 7,8, samt. Apologien til CA, art. 7/8:47-48.

10 comments on “Medliturg?

  1. Sjur Jansen says:

    Kringlebotn, du mener at begrepet medliturg undergraver prestens embete. Du henviser til et dokument laget på 1500-tallet når du definerer hva en prest er. Jeg synes det er bedre å bruke selve NT.

    Kan du gi meg NT-avsnitt som:
    Kobler prest/eldste til nattverd
    Kobler prest/eldste til gudstjeneste
    Kobler prest/eldste til liturgi
    Kobler prest/eldste til alter
    Kobler prest/eldste til dåp

    Kan du så etterpå gi meg noen NT-avsnitt som gir prest/eldste monopol innen nattverd, gudstjeneste, liturgi, alter og dåp?

    På gresk i NT skiller man ikke mellom liturgi og gudstjeneste. Det er derfor meningsløst for eksempel å snakke om hvilken liturgi man skal ha i gudstjenesten. Det blir som å spørre hvilken gudstjeneste man skal ha i gudstjenesten, eller hvilken liturgi man skal ha i liturgien.

    Ordet prest eller eldste er i NT ikke koblet til ordet gudstjeneste/liturgi.

    Mitt syn er altså:
    1) Det fantes ikke personer med religiøse monopoler i urmenighetene. Ingen hadde monopol på å dele ut nattverd, rettlede eller døpe.
    2) Altertjeneste var gått ut på dato
    3) Det vi i dag kaller prester, var omsorgsfulle husverter i menighetene.

    Husk også på Peter som kaller seg eldste, eller medeldste som mange bibler oversetter det til. Hvis du definerer liturg til å være prest (eldste), og du mener begrepet medliturg er på jordet, da må du forklare hvorfor Peter kaller seg medeldste i NT, for du mener jo da egentlig at han kaller seg medliturg.

    Jeg tror løsningen er ganske enkel. Også Peter var husvert for en flokk kristne, slik mange andre også var.

  2. Eg har litt dårleg tid i dag, men nokre korte spørsmål til deg. Du skriv:

    Mitt syn er altså:
    1) Det fantes ikke personer med religiøse monopoler i urmenighetene. Ingen hadde monopol på å dele ut nattverd, rettlede eller døpe.
    2) Altertjeneste var gått ut på dato
    3) Det vi i dag kaller prester, var omsorgsfulle husverter i menighetene.

    1. Har du nokre direkte NT-referansar til dette? Viss ikkje, kvifor meiner du det? Og meiner du at det kyrkjehistoriske elementet er utan relevans?

    2. Kva seier du til Pauli ord i Fil 2:17, der han seier at han til tider “gjer altarteneste” og “ber [kyrkjelydens] tru fram som offer”?

    3. Veit du dette, eller berre antek du det? Når denne tolkinga ikkje har noko historisk støtte, kvifor då halda den?

    Til slutt vil eg seie at mykje av argumentasjonen mot t.d. Ignatius er av typen “No true Scotsman.” Arthur Berg argumenterte også mot Ignatius fordi han “katoliserte” kyrkja, då han polemiserte imot fri nattverd. “Haldt berre den nattverdfeiringa for gyldig,” sa Ignatius, “som vert fullført av biskopen eller ein som han har gjeve fullmakt til.”[*]

    Men er ein ærleg i møte med ein slik tekst, bør ein konkludere med at det i den fyrste kyrkjelyden, i alle fall svært tidleg i kyrkja, fanst folk som sette ein reell distinksjon mellom det ålmenne prestedømet og dei som — ut frå dette prestedømet — var kalla til å forvalta Guds mysterium (jmf. 1Kor 4:1). Berg, derimot, klarar på sofistikert (sofistisk) vis å sno seg unna dette. “Men den skikken han polemiserer mot,” skriv Berg, “må jo ha vore i bruk, dvs. nattverden må ha vore «fri» i denne tida.”[**] Med slik argumentasjon burde vel Berg vore arianar, sidan kyrkja sine biskopar polemiserte imot dette på kyrkjemøtet i Nikea i 325. Meiner Berg at dersom noko vert sagt av ein autoritet, så må det vere galt?

    Spørsmålet mitt er dette: dersom det fanst folk som meinte at det var ein reell distinksjon, og dersom NT kan tolkast begge vegar, kvifor meiner ein at den eine parten er rett, spesielt når det var den “høgkyrkjelege” som vann fram?

    [*] Arthur Berg, Vi er alle prestar. Oslo: Indremisjonsforlaget 1953, s. 12
    [**] Ibid.

  3. Oppdaga at eg gløymte å skriva kva eg meinte med No true Scotsman. Les om den her. I denne samanhengen har ein ei oppfatning av kva kristne gjer, og når ein oppdagar folk som ikkje har denne oppfatninga, så vert desse markert som mindre skikkelege kristne. (“No true Christian.”)

  4. Sjur Jansen says:

    Svar på dine spørsmål:

    1) IKKE-MONOPOL

    DÅP: I Johannes 4:2 står det at det var ikke Jesus som døpte, men disiplene hans, altså vanlige kristne. Paulus ble døpt av en disippel (Apg 9), ikke av en med et spesielt embete til å døpe. Dette mener jeg viser ikke-monopol på dåp.

    RETTLEDE: “La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, (…).” (Kol 3:16) Dette brevet går til alle kristne i området. Jeg mener det viser ikke-monopol på rettledning og undervisning.

    NATTVERD: Det står at tre tusen personer brøt brødet i hjemmene. (Apg 2:46) I hvert hjem var det altså nattverd. Det står ikke at i hvert hjem måtte man vente til en vigslet monopol-person dukket opp.

    Egentlig er det du som har bevisbyrden her, og jeg ga deg en fremgangsmåte i forrige innlegg.

    IGNATIUS OG KIRKEHISTORISKE ELEMENTER: Jeg mener kirkehistoriske elementer ikke kan være teologisk avgjørende, for hvor skal man sette strek? Gjelder dokumenter fra 1500-tallet? Gjelder vedtak på 300-tallet? Mange av dokumentene diskvalifiserer seg selv fordi de er i strid med NT, det gjelder også Ignatius.

    Ignatius diskvalifiserer seg på denne måten: I NT ser vi at prest og biskop er samme tjeneste. Det samme ser man i 1. Klemens brev etterpå. Etter 1. Klemens brev kommer så Ignatius på banen med sitt brudd der biskop og prest er delt. Ignatius skiller seg altså både fra NT og kristne brev som er skrevet før ham. Dermed kan han ikke være garanti for noe som helst teologisk.

    2) ALTERTJENESTE GIKK UT PÅ DATO

    Jeg mener Hebreerbrevet viser at prest og alter gikk ut på dato. Jakob bruker ordet alter i sitt brev (2:21), men da om GT-paradigme. Ordet alter er ikke i bruk på gresk i teksten du nevner. Ordet som brukes er spendomai, det betyr å ofre noe. En viss kobling til alter finnes, ordet kan opprinnelig bety å helle vin, olje eller blod på et alter.

    I engelske oversettelser er ordet alter ikke i bruk i teksten du nevner.

    Spendomai brukes også i 2. Tim 4:6. Ikke noe alter-ord er i bruk der, heller ikke i norsk oversettelse. Hvorfor norske oversettere velger å bruke ordet alter kun det ene stedet, og ikke det andre, vet jeg ikke.

    Teksten du nevner kan kanskje oversettes slik: ”Selv om jeg tømmer meg helt og ofrer meg i min tjeneste for Gud som skjer i offentlighet, så kan jeg dele min glede med dere, fordi dere tror.”

    3) URBISKOPENE VAR HUSVERTER

    Jeg har allerede sagt hva jeg mener om å lete etter historisk støtte, brever fra Ignatius diskvalifiserer seg selv ved å være i strid med NT, ergo kan ikke brevene brukes som teologisk støtte ved ulike punkter man ønsker å belyse. Man må holde seg til NT når man skal lete etter opprinnelig lære.

    I NT finner jeg disse opplysningene:
    – Biskop er det samme som eldste
    – Både tidlig og sent i NT ser man at de urkristne samlet seg i hjemmene, de bygde ikke kirker.
    – Peter bruker uttrykket “hos dere”når han henvender seg til de eldste, de hadde altså hver sin flokk hjemme.
    – Idealoppskriftene som Paulus har på eldste, har koblinger til hjemmene til de eldste.
    – Paulus hilser til mange husverter i sine brev. Han kaller hussamlingene for menighet. Paulus hilser aldri til noen personer ved å bruke ordet eldste, men han hilser altså til mange husverter. Var Paulus uhøflig og glemte å hilse til de eldste? Nei, husvertene var eldste. Man kan ikke bygge opp en teologi på usynlige kirker og usynlige eldste. Det jeg viser til, er nevnt I NT med personnavn og konkrete steder. Logikken går fint opp.

    Hvis du definerer liturg til å være eldste (prest), da var Priska og Akvilas medliturger. (Jeg mener liturg er misvisende, men det er en annen sak.)

    Hvis du ikke mener at eldste var husverter, må du legge frem argumenter. Gi meg navn på eldste og gi meg eksempler på kirker, gi meg eksempler på eldste-monopoler osv, alt hentet fra NT. Eller fortell hvilke utenombibelske dokumenter du anser som like mye verdt som Bibelen, og hvorfor.

    Kan du nå svare på noe av det jeg ber om, i stedet for å stille meg nye spørsmål?

  5. […] har det gått ein diskusjon rundt forholdet mellom biskop, prest, diakon og lekfolket, i denne og denne tråden. Sidan det vart for langt å svara i kommentar, lagar eg heller ein ny tråd, der eg skal […]

  6. Harald says:

    Sjur: Det er interessant å følge denne samtalen. Jeg har såvidt kikket innom bloggen din; der er det enormt mye materiale, så jeg har ikke rukket mer enn å skrape såvidt i overflaten. Men jeg forstår det slik at du argumenterer for et syn hvor kirke og husfellesskap skal være to sider av samme sak, og at du mener å kunne lese dette direkte ut av Bibelen (NT).

    Jeg har noen ganske få kommentarer.

    1. Ut fra det jeg har sett til nå argumenterer du stort sett eksklusivt ut fra NT. Jeg oppfatter deg dithen at du mener NT har et enhetlig syn på ordningsmessige spørsmål, kanskje også på “alle” andre ting. Jeg er uenig. Jeg mener NT framviser et visst sprik her, at ord og titler brukes litt om hverandre. Jeg opplever derfor noen av dine konklusjoner mht for eksempel forholdet mellom prest/eldste og biskop som i overkant bastante.

    2. Jeg er ellers ingen biblisist, og mener at alt slett ikke er sagt bare man har lest NT. Men det er en annen skål.

    3. Fortsatt ut fra det jeg har sett til nå: Hvilken rolle spiller arven fra synagogeinstitusjonen i din argumentasjon? Den første kirke var tross alt en jødisk sekt(!); Paulus’ menighetsbyggende virksomhet tok utgangspunkt i synagogebesøk etc. Viktige deler av den liturgiske grunnstrukturen som kirker praktiserer over hele verden, både mht. ordo og til bruk av ulike “embetsbærere”, er hentet fra nettopp synagogetradisjonen.

    4. I forlengelsen av dette punktet: Synagogene var ikke “privathjem”. Etter hvert som de kristne ble kastet ut av synagogene og begynte å samles i privathjem måtte de lære seg å balansere mellom to ulike sosiale settinger, den private (famililelivet) og den offentlige (menighetslivet), innenfor ett og samme fysiske rom (private boliger). “Huset” hvor menighetene møttes måtte romme begge “kulturene”, og dette førte til kollisjoner av ulike standarder for sømmelig opptreden etc. Vi finner mange spor etter diskusjonene rundt disse avveiningene også i NT, kanskje aller mest i 1. Korinterbrev hvor dette er svært tydelig. Karl Olav Sandnes ved MF er blant dem som har skrevet innsiktsfullt om dette.

    5. Min egen opplevelse rundt dette med husmenigheter og denslags er for øvrig at dette fort kan bli både klamt og diffust på en gang. Personlig foretrekker jeg de store fellesarenaene som utgangspunkt for menighetsliv, men supplerer gjerne disse ordnede og “selvgående” formene med mer uformelle møtesteder av ulik art. Dette er til en viss grad et spørsmål om smak og behag, om gruppepsykologi og om (u)trygghet, men det er forsåvidt også noe mer enn det: Institusjoner som liturgien og kirkeåret er jo – i hvert fall i mine øyne – bærere av mye god teologi som jeg opplever at jeg næres av; dette er noe jeg ikke ville vært foruten. Om dette er “bibelsk” eller ikke er en diskusjon for seg; jeg oppfatter at det er sunt og godt, og det holder i grunnen for meg.

    6. I en luthersk kirkeforståelse (som er den jeg opererer innenfor) er kirkeordningsspørsmål å regne som adiafora. Dette gjelder også hvorvidt man skal ha en hierarkisk struktur med f.eks. eposkopat. Men fortsatt gjelder den gamle Lutherske spissformuleringen om at “Vi er alle prester, men ikke alle sokneprester”. Skal kirka bestå av noe mer enn bare bittesmå lokale enheter av mer eller mindre privat karakter trenger kirka noen som vil ta oppgaven (eller belastningen(!)) med å representere kirka offentlig. Hvordan dette skal organiserer kan vi godt diskutere, men jeg mener at det er et håpløst utgangspunkt å late som om 2.000 år med kirkehistorie aldri har funnet sted.

    Dette med “medliturg” har jeg for øvrig ikke så veldig sterke meninger om.😉

  7. Harald says:

    Jeg ser nå at min kommentar krysset Kjetils siste opplysning om en helt ny post. Jeg ser fram til å lese den, Kjetil.

  8. Sjur Jansen says:

    Kjetil, jeg svarer deg i den nye posten din:
    https://katolikken.wordpress.com/2009/03/30/biskopar-presbyterar-huskyrkjer-og-slikt/

    Til Harald

    1) Nei, jeg mener ikke at man organiserte seg helt likt i alle urmenigheter. Men de gangene man brukte ordet biskop, så var det identisk med ordet prest. Jeg har gitt Kjetil bevis for dette i en annen kommentar:

    Det kommer blant annet frem i Apg kapittel 20 der Paulus kaller de eldste (”prestene”) for tilsynsmenn (biskoper) og oppfordrer dem til å være hyrder (pastorer). (…) Også når Paulus kommer med idealoppskrift på en eldste/tilsynsmann, slås de to ordene sammen med preposisjonen ”for”, ergo er det nødt til å være samme person og samme tjeneste.

    2) Jeg mener man finner grunnverdiene i Bibelen. Så må vi selv bruke hodet og hjertet i vår egen hverdag og tidsalder. Jeg går ikke inn for husmenigheter fordi Bibelen nevner mange husmenigheter og ingen kirker, men jeg går inn for grunnverdiene og da er husmenighet en god løsning å legge tyngdepunktet i. Jeg er ikke mot at kristne også samles i storsamlinger, det gjorde også de første kristne, men det var ikke der de la tyngdepunktet.

    3) Paulus sier at kristne er innpodet i det jødiske folk, derfor er det naturlig at de første kristne var jøder og til en viss grad fulgte jødisk kultur. Men Paulus måtte kjefte på Peter fordi han holdt fast på jødiske regler i møte med andre. Og Gud ga Peter et syn for å vise at Guds kjærlighet gjaldt alle mennesker. Å argumentere med at de første kristne jødene en periodene også brukte tempelet, er ikke et argument for å bygge kirker, det er i tilfelle et argument for å bygge templer. Men det er helt tydelig at de første kristne kvittet seg med begrepet øversteprest for eksempel, så templer er uaktuelt.

    Når det gjelder Paulus og synagoger, så brukte han dem til evangelisering, det er noe annet enn å eventuelt oppfordre kristne til å legge tyngdepunktet i synagogenes samlinger.

    4) Du omskriver historien. De første kristne begynte ikke å samles i hjemmene som en nødløsning etter at de ble kastet ut av tempelet/synagogene. Samlinger foregikk i hjemmene fra første stund, samtidig som man også traff hverandre på tempelplassen. For eksempel nattverden ble ikke innstiftet i en synagoge.

    5) Husk at når du argumenter mot husmenigheter, og kaller det klamt, diffust, privat karakter osv, så argumenterer du mot samlingene hjemme hos Priska og Akvilas og alle de andre hjemmesamlingene som Paulus kaller for menighet.

    Jeg argumenterer ikke for husmenigheter alene. Jeg argumenterer for, når det gjelder samlinger, at man legger tyngdepunktet i husmenigheter. Storsamlinger er et supplement. Jeg mener å se at slik prioriterte også de første kristne. På en måte er vi enige, vi begge ønsker både små og store samlinger, men vi legger tyngdepunktet ulikt.

    Jeg mener det ikke bare kan være et spørsmål om smak. Vi bør følge alle hverandre-oppfordringene i NT som går ut på å støtte hverandre, undervise hverandre osv. Disse hverandre-oppfordringene har dårlige kår når man samles i store kirker.

    Det er ikke noe i veien for at man i en husmenighet også har noen programmer man følger. Men poenget er at det skal være god plass til organisk liv. Det er slik jeg forstår Paulus når han oppfordrer alle til å delta i samlingene med sine innslag.

    6) Jeg mener at dagens kirkeordninger ikke har en nøytral påvirkning på menighetslivet. Når man har et hierarki der presten har nærmest monopol på å undervise, da legger vi ikke til rette for oppfordringen fra Paulus om å undervise hverandre. Med hierarkisk prest blir folk også opplært i en kultur der det er bare noen få personer i menigheten som tar initiativ, som underviser, som hjelper, som døper. Hvor mange kirkegjengere i lutherske kirker er det som døper? Mitt syn er at ordninger påvirker holdninger. Når kirkeordningen er at det er kun presten som døper, så setter man samtidig bremsene på det allmenne prestedømme. Husk at det var en disippel som døpte Paulus. Kirkeordninger er derfor ikke nøytrale, de påvirker menigheten. Det hjelper ikke å si teoretisk at ”vi er alle prester”, hvis ordningen er en annen.

    Det jeg er ute etter, er at enkeltmennesker skal bli bedre sett når det er kristne samlinger. Og jeg er ute etter å løsne bremsene som det allmenne prestedømme i dag har på. Da mener jeg ikke-hierarkiske husmenigheter er en bra løsning.

  9. Harald says:

    Sjur: Takk for oppklarende svar. Jeg repliserer til noen av punktene:

    Til pkt. 4: Nei, jeg foretar ingen omskrivning av historien. Det er mulig at vi leser ulike ting ut av historiske kilder, men noen omskrivning er det ikke snakk om.

    I evangelietradisjonen finner vi klare litterære “ekko” etter bruddet mellom synagogeinstitusjonen og de urkristne gruppene (jf. Joh 9:34 m.fl.). Slike brudd skildres også av Lukas i Apg (18:1ff m.fl.). Forutsetningen for dette skismaet er at det først fantes et bånd mellom de to. Og dette finner vi altså også skildret i NT, ikke minst når vi leser om Paulus i Apg.

    Synagogen var nemlg noe mer enn “bare” et strategisk middel for Paulus. På hvert nytt sted han kom til var det i synagogen – gitt at det fantes en slik på stedet! – at han konsentrerte all sin virksomhet, helt til et eventuell brudd fant sted. Tatt i betraktning at Paulus var skriftlærd jøde er ikke dette noe underlig i det hele tatt: Han (og andre tidlige (jøde)kristne) mente selvsagt(!) at forkynnelsen av Jesus Messias representerte den sanne jødedom og derfor skulle kunne videreføres naturlig innenfor de allerede etablerte innstitusjonene. Nå vet vi jo at det ikke var dette som faktisk skjedde. Tvert imot kom det til ganske klare brudd ganske tidlig. Men det betyr jo ikke at det var dette Paulus og de andre apostlene innerst inne ønsket.

    At Paulus samtidig opptrådte temmelig radikalt i relasjon til enkelte jødiske identitetsmarkører, så som spiseforskrifter og omskjærelse, endrer ikke på det forhold at det faktisk også var (og er!) snakk om en betydelig grad av kontinuitet mellom jødedom og (tidlig) kristendom. Jeg er selvsagt ikke judaist, men jeg anerkjenner like fullt jødedommens avgjørende innvirkning på den tidlige kirkes historie. For den som vil sette seg grundigere inn i dette vet jeg ikke om noen bedre bok å anbefale enn Oskar Skarsaunes In The Shadow of the Temple. Herved anbefalt, altså.

    Tempelet er en diskusjon for seg. Lukas er jo spesielt opptatt av dette, at de kristne i Jerusalem møttes også der, og at de fortsatte å praktisere de gamle jødiske bønnetidene (sml. tidebønnene, jf. Apg 3:1). Men jeg vil selvsagt ikke argumentere for at vi som kristne skal videreføre tempelkulten, i hvert fall ikke som noe annet enn som assosiativt bakteppe for nattverdsfeiringen som etter mitt skjønn også må forstås som et type offermåltid. (Bønnetider er forresten en fin ting, men dette ble også praktisert i synagogene og er derfor ikke nødvendigvis noe “tempelsk” i og for seg.)

    Uansett: Når de kristne etter hvert (i noen tilfeller nokså med en gang) ble henvist til private hjem som sitt møtested, gjorde dette selvsagt også noe med møte- og omgangsformen. Poenget mitt er at denne kulturelle overgangen ikke var bare smertefri. Jeg henviste til Karl Olav Sandnes’ arbeider om dette. Helt konkret kan jeg anbefale artikkelen “Ekklêsia at Corinth: Between Private And Public” i TTK (Tidsskrift for teologi og kirke) #3-4/07, s.248-265. Her viser Sandnes at 1. Korinterbrev er preget av hvordan de første kristne menighetene strevde med å finne balansen mellom “oikos” (privat) og “polis” (offentlig) ettersom de hadde offentlige møter i private hjem. Dette perspektivet gir avgjørende hjelp til å forstå for eksempel tekstene om “uverdig” nattverdfeiring og tekstene om kvinners opptreden i menighetssammenheng. Dersom du ønsker å lese artikkelen og ikke har umiddelbar tilgang til TTK, så kan du ta kontakt med meg pr. e-post (haraldjr ætt hotmail dått com), så fikser vi den saken.

    Jeg mener ikke med dette å underkjenne det faktum at de kristne tidlig begynte å møtes i private hjem. Poenget mitt er at disse hjemmene da ikke lenger “bare” var private hjem, de fikk også karakter av å være offentlige møtesteder når de kristne møttes der.

    Jeg tror derfor at vi øver vold på NT-tekstene dersom vi påstår at idealet som skildres der er en slags “cellegruppemenigheter”. Mye tyder på at menigheten i Korint besto av et sted mellom 50 og 100 personer; alle fikk neppe plass i det samme rommet under for eksempel nattverdfeiringen.

    Til pkt. 5/6: Jf. det jeg har sagt over: Ikke dermed sagt at vi kristne ikke trenger små fellesskap hvor vi kan dyrke “hverandre”-idealet du med rette holder fram. Jeg ser poenget ditt, og er langt på vei enig: Store kirker med få ansatte kan virke passiviserende. Løsningen er da etter mitt skjønn å finne veier til en sunn og god vekselvirkning mellom det store og de mindre fellesskapene, og å legge til rette for aktiv medvirkning av flere innenfor det store fellesskapets samlinger. Men jeg mener likevel helt klart at det store fellesskapet ikke bare er et “nødvendig onde” men heller det helt naturlige utgangs- og samlingspunktet for etablert menighetsliv. Jeg er derfor uenig med deg når du i dine mest spissformulerte øyeblikk borte på din egen blogg tar til orde for å oppløse slike storfellesskap til fordel for små husmenigheter.

    Ellers er det ett perspektiv som jeg opplever at du ikke tar helt på alvor, og det er at slett ikke alle mennesker er like klare for det lille, tette fellesskapet i absolutt alle livsfaser. Noen ønsker rett og slett, for en kortere eller lengre periode, å leve litt på sida av menighetens sosiale liv; de ønsker å ha sin plass på “galleriet” eller “bakerste benk”, unngår kirkekaffen og så videre. For dem leves troslivet av det å hvile i liturgien og det å se andre be og høre andre synge, og da blir de små, nære og intime fellesskap en anelse for invaderende. Det å godta at slike behov finnes er også en måte å se mennesker og deres behov på.

    Når alt dette er sagt: Jeg ser – hver eneste dag! – de problemene som følger av den kirkeordningen som er den etablerte i det kirkesamfunnet jeg tilhører og gjør min tjeneste i (Dnk). Men de etablerte ordningene kan like fullt gi rom for mange ulike former for engasjement. Det er ikke slik at presten nødvendigvis skal ha monopol på det å undervise, for eksempel, eller at presten skal “kontrollere” alt som blir sagt og gjort i alle menighetens fora.

    Mine pastorale idealer går ellers mer i retning av presten som en som opptrer som en synlig representant eller et forbilde for hvordan troens liv leves ut i praksis, både gjennom liturgisk liv og gjennom hverdagsliv, en som gjennom dette inspirerer også andre til å opptre som prester for seg selv og for andre. En naturlig konsekvens av dette blir på sikt mangfold, ettersom alle trosliv og trosforestillinger er individuelle; utfordringen blir da å synliggjøre og holde dette mangfoldet sammen på en god måte i storsamlingenes rom uten at det resulterer i ren ordnings- og lærepluralisme hvor alt slår alt i hjel. Dette er en spenning som ikke er helt enkel å avklare. Men det er en spenning som kan bli akkurat like pregende – for ikke å si lammende! – også i mindre fellesskap hvor ulike interesser står mot hverandre. Det har jeg selv rikelig erfaring med.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s