Kan ein vere prest i Dnk og i frikyrkja samstundes?

Også publisert på verdidebatt.no. Her noko redigert.

I onsdagens utgåve av DagenMagazinet (her er ei lenke til nettutgåva) står det at Ola Ohm “skriver kirkehistorie når han snart ordineres til prest i Den norske kirke og i Frikirken samtidig.” Han seier at han med dette håpar å kunne bidra til meir einskap blant kristne. “Jeg har tenkt at det er på tide at noen beveger seg over de kirkelige skillelinjene og bygger dem ned” seier han. “Derfor er det naturlig for meg å ha prestejobb både i statskirken og i Frikirken.”

Dei fleste kristne er vel, som Ohm, leie for dei splittane som finst i kyrkja. Kristus har jo kalla oss til å vera eitt.

“Eg er ikkje lenger i verda, men dei er i verda, og eg går til deg. Heilage Far, hald dei fast i ditt namn, det namnet du har gjeve meg, så dei kan vera eitt slik som vi er eitt.” (Joh 17:11) “Eg bed at dei alle må vera eitt, slik du, Far, er i meg og eg i deg. Slik skal dei òg vera i oss, så verda skal tru at du har sendt meg. Den herlegdomen som du har gjeve meg, har eg gjeve dei, så dei skal vera eitt slik som vi er eitt: eg i dei og du i meg, så dei heilt og fullt kan vera eitt. Då skal verda skjøna at du har sendt meg, og at du har elska dei slik du har elska meg.” (Joh 17:21-23)

Men kva skal denne einskapen stå i? I Bibelen vert det lagt eit stort trykk på einskap. Den mest kjende er kanskje Paulus si lange formaning i Ef 4:3-6:

Gjer alt de kan for å ta vare på einskapen i Anden, i den fred som bind saman: éin kropp og éin Ande, liksom de fekk éi von då de vart kalla, éin Herre, éi tru, éin dåp, éin Gud og Far for alle, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

Og så har vi også ein annan tekst, 2Kor 13:11: “Til slutt, sysken, gled dykk! Ta imot både rettleiing og oppmuntring! Ha eitt og same sinnelag, hald fred med kvarandre, så skal kjærleikens og fredens Gud vera med dykk.” Omgrepet “Ha eitt og same sinnelag” heiter, “Vis enighet” på bokmål.

Men kan vi seie at Dnk og frikyrkja har “eitt og same sinnelag”? Viss ikkje, så er det absurd å skulla tene som prest i begge to. Prestetenesta er ikkje ein kulturell greie, det er ei hyrdeteneste. Og korleis kan ein ha tillit til ein hyrde som tener to kyrkjesamfunn som står i motsetnad til kvarandre i forskjellige spørsmål? Kva ekklesiologi, kyrkjelære, er det som ligg bak dette?

21 comments on “Kan ein vere prest i Dnk og i frikyrkja samstundes?

  1. Are Karlsen says:

    1 Kor 1:13 synes jeg er et viktig skriftsted vedr. kristen enhet: “Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn?”

    Jeg tolker Paulus slik:

    Nei, Kristus er ikke blitt delt, derfor er vi ett. Lev da i overensstemmelse med dette faktum.

    Altså: Kirkesamfunn er i strid med den faktiske enhet som finnes i Kristi kropp. Derfor må vi opphøre med kirkesamfunnene.

    Én måte å leve ut dette på, er å slutte å relatere til kirkesamfunn, kun relatere til Kristus og til kristne. Det funker!

  2. “Funkar det” dersom to kyrkjesamfunn har diametralt forskjellige syn på viktige område? Ville ikkje ein hyrde som opererte innanfor begge vera ein person som talar med to tunger?

  3. Are Karlsen says:

    At det i det hele tatt er mulig for en prest å relatere til to kirkesamfunn, må bety at den teologiske uenigheten er relativisert.

    Å relatere til to kirkesamfunn er etter min mening bedre enn å relatere til ett, fordi ved å relatere til to, blir selve kirkesamfunnenes betydning relativisert.

    Ved det viser man at det finnes en størrelse som er viktigere enn kirkesamfunnet, nemlig Kristi kropp, som ifølge Paulus ikke er delt inn i kirkesamfunn.

  4. Ser du seriøst ikkje problemet med dette? Når du er prest i eit kyrkjesamfunn vedkjenner du deg det som dette kyrkjesamfunnet, m.a. ved biskopane, gjer. Når det er to kyrkjesamfunn som står mot kvarandre i lærespørsmål — t.d. spørsmålet rundt homofilt samlevande i stillingar — må dette vera eit problem, i alle fall for din personlege integritet. Og eg kan ikkje stola på ein hyrde som talar med to tunger.

  5. Are Karlsen says:

    Jo, jeg ser problemer. Men er det ikke denne type problemer over alt? Det er mange som ikke er hundre prosent enig i den offisielle dogmatikken i kirkesamfunnet man tilhører. Ikke minst er mange prester i den norske statskirken uenig med sin biskop.

  6. Ja, slik er det mange stader. Men då bør dei vel slutte. No er eg av den meining at dersom nokon skulle slutte så er det ikkje dei som m.a. er med i Carissimi-rørsla. Dei heldt seg jo til Bibelen og dei vedkjenningsskriftene som Den norske kyrkja er forplikta på.

    Altså; dei som bør slutta er jo dei som handlar i motsetnad til dette.

    Forskjellen mellom Dnk og frikyrkja er sjølvsagt mindre dersom Dnk hadde heldt seg til sine ‘grunndokument.’ Men forskjellen hadde framleis vore der, mellom anna i embetssynet. (Her meiner sikert du at det ikkje er noko problem, men der får vi berre vera einige om at vi er ueinige.)

  7. Are Karlsen says:

    Du har rett – det er en problematikk jeg ikke tar så tungt.

    Jeg mener at vi kristne må starte å danne fellesskap som ikke relaterer til kirkesamfunn. Kristi kropp er ikke delt, og vårt kall er å leve i overensstemmelse med dette faktum, nemlig å realisere enheten i Kristi kropp.

  8. Og dette kan berre skje ved ein indre og ytre einskap. Det indre fordi ein ikkje kan samlast dersom det er ein lærer er motstridande. Det ytre fordi vi er Kristi lekam, ikkje Kristi sjel. (Som minner meg om denne posten.)

  9. Are Karlsen says:

    Er enighet forutsetning for enhet og samling (eclessia)?

    Jeg tror ikke det. Etter min mening finnes det én forutsetning for kristen enhet og samling: Jesus er Herre og kjærlighet.

    Men uenighet vil sette kjærligheten på prøve. Akkurat som dårlig personkjemi, generasjonsforskjeller, kulturforskjeller, politisk orientering, økonomisk standard, rivalisering, misunnelse, etc. vil gjøre det.

  10. Du trur kanskje ikkje det, men det trur Paulus. I 2Kor 13:11 skriv han: “Til slutt, sysken, gled dykk! Ta imot både rettleiing og oppmuntring! Ha eitt og same sinnelag [bokmål: vis enighet], hald fred med kvarandre, så skal kjærleikens og fredens Gud vera med dykk.”

    Altså er dogmatisk einskap ein føresetnad for kristen kommunion. Det er jo sanninga som skal setja oss fri.

  11. Are Karlsen says:

    Den enigheten Paulus her snakker om handler vel ikke om formell tilslutning til offiselle læredokumenter, men om relasjoner kristne imellom.

    At dogmatisk enighet er en forutsetning for kristen kommunion, stemmer ikke overens med mine erfaringer.

  12. Den fyrste setninga di gjev ingen meining, sett ut frå NT. Vi skal vera einige, skriv Paulus. Dette meiner eg det er naturleg å setja i samanheng med det som i Apg 2,42 vert definert som kyrkja sin grunnstruktur:

    (1) Vi skal halda oss til “læra frå apostlane.” Dette inneber klart at vi skal vera einige omkring det dogmatiske, m.a. omkring inkarnasjonen, treeininga, ekklesiologien, etc.

    (2) Vi skal halda oss til “fellesskapet.” Altså skal vi vera ein del av kyrkjelyden, både på eit universelt (katolsk) plan som medlem av Guds folk, og konkret som medlem i ein lokal forsamling. (Kyrkja vert alltid konkretisert i det lokale.) Vi skal ikkje halda oss borte frå dette, som det står i Hebr 10:25: “Lat oss ikkje halda oss borte når forsamlinga vår kjem saman, som nokre har for vane, men lat oss setja mot i kvarandre, og det så mykje meir som de ser at dagen nærmar seg.” Dette vert også reflektert i Ignatius av Antiokia sitt brev til Efesarane: “Den som da ikke kommer til menighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har dømt seg selv.” (IgnEf 5:3*)

    (3) Vi skal halda oss til “brødsbrytinga.” Dette er nattverden. Her har eg skrive ein del før, så eg tek ikkje dtete no.

    (4) Vi skal halda oss til “bønene.” I denne samanhengen er det naturleg å forstå dette som den jødiske tidebønstradisjonen med å be Salmane. Ein hadde nok gjort den meir kristen, m.a. ved innføring av Herrens bøn (Fadervår) og andre kristne bøner.

    Altså: (1) Dogmatisk einskap, dvs. både liv og lære (ein må internalisera det ein lærer og leva det ut). (2) Fellesskapet. (3) Nattverden. (4) Bønene. Fjern ein av desse, og du står igjen med noko som ikkje kan definerast som ein kristen forsamling.

    Og din siste kommentar er vel eigentleg irrelevant. Når vart dine eller mine “erfaringar” mal for sanninga?

    * Ernst Baasland & Reidar Hvalvik (red.), De apostoliske fedre. I norsk oversettelse med innledninger og noter. Oslo: Luther 1984; 1997, s. 46

  13. Are Karlsen says:

    “Og din siste kommentar er vel eigentleg irrelevant. Når vart dine eller mine “erfaringar” mal for sanninga?”

    Min kommentar er ikke irrelevant, fordi jeg først tolket Skriften på en annen måte enn deg, og deretter forklarte at min tolkning stemte med mine erfaringer.

    “De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.”

    De jeg har delt kommunion med har holdt seg trofast til apostlenes lære, selv om vi ikke alltid har vært dogmatisk enige. Det kommer av at vi tolker apostlenes lære forskjellig.

  14. Så 2+2 er både 4 og 5?

  15. Are Karlsen says:

    “For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.”

  16. De jeg har delt kommunion med har holdt seg trofast til apostlenes lære, selv om vi ikke alltid har vært dogmatisk enige.

    Ein kvar person som er ærleg med seg sjølv, vil skjøna at ein ikkje kan vera dogmatisk usamde, og samstundes seie at ein har einskap i “læra frå apostlane.” 2+2 = 4. Det kan ikkje av og til vera 5. Slik er det også med idear. Eller meiner du kanskje — slik mange nyreligiøse ofte trur (eller gjer inntrykk av å tru) — at nonkontradiksjonsprinsippet ikkje gjeld i religiøse spørsmål? (Er Gud treeinig og ikkje treeinig samstundes? Er nattverden vår Herren Jesu Kristi sanne lekam og blod under under skapnaden åt brød og vin eller er brødet og vinen berre eit symbol?) Å snakka om einskap og semje, men vera dogmatisk usamde er for meg som å snakka om ein gift ungkar.

    Det kommer av at vi tolker apostlenes lære forskjellig.

    Altså er de usamde — og har altså ikkje kommunion. Kommunion har ein ikkje med dei ein likar, men dei ein har sann einskap med (ein kan sjølvsagt lika dei også). Altså:

    (1) Einskap i dogmene/livet (“læra frå apostlane” vil også innebere etiske og moralske spørsmål, ikkje berre dogmatiske.) (2) Forsamling. Ein må koma saman, slik vi ser av Hebr 10:25. (3) Ein må samlast om nattverden, og ein må då også ta innover seg av dette verkeleg er Herrens sanne lekam og blod, som Paulus poengterer i 1Kor 11:27-32. (4) Ein må samlast i bøn. I kristen tradisjon er det nokre bøner som har gått att; Salmane frå GT, Herrens bøn (Fadervår), og fire bøner frå Lukasevangeliet: Sakarjas lovsong (Luk 1:68-79), Marias lovsong (Luk 1:46-55) og Simeons lovsong (Luk 2:29-32).

    Utan full einskap, som også inneberer semje, i desse fire finst det ingen kommunion.

  17. Are Karlsen says:

    Den enheten jeg snakker om, er den Paulus snakker om: Er da Kristus delt? Nei, selv om korinterne var uenige og splittede, så var ikke Kristus delt. Vårt kall er å leve i overensstemmelse med dette faktum.

    Siden vi “forstår stykkevis” vil vi alltid være uenige i dogmatiske spørsmål. Men la oss i alle fall være enige om

    – å holde oss til apostlenes lære, selv om vi skulle tolke den forskjellig
    – å komme sammen, ikke la ulike kirkesamfunn skille oss fra hverandre (det vil også bidra til dogmatisk enighet på sikt)
    – å forkynne Herrens død og oppstandelse gjennom “brødet og vinen” i kjærlighetsmåltidet
    – å be for og med hverandre

    Å sette opp en formell tilslutning til dogmer som forutsetning for enhet, er kun et triks hierarkiene bruker for å legitimere sin eksistens. Enheten er ikke noe vi etablerer, den har Kristus allerede etablert. Kristi kropp er ikke delt.

  18. Den enheten jeg snakker om, er den Paulus snakker om: Er da Kristus delt? Nei, selv om korinterne var uenige og splittede, så var ikke Kristus delt. Vårt kall er å leve i overensstemmelse med dette faktum.

    Det er alltid interessant å sjå korleis enkelte klarar å vri rundt på bibelvers etter å ha teke dei ut av sin kontekst, samstundes som ein ikkje ser dei i samanheng med andre vers. I dei fleste biblar har den samanhengen dette verset står i denne overskrifta: Åtvaring mot usemje. Konteksten gjev oss svaret:

    “Eg legg dykk på hjartet, sysken, ved vår Herre Jesu Kristi namn, at de må vera samde. De må ikkje splitta dykk i flokkar, men vera nært knytte saman, i same syn og same tanke. For dei hos Kloe har fortalt meg, sysken, at det er strid mellom dykk. Eg siktar til at nokre av dykk seier: «Eg held meg til Paulus», medan andre seier: «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er Kristus delt? Var det kanskje Paulus som vart krossfest for dykk? Eller var det til namnet åt Paulus de vart døypte?” (1Kor 1:10-13, mine uthevingar)

    Her står det altså at ein må vera samde. Når ein i tillegg les dette opp mot andre tekstar, så vert det klart kva dette handlar om, nemleg dogmene (dogme = “læresetning”). Her er eit knippe vers:

    “Dei heldt seg trufast til læra frå apostlane, til fellesskapet, brødsbrytinga og bønene.” (Apg 2:42)

    “Eg legg dykk på hjartet, sysken, at de må halda auge med dei som skaper splitting og får dykk til å falla frå den læra de har teke imot. Hald dykk ifrå dei!” (Rom 16:17)

    “For det første høyrer eg at de er ueinige når de kjem saman i forsamlinga, og eg trur at det er noko i det.” (1Kor 11:18)

    “[Gud] som vil at alle menneske skal bli frelste og læra sanninga å kjenna.” (1Tim 2:4)

    “Når du lærer syskena dette, er du ein god Kristi Jesu tenar. Då nærer du deg av det ordet som skaper tru, og av den gode læra som du har følgt.” (1Tim 4:6)

    “Gjev akt på deg sjølv og på læra! Hald fram med det! For gjer du det, skal du frelsa både deg sjølv og dei som høyrer deg.” (1Tim 4:16)

    “Den som fer med ei anna lære og ikkje held seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den læra som høyrer sann gudsfrykt til, er hovmodig og skjønar ingen ting.” (1Tim 6:3-4a)

    “Den som ikkje blir verande i Kristi lære, men går ut over den, er òg utan Gud. Den som blir verande i læra, har fellesskap både med Sonen og med Far. Kjem det nokon til dykk og ikkje har denne læra, skal de ikkje ta han inn i huset og ikkje ønskja han velkomen! For den som ønskjer han velkomen, blir medskuldig i alt det vonde han gjer.” (2Joh 1:9-11)

    Men det virkar på meg som du berre driv med samantikk. For du veit at semje i lære nødvendigvis betyr semje i dogmatiske spørsmål. Dogme = læresetning! Eller er du kanskje ein postmodernist?

    Siden vi “forstår stykkevis” vil vi alltid være uenige i dogmatiske spørsmål. Men la oss i alle fall være enige om

    – å holde oss til apostlenes lære, selv om vi skulle tolke den forskjellig
    – å komme sammen, ikke la ulike kirkesamfunn skille oss fra hverandre (det vil også bidra til dogmatisk enighet på sikt)
    – å forkynne Herrens død og oppstandelse gjennom “brødet og vinen” i kjærlighetsmåltidet
    – å be for og med hverandre

    Men dette vert jo berre tull! Ein kan ikkje ha einskap om lære, og tolke den forskjellig! Er du kristen eller er du ein New Age synkretist?

    Å sette opp en formell tilslutning til dogmer som forutsetning for enhet, er kun et triks hierarkiene bruker for å legitimere sin eksistens. Enheten er ikke noe vi etablerer, den har Kristus allerede etablert. Kristi kropp er ikke delt.

    Nei, men den samlar seg omkring læra, forsamlinga, brødsbrytinga og bønene. Eller er du kanskje universalist? Det virkar som du er manisk oppteken av at det ikkje kan vera noko splittar blant kristne. men kvifor står det så mykje om dettte i NT då? Var det for å bruka meir papyrus?

    Det er også interessant å sjå at du ikkje argumenterer for ditt syn, men berre mot mitt. Og argumenta er av typen “triks hierarkiene bruker,” etc. Men dette er jo berre ein påstand! Som du ikkje argumenterer for, men berre krev at vi skal godta!

    Og har eg sagt at læra er noko vi etablerar? Nei, då vert dette berre stråmannsargumentasjon. Einskapen er i Kristus, men den artar seg ikkje som ein koseklubb, men som eit verkeleg fellesskap forankra mellom anna i læra (dvs. i dogmene).

  19. Are Karlsen says:

    Du skriver: “Einskapen er i Kristus, men den artar seg ikkje som ein koseklubb, men som eit verkeleg fellesskap forankra mellom anna i læra (dvs. i dogmene).”

    Du sier at enheten i Kristus er betinget av enhet i dogmatiske spørsmål. Men da er jo enhet utelukket, fordi vi deler ikke dogmatikk.

    Men det strider mot det faktum at Kristus ikke er delt. Altså, dersom det finnes en enhet på tross av læreforskjeller, så må denne enheten ligge på et annet plan.

    Korinterne var åpenbart uenige, og noen holdt seg til Paulus, Apollos, Kefas eller Kristus. Hva er det som tilsier at dette er en læremessig uenighet? Hadde Paulus, Apollos, Kefas eller Kristus ulik lære? Hadde ikke disse sentrale skikkelsene i urkirken den samme lære?

    Altså: Paulus angriper ikke her læreavvik, men det faktum at de kristne var splittet i ulike flokker. De var kort og godt uvenner, som Tuppen og Lillemor, og hadde vikarierende motiv som i og for seg virket tilforlatelige: Var det noen som kunne angripes for å ville holde seg til Kristus? Eller til Kefas (Peter) eller Paulus? Paulus skjærer igjennom og sier deres motiv for splittelse holder ikke. Se å samle dere, for Kristus er ikke delt!

    Er det bare læren som skiller oss kristne? Nei, læren er som oftest et vikarierende motiv for å utøve makt.

    Er læren uviktig? Selvfølgelig ikke. Men den læren som brukes til å splitte kristne, er ikke bare uviktig, den er skadelig.

    Den læren som samler kristne er den rette:

    Jesus er Herre! Å utvikle dette innebærer å forkynne Kristus. Paulus: Jeg vil ikke vite noe annet blant dere enn Kristus og ham korsfestet.
    Kristus er ikke delt. Derfor må ingen si: Jeg holder meg til paven, eller til Luther, eller Barratt.

    Mye av dogmatikken er “tåpelige stridsspørsmål” som Paulus advarer mot.

  20. Du sier at enheten i Kristus er betinget av enhet i dogmatiske spørsmål. Men da er jo enhet utelukket, fordi vi deler ikke dogmatikk.

    Men det strider mot det faktum at Kristus ikke er delt. Altså, dersom det finnes en enhet på tross av læreforskjeller, så må denne enheten ligge på et annet plan.

    Hæ? Dette vert berre tøv! Er du universalist? Med dette må du jo meine at vranglære ikkje er mogeleg, det er berre “tolkingsforskjellar.” Men Paulus skriv jo ettertrykkeleg at ein må vera samde! Einskap er ikkje umogeleg, det betyr berre at ein må tru på dei dogmene, dvs. ha tillit til dei. Gjer du ikkje det, så har du ikkje kommunion med dei som gjer det.

    Er det bare læren som skiller oss kristne? Nei, læren er som oftest et vikarierende motiv for å utøve makt.

    Nei, men det har jo ikkje eg sagt heller. Så du argumenterar igjen mot eit fantasiforster du har skapt sjølv, dvs. ein stråmann. Læra er ein del av ein “frikløver” som består av den (læra) samt forsamlinga, brødsbrytinga og bønene.

    Og det at læra kan vera eit vikarierande motiv for å utøvea makt har ingenting med om læra er sann eller ikkje. Sluttar du å drikke vatn fordi enkelte kan drukna deg i det?

    Er læren uviktig? Selvfølgelig ikke. Men den læren som brukes til å splitte kristne, er ikke bare uviktig, den er skadelig.

    Ja, den er skadeleg dersom den er usann, jf. Paulus sine åtvaringar mot vranglære. Men dersom den er sann, så er den ikkje skadeleg. Ei sann lære kan vera både samlande og splittande. Det er jo ikkje slik at Kristus tvinger alle til å tru på seg. “Tru ikkje at eg er komen for å skapa fred på jorda,” seier Herren sjølv. “Eg er ikkje komen med fred, men med sverd. Eg er komen for å setja skilje: Son mot far, dotter mot mor, svigerdotter mot svigermor, og husfolket til mannen skal bli fiendane hans.” (Matt 10,34-36)

  21. Are Karlsen says:

    La oss gå tilbake til 1 Kor 1:10-13:

    Du hevder at korinterne samlet seg i ulike flokker (kirkesamfunn) p g a dogmatisk uenighet.
    Du hevder at dogmatisk enighet er en forutsetning for enhet i Kristus.

    Men hvorfor adresserer ikke da Paulus den dogmatiske uenigheten, dersom den er så avgjørende? Hvorfor forklarer han ikke hvem av dem som har rett lære, eller hva som er rett lære?

    Hvilke muligheter til vranglære har den kristne som holder seg til Paulus? Eller til Kefas (Peter)? Eller til Kristus? Finner vi noe hos Paulus som skiller han fra Kefas eller Kristus og vice versa?

    Jo, selvfølgelig finnes det muligheter til å tolke feil. Selv om alle holder seg til apostlenes lære, så kan dogmatisk uenighet oppstå. Men Paulus velger altså å overse den dogmatiske uenigheten, og ber dem om å slutte med “striden”.

    Det greske ordet for strid, eris, forekommer 9 ganger i NT, for eksempel i Gal 5:19-21: “Det er klart hva som kommer fra vårt kjøtt og blod: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.”

    Altså: “Strid” er en menneskelig svakhet som vi skal unngå. Ikke engang dogmatisk uenighet kan rettferdiggjøre den

    Dersom det var dogmatisk uenighet som lå til grunn for striden, så adresserer ikke Paulus dogmatikken, men striden. Han peker på at Kristus er ikke delt, derfor finnes det ingen legitim grunn til splittelse.

    Selvfølgelig finnes det vranglære. Men hvor finner du begrunnelse for at vranglære legitimerer splittelse? Vranglæren bekjempes ikke med splittelse, men med enhet. Dersom vi splittes, vil vranglæren bli “sementert”, og vil ikke kunne leges.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s