Den usynlege kyrkja?

For tida går det ein interessant diskusjon omkring ekklesiologi og høve for kommunionsbrot på den særs velskrivne bloggen Borisoglebskij. Dette innlegget er ei lettare redigering av det eg skreiv i kommentarfeltet, med utgangspunkt i Harald Hauge si tolking av CA VII.[1] Teksten i CA lyder:

Likeeins lærer [dei lutherske kyrkjelydane] at det alltid vil verta éi heilag kyrkje. Men kyrkja er forsamlinga av dei heilage,[2] der evangeliet vert lært reint og sakramenta forvalta rett. Og til sann einskap i kyrkja er det nok å vera samd om evangelielæra og om forvaltinga av sakramenta.[3]

I sin kommentar til denne teksten skreiv Harald at “[slik] jeg har forstått det er poenget med CA VII at kirken trer synlig fram der evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett. Men kirken konstitueres ikke i og med dette. Kirkens konstitusjon er noe som er gitt (fortid) oss i Kristus.”

Det fyrste eg vil poengtere, er at det jo nettopp er i eukaristien — som er Kristus — at vi får del i dette som er gitt i Kristus. “Velsigningsbegeret som vi velsignar, gjev det ikkje del i Kristi blod? Brødet som vi bryt, gjev det ikkje del i Kristi kropp? Fordi det er eitt brød, er vi alle éin kropp. For vi har alle del i det eine brødet.” (1Kor 10,16f) Det kjem klart fram av Det nye testamente at vi er frelste, dvs. at vi har fellesskap med Kristus — og med Faderen og Heilaganden — ved Kristi blod. “Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Dersom de ikkje et kroppen til Menneskesonen og drikk blodet hans, har de ikkje livet i dykk. Den som et min kropp og drikk mitt blod, har evig liv, og eg skal reisa han opp på den siste dagen.” (Joh 6,53f) “De er utvalde slik Gud, vår Far, på førehand hadde fastsett, og ved Anden vigde til å vera lydige og til å bli reinsa ved Jesu Kristi blod. Nåde og fred vere med dykk i rikt mål!” (1Pet 1,2) “Men dersom vi vandrar i lyset, liksom han er i lyset, då har vi fellesskap med kvarandre, og blodet frå Jesus, hans Son, reinsar oss for all synd.” (1Joh 1,7)[4] Men spørsmålet er sjølvsagt: korleis får ein del i dette?

I protestantiske krinsar vert dette ofte tolka abstrakt, at Kristus reinser oss innvendig ved at vi trur. Dette er utvilsomt sant, men det er ikkje heile biletet. Vi får del i dette ved å konkret ta imot Herrens lekam og blod — i eukaristien, eit synleg middel. Harald ser ut til å meine at dette kjem etter konstitusjonen, men eg trur det er feil.

Eg trur han har rett i at grunnlaget for konstitusjonen har skjedd i og med Kristi inkarnasjon, fødsel, liv, liding, død, oppstode og himmelfart. Men dette vert ikkje aktualisert før ein tek imot, fyrst i dåpen, deretter fleire gonger i nattverden. (Vi kan samanlikne dette med menneskenaturen. Den finst potensielt i Gud, men vert ikkje aktualisert før eit menneske vert til.)

Vidare er det viktig å spørja: er det verkeleg meiningsfullt å snakka om at kyrkja kan vera konstituert utan å samstundes tre synleg fram? Vil ikkje dette stå i ein klar motsetnad til Pauli bilete av kyrkja som Herrens kropp? Ein kropp er jo nettopp karakterisert ved at den er synleg, konkret og handgripleg. Kyrkja er i sitt vesen synleg, ikkje usynleg. Noko anna ville vore ein form for ‘ekklesiologisk doketisme.’[5] Og dét trur eg går imot Kristi eksplisitte bøn i Joh 17,21: “Eg bed at dei alle må vera eitt, slik du, Far, er i meg og eg i deg. Slik skal dei òg vera i oss, så verda skal tru at du har sendt meg.”

Noter:

[1] CA er ei forkorting for Confessio Augustana, også kjent som Den augsburgske vedkjenninga. For ei bokmålsomsetjing av art. 1-21 (skriftet har eigentleg 28 artiklar), sjå her.

[2] Lat.: congregatio sanctorum, jf. Apostolikum sin communio sanctorum. Desse to betyr i all hovudsak det same.

[3] Arve Brunvoll, Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja. Ny omsetjing med innleiingar og notar. Oslo: Lunde 1979, s. 48

[4] Sjå også Rom 3,25, Rom 5,9, 1Kor 10,16f, Hebr 9,12-14, Hebr 9,20-22, Hebr 12,18-24, 1Pet 1,18f, m.m.

[5] Sjå her og her.

10 comments on “Den usynlege kyrkja?

  1. Håvard says:

    Kjetil,

    takk for ditt innlegg. Jeg deler din interesse både for diskusjonen og Borisoglebskij. Veldig interessant å også få et katolsk perspektiv inn i debatten.

    Slik jeg har oppfattet det, gjør reformatorene i CA VII front mot to kanter. På den ene siden reserverer de seg mot svermerne, som mente at kirken bare bestod av mennesker med bestemte egenskaper. På den andre siden tar de til motmæle mot (datidens) katolske kirke, som vektla kirkens ytre struktur og manifestasjoner i sterk grad. Reformatorene inntar et mellomstandpunkt: Kirken er etter sitt vesen en åndelig størrelse, men den blir til gjennom de ytre tegn. På den måten forsøker de å ha to tanker i hodet på en gang: Kirken er både det hellige vennesamfunn og et fellesskap knyttet sammen av det kirkelige embete og nådemidlene.

    Det jeg synes er spesielt tiltrekkende med en slik måte å tenke på, er at den er et tydelig stykke inkarnasjonsteologi. Kirken er både synlig og usynlig. Den er menneskelig og guddommelig. Den er hellig og alminnelig.

    Det spørs om vi som lutheranere og katolikker noen gang blir helt enig i dette spørsmålet, men siden Luthers tid synes det på meg som det har skjedd mye. 2. vatikankonsil på katolsk side og flere erklæringer på luthersk side har brakt oss nærmere hverandre. Du kan mer om dagens katolske kirkesyn enn meg. Er du enig i en slik vurdering?

    Et siste poeng: Det ser ut til å være en av historiens mange ironiske krumspring at en del lutheranere i dag konverterer til katolisismen av samme grunn som Luther i sin tid brøt med den. De setter pris på den katolske kirkes tydelige hierarki, orden og selvbevissthet. Den er det også mye godt å si om. Men jeg mener nå engang at også det lutherske kirkesyn har sin sterke sider.

  2. Det jeg synes er spesielt tiltrekkende med en slik måte å tenke på, er at den er et tydelig stykke inkarnasjonsteologi. Kirken er både synlig og usynlig. Den er menneskelig og guddommelig. Den er hellig og alminnelig.

    Når du seier det slik, er eg einig, men det er viktig å påpeika at kyrkja er synleg og “usynleg” (dvs. åndeleg, ikkje abstrakt) på ein og same tid. Vi kan samanlikne det med sjel og kropp. Den eine er usynleg, den andre er usynleg. Men begge delar er like viktig.

  3. Harald says:

    Håvard:

    Reformatorene inntar et mellomstandpunkt: Kirken er etter sitt vesen en åndelig størrelse, men den blir til gjennom de ytre tegn.

    Jeg synes dette er en fornuftig lesning av CA, ja. Det er et samsvar mellom den usynlige virkeligheten og den synlige. Kirka trer synlig fram når nådemidlene brukes (rett).

    Det jeg lurer på nå, Kjetil, er hvordan vi på en fruktbar måte kan bruke den distinksjonen du gjør mellom konstituering og aktualisering. For jeg er faktisk ikke uenig med deg i at kirka må aktualiseres, kroppsliggjøres, for å faktisk være – eller, i det minste, for faktisk å kunne “brukes til noe”. Men jeg undrer meg likevel på om det ikke kan være meningsfullt å snakke om at kirken konstitueres før den aktualiseres. Hvorfor? Først og fremst fordi det understreket at kirkens konstitusjon er noe vi selv ikke rår over. Det er Guds verk og hans verk alene.

    Kirka er i seg selv et uttrykk for nåde. Ved nådemidlene skapes en fysisk virkelighet (kirka) som vi kan være en fysisk del av, og denne fysiske virkeligheten hjelper oss å integrere den virkeligheten som allerede er Gitt hos Gud, utenfor tid og rom, i våre liv på en fysisk-konkret måte (som selvsagt er den eneste måten vi virkelig kan integrere noe som helst i våre høyst menneskelige liv.) – eller?

    Jeg ser at en slik måte å tenke på gjør at vi, i ytterste konsekvens, “mister kontrollen”(!) over frelsen helt og fullt, i og med at denne må tenkes som gitt før nådemidlene gjør sin virkning. Derfor kan denne måten å tenke på like gjerne lede over i rendyrket universalisme (avhengig av hvordan man evt. tenker om predestinasjon, antar jeg). Jeg skriver på en bloggpost om det om dagen, i ledige stunder, men den er så fryktelig lang og kronglete at jeg ikke er helt klar for å publisere den ennå.

  4. Håvard says:

    Kjetil,

    kyrkja er synleg og “usynleg” (dvs. åndeleg, ikkje abstrakt) på ein og same tid

    Jeg er enig at det usynlige må forstås som åndelig og ikke abstrakt.
    Jeg er imidlertid mer usikker på om det synlige og usynlige uttrykker akkurat det samme. Det er jo ikke urimelig å tenke seg at det er mennesker som er medlemmer og deltakere i det synlige kirkefellesskapet, men som ikke er med i det usynlige?

    Dermed tenker jeg at det er det usynlige som er kirkens egentlige vesen (jeg tenker at dette kan kombineres med inkarnasjonstanken, fordi det åndelige fellesskapet også er både gudommelig og menneskelig på en gang). Det synlige fellesskapet er imidlertid viktig av mange grunner, ikke minst fordi det er det som bringer oss inn i det usynlige, gjennom nådemidlene som forvaltes der.

    Jeg skriver på en bloggpost om det om dagen, i ledige stunder, men den er så fryktelig lang og kronglete at jeg ikke er helt klar for å publisere den ennå.

    Vi gleder oss!

  5. Harald:

    Men jeg undrer meg likevel på om det ikke kan være meningsfullt å snakke om at kirken konstitueres før den aktualiseres. Hvorfor? Først og fremst fordi det understreket at kirkens konstitusjon er noe vi selv ikke rår over. Det er Guds verk og hans verk alene.

    Ja, men eg vil påpeike at konstitusjonen — gjort av Kristus, ved Anden — ikkje betyr at vi nødvendigvis er med-lemmar på lekamen. Det vert vi ikkje før vi tek imot, i dåpen. Kyrkja er ikkje i sitt vesen ‘usynleg,’ den er hovudsakleg synleg og usynleg, liksom vi som menneske hovudsakleg er kroppslege og sjelelege personar. Men eg er ikkje så glad i ordet ‘usynleg,’ fordi det nærast har vorte eit slags ‘kamprop’ for mange protestantar som seier at kyrkja sin synlegdom er ’tilfeldig.’ Mange av desse går også lenger, ved at ein snakkar om at berre sjela, og ikkje kroppen, skal frelsast. (Men ein påfylgjande kreativ eksegese av 1Kor 15.)

    Håvard:

    Det er jo ikke urimelig å tenke seg at det er mennesker som er medlemmer og deltakere i det synlige kirkefellesskapet, men som ikke er med i det usynlige?

    Vel, i Den katolske kyrkja — og i Den ortodokse kyrkja — misser ein også si synlege tilknyting gjennom skisma, alvorlege (nok) synder, etc. Det er grunnen til at ein framleis der kan ekskommunisera folk, og nekta dei å ta del i sakramenta. Det er sjølvsagt folk som har mista sin synlege tilknyting, men som framleis ‘let’ som om dei ikkje gjer det. Men det er ei anna sak.

    Som sagt trur eg det er fruktbart å snakka om det synlege å det usynlege som kropp og sjel. Utan kropp — ingen person. Utan sjel — ingen person.

  6. Håvard says:

    Kjetil,

    Men eg er ikkje så glad i ordet ‘usynleg,’ fordi det nærast har vorte eit slags ‘kamprop’ for mange protestantar som seier at kyrkja sin synlegdom er ’tilfeldig.’

    Tilfeldig er det ikke, det er jeg enig i. Jeg skal også være enig i at mange lutheranere nok kan ta for lett på embetsteologien – det er vanskelig å komme utenom at det finnes noe slikt også i NT.

    Det jeg imidlertid lurer på er dette: Hva tenker du om oss lutheranere som ikke er medlemmer i den synlige katolske kirke? Hvis du mener at også vi er del av Kristi kropp, hvordan kan vi være det hvis ikke kirken etter sitt vesen er usynlig?

  7. Harald says:

    Håvard: Jeg synes det siste spørsmålet ditt til Kjetil er betimelig. Jeg er enig i det som ligger der som en implisitt konsekvens: Kirka være større enn de(n) gruppen(e) mennesker som faktisk er i kommunion med hverandre. Jeg nekter i hvert fall å legge meg flat for tanken om at det er den katolske (eller ortodokse) kirka som er den “egentlige” kirka, mens vi andre “bare” leker avledede leker på et underordnet nivå. For ordens skyld: Jeg tror ikke det er vi lutheranere som er den “egentlige” kirka heller. Den egentlige kirka er større enn oss alle.

    Konklusjonen min blir derfor: Kirka (for ikke å snakke om størrelsen “de som blir frelst”!) er større enn det fellesskapet som faktisk er i kommunion med hverandre til enhver tid.

    Jeg er visst ekklesiologisk doketist likevel – i hvert fall dersom alternativet er å mene at det egentlig bare finnes én kirke, og at denne kirka er den størrelsen som er i kommunion med paven i Rom, altså Den romersk-katolske kirke…

    Det betyr ikke at jeg ikke mener at det er noen sammenheng mellom det faktiske sakramentale livet i kirken(e) rundt omkring og den usynlige størrelsen “de som er forent i Kristus”. For det mener jeg! Vi kan ikke kjenne kirka som noe annet enn en synlig størrelse. Men det var dette med først og sist, da, om om kirka kanskje likevel hele tiden kan tenkes som større enn den størrelsen man faktisk kan kjenne og forholde seg til. Jeg vet ikke om det er mulig å tenke denne tanken helt klart. Men jeg synes det er moro å prøve!😀

    Jeg tror kanskje jeg vil forsøke meg med følgende formulering: Frelsen finnes som faktisk realitet forut for kirka – og det er denne frelsen som er kirkens eksistensgrunnlag, selve dens kontitusjon – men selve kirka konkretiseres og trer synlig fram først gjennom dåpen, før den deretter holdes oppe ved nådemidlene.

    Det ble jo en hel liten ekklesiologi, dette.

    Samtidig er jeg som allerede nevnt mer enn bittelitt svak for tanken på at frelsen godt kan tenkes å favne videre enn kirka, og derfor ikke kan avgrenses eller begrenses til denne.

    Det er et spenningsfullt ståsted. En spagat, nærmest. Men det gjør ikke så veldig vondt, akkurat. I hvert fall ikke foreløpig.😉

  8. […] Grunnen til at jeg lurer på dette er at jeg har forsøkt å tenke noen tanketråder helt til endes. Tanketrådene finnes i et vas av en kommentar som jeg skrev borte hos Borisoglebskij-Audun for noen dager siden. Samtalen har senere forgrenet seg, blant annet her. […]

  9. No vil eg understreke at eg sjølv er medlem av Den norske kyrkja. Grunnen til at eg nemnte Den katolske og Den ortodokse kyrkja var for å gje dømer på stader der ein misser både synleg og usynleg kommunion ved alvorlege (nok) synder. Eg kom ikkje på andre stader der dette vert påpeika, men eg trur at høve for dette også ligg i luthersk teologi, sjølv om det (uheldigvis?) ikkje er mange i Noreg som framleis driv med kyrkjetukt.

    No vil eg seie at mitt syn er meir ortodoks enn katolsk. Eg vil seie at eg har ein eukaristisk ekklesiologi. Her vil eg gjere Audun sine ord til mine: “For å unngå ekklesiologisk doketisme (med påfølgende renhetslengsel og sekterisme) tror jeg imidlertid det er viktig å tenke om den konkrete, faktiske menigheten som er samlet rundt ord og sakrament (congregatio sanctorum) at DETTE er kirken; her er HELE kirken tilstede, den usynlige og den synlige.” (Kjelde)

    Kyrkja sitt grunnlag ligg utanfor henne, i Kristus. Som brudgom befruktar Han si brur, gjev henne liv. Men det er nettopp denne befruktinga — gjeven til oss i nådemidla og sakramenta — som gjer at vi er kyrkja. Kyrkja finst berre om ein har denne kommunionen. Dette er kanskje eit ‘slag i andletet’ for dei blant oss som ikkje deler eukaristi — enkelte protestantiske grupperingar, kvekarar — etc., men eg ser ikkje korleis ein kan gå utover Kristi befaling om å ‘gjere’ — ikkje ‘tenke på’ — dette til minne om Han. (Dette er ein av grunnane til at eg synst det er heilt meiningslaust å kalla frelsesarmeen for eit ‘kyrkjesamfunn.’)

    I denne samanhengen er det viktig å påpeike at ordet og sakramenta heng uløyseleg saman. Og at dersom ein biskop — for å dra ein veksel på den andre diskusjonen — kan ‘fjerne seg’ frå denne kommunionen. Eg kjøper heller ikkje det argumentet at ‘evangelieforkynninga’ skal reduserast til Kristi realpresens og frelsa i dåpen. Desse er begge delar av Kyrkja sitt store depositum, men ikkje heile pakka.

    Som sagt: kyrkja eksisterer berre der ein deler sakramenta og ordet. Og det er i kyrkja vi finn frelsa, som med-lemmar på Kristi lekam. Dette er ikkje utelukkande usynleg, dette er i aller høgste grad synleg.

  10. Håvard says:

    No vil eg understreke at eg sjølv er medlem av Den norske kyrkja

    Ok. Da har jeg misforstått, jeg trodde du var medlem av den katolske. My bad🙂

    Tror jeg lar det være mitt siste ord i denne tråden. Vi møtes vel igjen i de andre trådene på de andre bloggene…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s