Materien — berre eit ‘kontaktpunkt for trua’?

Dette har eg blogga om før, men det er eit viktig tema.😉

Ofte når eg diskuterer eller samtalar med folk omkring sakrament og andre (meir eller mindre) materielle tilnærmingar til kristen tru, vert eg møtt med det eg vel å kalle ei desakramental haldning; ei haldning som ikkje gjev det materielle noko objektiv verdi for det kristne livet. Eg skriv det kristne livet — ortopraksisen — då kristendommen, for å bruke Ola Tjørhom sine ord, ikkje består “i å slutte seg til et sett med meninger. Kristen tro er først og fremst liv.”[1]

Ein kanskje moderat varient av denne desakramentale haldninga kjem til uttrykk i denne setninga: “Eg har ingenting imot bruk av materielle ting i tilbedinga, inkludert sakrament. Mange treng eit konkret kontaktpunkt for trua.”[2] Eg skal innrømme at eg sjølv har brukt dette argumentet — og kanskje bruker eg det framleis — men eg er no overtydd om at dette berre er ein slags kvasi-pedagogisk desakramentalisme. For dette byggjer på premissen at mennesket eigentleg er ‘åndeleg’ (kva ein no meiner med det), men at einskilde — underforstått dei som ikkje er ‘sterke nok’ eller ‘åndelege nok’ — treng eit ‘kontaktpunkt’ for (den svake) trua si. Men for meg vert dette absurd, ukristeleg og djupt umenneskeleg.

For som menneske er vi ikkje primært åndelege eller sjelelege; vi er primært pyskosomatiske, for å bruke ein medisinsk term. Vi er både kropp og sjel. Men sjølv dette vert litt feil. For poenget er nettopp at det er gjennom det materielle, det handfaste, at vi er sjel. Det sjelelege eller kroppslege i mennesket kjem nettopp til uttrykk ved kroppen. Vi er ikkje ei ‘ånd i eit maskineri.’

Her trur eg det er på tide at vi legg av oss den kartesianske dualismen; den dualismen som behandlar mennesket som to substansar — ein materiell og ein mental. Som den thomistiske filosofen Étienne Gilson seier det: “There is more than one excuse for being a Descartes, but there is no excuse whatsoever for being a Cartesian.”[3]

Nei; vi er ein psykosomatisk substans. Vi er kropp. Og dette er også det bibelske røyndomsbiletet. Vi ser det kanskje spesielt i 3Mos 6,7-11; i skildringa av grødeofferet. I v. 11 står det: “Kvar den som rører ved det, vert heilag.” Her ser ein at ved å gjere noko materielt — ved å røre ved eit grødeoffer — vert det sakrale, det guddomlege, inkorporert i kroppen.[4] Og vi er kropp. “Og Herren Gud skapte mannen av mold frå marka og bles livsande inn i nasen hans, så mannen vart til ein levande skapning.” (1Mos 2,7)

Ordet som her er omsett med levande skapning er det hebraiske næfæsj, som ber i seg både ‘åndelege’ og ‘materielle’ konnotasjonar. Biskop emeritus Rosemarie Köhn — som eg meiner burde vore ved sin lest som eit framifrå hebraiskprofessor — skreiv litt om dette i eit medisinsk tidsskrift (medan ho framleis jobba som biskop):

[Næfæsj] er et spennende ord fordi det går på mennesket som både sjel og legeme, kropp og ånd. Vi har ikke noe tilsvarende ord i vårt språk, og bibeloversettere har strevd og strevd med å finne en god og adekvat oversettelse. Blant annet brukes ordet i 1. Mosebok kap. 2: «Herren Gud blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.» Ordet skapning brukes altså i vår nyeste bibelutgave som en oversettelse av næfæsj. Tidligere har man oversatt med sjel, vesen, liv: Mennesket ble en levende sjel, et levende vesen etc. I den bibelske tankeverden holdes med andre ord mennesket sammen som en udelelig helhet. Mennesket har en sjelsside som det ikke går an å skille fra kroppssiden.[5]

Poenget er at sakramenta og mykje anna av det materielle og kroppslege vi bruker/gjer i vårt kristenliv — ronsenkransar, Kristuskransar, olje, krossteikn, ja, faktisk Bibelen sjølv — handlar om meir enn å ha eit ‘kontaktpunkt’ for trua. Nei, mennesket er næfæsj, og dette påpeika Gud ved å bli menneske, ved å bli kjøt. Som Johannes av Damaskus sa det på 700-talet:

I tidlegare tider kunne Gud, som er utan form eller lekam, aldri avbildast. Men no når Gud er sett i kjøtet i samtale med menneske, lagar eg eit bilete av den Gud som eg ser. Eg tilber ikkje materien; eg tilber materiens Skapar som vart materie for mi skuld, som ville ta bustad i materien, som fremja mi frelse gjennom materien.[6]

Noter:

[1] Ola Tjørhom, Smak av himmel, lukt av jord: materialistisk spiritualitet. Oslo: Verbum 2005, s. 7. Eg vil understreka at eg ikkje legg meg heilt bak hans sitat. For kristen tru handlar også om meiningar og sanning. Det treng ikkje vere noko motsetnad mot ‘eit sett med meiningar’ og ‘livet.’

[2] Dette er mine eigne ord, men det er ofte slik det vert sagt.

[3] Étienne Gilson, The Unity of Philosophical Experience. Paperback. Ignatius Press 1999, s. 6

[4] Til dette trur eg at Andrea Lieber si doktorgradsavhandling — God incorporated: Feasting on the divine presence in ancient Judaism — er noko av det beste på ‘marknaden.’ (Sjå her.)

[5] Rosemarie Köhn, “Mennesket som næfæsj.” Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 13-4, juni 2005. [Henta: 29.03.2010]

[6] Sitert på nettsidene til Solrun Nes; Ikonmaleri.no.

One comment on “Materien — berre eit ‘kontaktpunkt for trua’?

  1. predikeren says:

    Dette er et viktig og svært aktuelt tema!

    Våre forestillinger om hva mennesket er, varierer fra den reneste matrerialisme til ensidig vektlegging av den åndelige dimensjonen, og vårt helsevesen har heller ingen entydige klare definisjoner når de kaller noen sykdommer for psykiske og noen for fysiske. Tvert om kjenner jeg mange eksempler på at dette brukes manipulativt, for å stoppe dyre behandlinger og utredninger fordi det “bare er psykisk”.
    Og vi kjenner godt til materialisten som i angst for at det åndelige finnes, frenetisk benekter mange “åndelige” fenomener.

    Jeg ser på dette slik:
    Her på jorden er alt som trengs for å skape liv. Stoffene kjeder seg sammen i et mylder av ulike livsformer.
    Men jorden har ikke lyset og varmen som skal til for å tenne livsgnisten i denne fantastiske materien.
    Det er en kilde utenfor oss, solen, som sender oss dette.
    Jord, vann, frø (er på jorden) + lys og varme (kommer til oss fra solen), sammen blir det liv.
    Dette transendente, som gir materien liv , minner om utsagnet i 1.Joh brev 4.19 “Vi elsker fordi han elsket oss først”,
    og dette at “Gud blåste livets ånde i hans nese” .

    Salme 104, 28-30 viser hvor avhengi skapningen er av Gud :” Du gir dem, de sanker; du opplater din hånd, de mettes med godt. Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til støv. Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s