Embetet

3. sundag i påsketida

I dag er vi komne til 3. sundag i påsketida, og tekstane (etter Den katolske kyrkja (Dkk) si ordning) er Apg 5,27b-32.40b-41; Åp 5,11-14; og Joh 21,1-19.[1] Etter Den norske kyrkja (Dnk) er tekstane Salme 23; Hebr 13,20-21; og Joh 21,15-19. Eg skal i dag bruke tekstane i Den katolske kyrkja, og vil i dag nytta dagen for å skrive om embeta i kyrkja. Men fyrst, lat oss lesa evangeliet.[2]

Dette heilage evangeliet står skrive hjå evangelisten Johannes i det 21. kapitlet.
Ære vere deg, Herre.

1Sidan openberra Jesus seg endå ein gong for disiplane; det var ved Tiberiassjøen, og det gjekk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som vart kalla Tvillingen, Natanael frå Kana i Galilea, Sebedeus-sønene og to andre av disiplane hans var saman der. 3 Simon Peter seier til dei andre: «Eg vil ut og fiska.» «Vi blir med deg, vi òg,» sa dei. Så gjekk dei av stad og steig i båten, men den natta fekk dei ikkje noko.

4 Då det tok til å lysna av dag, stod Jesus på stranda, men disiplane visste ikkje at det var han. 5 Jesus sa til dei: «Har de fått noko, borna mine?» «Nei,» svara dei. 6 «Kast garnet på høgre sida av båten, så får de fisk,» sa han. Dei kasta garnet, og då greidde dei ikkje å dra det opp, så mykje fisk hadde dei fått. 7 Den disippelen som Jesus hadde kjær, sa til Peter: «Det er Herren.» Då Simon Peter høyrde at det var Herren, batt han kappa om seg – den hadde han teke av – og hoppa i sjøen. 8 Dei andre disiplane kom med båten og drog garnet med fisken etter seg. Dei var ikkje langt frå land, berre omkring to hundre alner. 9 Då dei kom i land, fekk dei sjå eit bål der, og det låg fisk og brød på glørne. 10 «Kom hit med noko av den fisken de fekk,» sa Jesus til dei. 11 Simon Peter gjekk då ut i båten og drog garnet på land. Det var fullt av store fiskar, eitt hundre og femtitre i alt. Men endå det var så mange, rivna ikkje garnet. 12 Jesus sa til dei: «Kom og få mat!» Ingen av disiplane våga å spørja han: «Kven er du?» Dei visste at det var Herren. 13 Då gjekk Jesus fram, tok brødet og gav dei, og det same gjorde han med fisken. 14 Dette var tredje gongen Jesus openberra seg for disiplane etter at han hadde stått opp frå dei døde.

15 Då dei hadde halde måltid, seier Jesus til Simon Peter: «Simon, son til Johannes, elskar du meg meir enn desse?» «Ja, Herre,» svara han, «du veit at eg har deg kjær.» Jesus seier til han: «Fø lamma mine!» 16 Og han seier til han andre gongen: «Simon, son til Johannes, elskar du meg?» «Ja, Herre,» svara Peter, «du veit at eg har deg kjær.» Jesus seier til han: «Gjet sauene mine!» 17 Så seier han tredje gongen: «Simon, son til Johannes, har du meg kjær?» Peter vart sorgfull då Jesus tredje gongen spurde: «Har du meg kjær?» Og han svara: «Herre, du veit alt, du veit at eg har deg kjær.» Jesus seier til han: «Fø sauene mine! 18 Sanneleg, sanneleg, eg seier deg: Då du var ung, batt du sjølv beltet om deg og gjekk dit du ville. Men når du blir gammal, skal du retta ut hendene, og ein annan skal binda beltet om deg og føra deg dit du ikkje vil.» 19 Det sa han for å syna kva slag død han skulle æra Gud med. Då han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!

Slik lyder det heilage evangeliet.
Lova vere du, Kristus.
Heilage Far, helga oss i sanninga, ditt ord er sanning.
Amen.

Denne teksten er særs sentral i den kyrkjelege embetstenkinga. Her ser vi at Kristus kallar Peter til å fø lamma og gjeta sauane hans. Eg skal i dag ikkje eksegere teksten, men berre la den ligge som eit bakteppe for det eg skriv om embetstanken. Eg vil i dag ta utgangspunkt i luthersk embetsforståing, med utgangspunkt i nokre kommentarar eg har skrive på bloggen til Harald Hauge, og ting eg har skrive på bloggen før. Men fyrst vil eg sitere Ådne Njå, som er prest i Dnk:

På tross av [den] frigjørende effekten ved det lavkirkelige embedssynet,[3] er der likevel store problemer med et slikt syn. Det er da også mer og mer vanlig i forskningen å anerkjenne at CA’s embedsforståelse ikke kan utledes fra det alminnelige prestedømme, men må betraktes som en egen, sæskilt innstiftelse (CA 5), analogt tilsakramentene forøvrig, hvorav den “rettelige kallelsen” i CA 14 ikke kan forstås som en praktisk innretning, men først og fremst som en nådegaveformidling gitt i og med ordinasjonen.

Diskusjonen mellom reformatorene og Rom dreier seg ikke om embedets “nødvendighet”, og heller ikke om dets “sakramentalitet”, men om dets nærmere bestemmelse – om hvorvidt embedet skal forstås som en offertjeneste overfor Gud eller som evangelietjeneste overfor kirken. Derfor kan da også Melanchthon si i Apologien til CA: “Dersom ordinasjonen forstås om ordets embede, har vi ikke noe imot å kalle det et sakrament. For ordets embede har Guds bud og hellige løfter.”[4]

Det fyrste eg vil påpeike er at det går ei linje frå det ålemme prestedømet til embetet; du må vere ein del av fyrstnemnde for å få del i sistnemnde. Vi kan samanlikne det med menneske. Alle kvinner er menneske, men ikkje alle menneske er kvinner. Alle embetsberarar har del i det ålmenne prestedømet, men alle har ikkje del i embetet som har del i det ålmenne prestedømet. Men la oss sjå på kva som står i apologien til Confessio Augustana, kap. 28,13f:

[We] are pleased with the ancient division of power into power of the order and power of jurisdiction [that is, the administration of the Sacraments and the exercise of spiritual jurisdiction]. Therefore the bishop has the power of the order, i.e., the ministry of the Word and Sacraments; he has also the power of jurisdiction, i.e., the authority to excommunicate those guilty of open crimes, and again to absolve them if they are converted and seek absolution. But their power is not to be tyrannical, i.e., without a fixed law; nor regal, i.e., above law; but they have a fixed command and a fixed Word of God, according to which they ought to teach, and according to which they ought to exercise their jurisdiction. Therefore, even though they should have some jurisdiction, it does not follow that they are able to institute new services. For services pertain in no way to jurisdiction. And they have the Word, they have the command, how far they ought to exercise jurisdiction, namely, if any one would do anything contrary to that Word which they have received from Christ. [For the Gospel does not set up a rule independently of the Gospel; that is quite clear and certain.][5]

I fylgje luthersk teologi har altså biskopen to oppgåveområde; på den eine sida har han del i den prestelege ordo – slik som andre prestar. Det vil altså seie at han, etter CA 5 og CA 28,5f, har del i forvaltinga av ordet og sakramenta, samt syndforlatinga. Men biskopen har i tillegg noko andre prestar (presbyterar) ikkje har, nemleg del i den kyrkjelege jurisdiksjonen. Men dette må ikkje haldast frå kvarandre – biskopen får nettopp sin juridiske legitimitet ut frå si prestestilling.

Og i tillegg til dette er det viktig å sjå på det som kanskje er den lutherske reformasjon sitt hovudpoeng. Eg tenker ikkje her spesifikt på rettferdiggjeringslæra (jf. CA 4), men på det eg meiner er den lutherske reformasjonen sitt hovudpoeng: å halde på den legitime kyrkjelege overleveringa. Dette, sa både Luther og Melanchton, innebar kyrkjefedrane – både før og etter Nikea. Så kva seier dei? Lat meg sitere Hl. Ignatius av Antiokia, som døydde som martyr rundt år 107-110 (i eit brev til kyrkjelyden i Smyrna, i Vesle-Asia):

“Den nattverd som vert leia av biskopen eller av den han sjølv har gjeve fullmakt, skal ein halda for gyldig. Der kor biskopen viser seg, må kyrkjelyden vera, liksom den katolske kyrkja er der kor Kristus Jesus er.” (IgnSmyr 8,1b-2a)[6]

Dette trur eg kjem til uttrykk i CA 28 (5-7.20-28):

Men de[7] mener dette: At nøklemakten, eller biskopenes makt, i følge evangeliet er makten til, eller Guds bemyndigelse til å forkynne evangeliet, forlate og tilbakeholde synder, og forvalte sakramentene. 6. For med denne befaling utsender Kristus apostlene: «Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Ta imot Den Hellige Ånd; dersom dere forlater noen deres synder, da skal de være dem forlatt, dersom dere fastholder noen deres synder, skal de være fastholdt». 7. Og Mark 16 (15): «Gå ut og forkynn evangeliet for all skapningen, osv..»

Når der altså spørres om biskopenes jurisdiksjon, bør man atskille verdslig makt fra den kirkelige jurisdiksjon. Fremdeles tilkommer det biskopene som biskoper, – det vil si dem som har fått Ordets og sakramentenes embete overdratt -, i følge evangeliet, eller som de sier, etter guddommelig rett, denne jurisdiksjon: Å forlate synder, å forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å utelukke de ugudelige hvis ugudelighet er kjent av kirkens fellesskap, uten menneskelig makt, men ved Ordet alene. Her bør menighetene nødvendigvis, og etter guddommelig rett, vise dem lydighet, i følge dette: «Den som hører dere, hører meg». Men når de lærer eller bestemmer noe mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å adlyde. Matt 7 (15): «Vokt dere for de falske profeter». Gal 1 (8): «Om en engel fra himmelen forkynte dere et annet evangelium, han være en forbannelse». 2Kor 13 (8): «Vi formår ikke noe mot sannheten, men for sannheten». Likeledes: Likeledes: «Der er gitt oss makt til oppbyggelse, ikke til nedbrytelse» Således byr også kirkelovene, II. quaest. VII. cap. Sacerdotes og cap. Oves. Og Augustin sier i brevet mot Petilian: «Man bør heller ikke gi katolske biskoper medhold, hvis de kanskje noensteds feiler eller mener noe mot de kanoniske skrifter».[8]

Her ser vi altså at biskopen er noko meir enn ein prest. Harald Hauge skriv:

Biskopen er noe mer (eller noe annet) enn bare en prest blant mange. Dnks vigslingsrituale for biskoper skiller seg fra ritualet for vigsling til prestetjeneste. Biskopen (hvis tjeneste først og fremst tegnes med bibeltekster om tilsynstjeneste) lover blant annet å “ta vare på den apostoliske lære”, “rettlede og oppmuntre Herrens tjenere i menigheten” og “legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke”. En vanlig prest lover ingenting av dette. Selv om biskopen altså er prest for prestene så har bispetjenesten noen tilleggsdimensjoner. Og nei, det står ingenting om administrasjon i vigslingsritualet.

Det vi treng er biskopar som tør å stå for kyrkja si læra; biskopar som ikkje bøyer av for tidsånda. Det er, som Dag Øivind Østereng påpeiker,[9] ikkje nok å ha ‘gode prestar.’ Vi treng gode biskopar; eit fungerande apostolisk tilsyn:

Kirkens fellesskap er … ikke grunnlagt på karismatisk lederskap, kongemakt eller en sosiologisk forankret enhetskultur, slik enhetsbåndet de facto har vært i vår kirke siden reformasjonen. I Dnk har det vært kongemakten/staten, samt en stor grad av enhetskultur som har vært det faktiske enhetsbåndet i vår kirke. Det har langt på vei vært en mer sosiologisk enn en læremessig, bekjennelsesmessig og forpliktende enhet i forhold til kirkens dogma (forpliktende læresetninger). Dette ser vi hver gang kirkens lære er blitt berørt, og Lærenemnda er det fremste beviset på dette. Det er ikke kirkens dogma som står i sentrum. Heller ikke sannhetsspørsmålet, men summen av de synspunkter som finnes innenfor kirkefellesskapet. Det er det som blir det normerende, fordi kirken ikke har evne til å rive seg løs fra falske enhetsbånd, og knytte seg opp til de enhetsbånd som Kirken skal bygges på.

For kirkens tverrstruktur, organisasjonene har det vært karismatisk lederskap rundt skikkelser som Ole Hallesby, Ludvig Hope, Øivind Andersen og Carl Fredrik Wisløff, samt en enda mer snever enhetskultur som har vært enhetsbåndet mellom de kristne. Når denne enhetskulturen blir utfordret vil organisasjonene få store problemer med å holde organisasjonene samlet på teologiske premisser. Bare så lenge det internt er sosialt akseptert og et demokratisk flertall for et syn kan det opprettholdes i organisasjonen. Apostolisk tradisjon står svakt som argument, selv om denne tradisjonen har tydelige røtter i Skriften. Det ser vi i Normisjons og Frikirkens syn på kvinnelig prestetjeneste, og dette vil Misjonssambandet erfare til fulle når forsamlingsbyggingen i organisasjonen har kommet så langt i selvstendiggjøring at kvinnelig lederskap i forsamlingene må avklares. Hva gjør dere da med disse tekstene?

De såkalte “høvdingene,” det karismatiske lederskapet, skapte i sin tid en enhetskultur som har vært et enhetsbånd i organisasjonene. De klarte å forplikte på et sterkt bibelsyn som skapte en sosiologisk bibeltroskapsidentitet. Det var denne identiteten omkring bibelen som Guds ord som har båret fellesskapet, og som har skapt den kirkeforståelsen som nesten utelukkende går ut på at kirken er der hvor noen samles om Guds ord i troskap mot dette ordet.

For å oppsummere dette punktet; Kirkens enhet i Norge, i Dnk og kirkens organisasjoner, har realiter vært og er en sosiologisk enhet, og i mindre grad en teologisk enhet, og knapt nok en ekklesiologisk enhet.

Dersom den ordninga ikkje er apostoltisk og katolsk orientert (ikkje romersk-katolsk), så ser eg ikkje dette som noko forbetring i forhold til Dnk. Som Østereng sa det litt seinare i foredraget:

Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.

Vi kan lese litt meir om dette i prekenhåndboka 13.05.2008 i DagenMagazinet. Der tok Østereng for seg misjonsbodet. ”Eg har fått all makt i himmelen og på jorda,” sa Kristus til apostlane. ”Gå difor og gjer alle folkeslag til disiplar! Døyp dei til namnet åt Faderen og Sonen og Den heilage ande og lær dei å halda alt det som eg har bode dykk. Og sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står.” (Matt 28, 18-20) Dette tok altså Østereng utgangspunkt i, og skreiv:

Befalingen gis (…) ikke generelt ut til en udefinert skare av Jesus-tilhengere, men til apostlene, slik at oppdraget fra første stund skulle ha apostolisk karakter og orden. Misjon (sendelse), dåp og opplæring skal derfor skje med apostolisk autorisasjon, eller som vår lutherske bekjennelse uttrykker det, med rett kall. (…) Dette forteller oss at sakramentene (her: dåp og nattverd) er overgitt kirken som fellesskap til ordnet forvaltning og ikke til generell skalting og valting. (…) Et kristenliv på siden av gudstjenestelivet og enhet i det sakramentale liv som er betrodd kirken gjennom en apostolisk ordnet tjeneste, er et liv som kommer i konflikt med befalingen.

I kompendiet til Den katolske kyrkja si katekisme står det: “[The sacrament of Holy Orders] is the sacrament through which the mission entrusted by Christ to his apostles continues to be exercised in the Church until the end of time.” (§ 322) “Orders designates an ecclesial body into which one enters by means of a special consecration (ordination). Through a special gift of the Holy Spirit, this sacrament enables the ordained to exercise a sacred power in the name and with the authority of Christ for the service of the People of God.” (§ 323)

At vi har eit embetsstand ser vi også ut frå dei tidlege apostoliske tekstane, mellom anna breva til Hl. Ignatius av Antiokia. Dette kjem også klart fram i NT:

Vi bed dykk, sysken, at de må verdsetja dei som slit og arbeider mellom dykk, dei som er dykkar føresette i Herren og rettleier dykk. De skal visa dei den største kjærleik og respekt på grunn av den gjerninga dei gjer. Lat freden råda mellom dykk! (1Tess 5,13f)

Ver lydige mot leiarane dykkar og rett dykk etter dei! For dei vaker over sjelene dykkar og skal ein gong gjera rekneskap. Sjå til at dei kan gjera det med glede, utan å sukka. Elles blir det ikkje til gagn for dykk. (Hebr 13,17)

Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande som var, er og vera skal, éin sann Gud frå æva og til æva. Amen.

Noter:[1] Det er ikkje, som det heiter i Den norske kyrkja, 2. sundag etter påska.

[2] Eg nyttar meg her av NT05-omsetjinga.

[3] Det Njå viser til er det han meiner er ein logisk konsekvens av det lågkyrkjelege embedssynet: dersom embetet er avleia av det ålmenne prestedømet i abslolutt forstand er det ikkje nokon prinsippiell grunn til å nekte kvinner adgang til embetet. Eg er usikker på om eg er samd i det.

[4] Frå Njå si tekstgjennomgang til Aposteldagen (pdf-fil).

[5] Eg bruker den engelske omsetjinga fordi den er tilgjengeleg på nett.

[6] Ernst Baasland & Reidar Hvalvik (red.), De apostoliske fedre. I norsk oversettelse med innledninger og noter. Oslo: Luther 1997, s. 67. Omsett til nynorsk.

[7] Altså; dei lutherske kyrkjelydane, jf. CA 1.

[8] Utheving lagt til.

[9] Sjå hans refleksjonar omkring kyrkjeleg einskaphans refleksjonar omkring kyrkjeleg einskap.

5 comments on “Embetet

  1. predikeren says:

    Utvalget du tar her er godt det, men hva med kvinnen som fortalte til folk i byen:
    “Jeg har møtt en mann som har sagt meg alt jeg har gjordt. Han skulle vel ikke være Messias?”
    På grunn av hennes ord dro mange for å høre på ham.
    Ulærd, men levende, ekte.Og det førte folk til Jesus.
    Man bør tenke over at veiledere skal lede folk til Kristus og ikke til kirken.

  2. “Man bør tenke over at veiledere skal lede folk til Kristus og ikke til kirken.”

    Treng det vere noko motsetnad her? Kyrkja er trass alt Kristi lekam…

    Og dei leke og ‘ulærde'[*] skal sjølvsagt leia folk til Kristus: dei skal vitna om han blant folket. Men det er forskjell på på lekmannstenesta og den klerikale tenesta.

    [*] ‘Lek’ og ‘ulærd’ er ikkje synomyn. Ein teolog som ikkje er ordinert er like fullt ‘lek.’

  3. predikeren says:

    Nei, det trenger ikke være noen motsetning. Men jo høyere man “setter” prestetjenesten, jo mer viser man egne “høykirkebehov”, og desto mindre respekt har man for en “luther”.

  4. Kunne du forklart kva du meiner her? Og kvar har du det frå at Luther var lågkyrkjeleg?

  5. predikeren says:

    Med “Å sette prestetjenesten høyt” har du over her sitert det godt:
    “Diskusjonen mellom reformatorene og Rom dreier seg ikke om embedets “nødvendighet”, og heller ikke om dets “sakramentalitet”, men om dets nærmere bestemmelse – om hvorvidt embedet skal forstås som en offertjeneste overfor Gud eller som evangelietjeneste overfor kirken. Derfor kan da også Melanchthon si i Apologien til CA: “Dersom ordinasjonen forstås om ordets embede, har vi ikke noe imot å kalle det et sakrament. For ordets embede har Guds bud og hellige løfter.”[4]

    I samtalene med Rom ønsker Luther å reformere kirken, når han stifter egene kirker har han oversatt messen til tysk, innført felles salmesang i menigheten , fjernet flere sakramenter og deler også ut nattverdvinen til menigheten. Fra datidens messe er det svært mange skritt han tar fra det opprinnelig høykirkelige til det mer forståelig lavkirkelige. Senere har “bondeopprøret” og “Grevens feide”, skremt den store reformatoren fra å stole på legmannsvelde.
    Ved Christian III satte man de ordninger som “måtte til” for de evangelisk lutherske kirkene i Danmark Norge.
    I disse prosessene var nok Melanchthon den som best fant “løsninger” teologisk for å forsvare å innføre en ordning med prester og biskopper som man faktisk hadde kritisert.
    Og nettopp offertjenesten ved presteembedet var Luther svært klar på at var opphørt med Kristi offer.
    Melanchthon godtok da også bare “Ordets embede”. Det er tydelig at dette var mer kirkepolitiske avgjørelser enn evangelisk forkynnelse.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s