Logikk og den treeinige Gud

Saman med læra om inkarnasjonen er læra om den treeinige Gud er ein umisseleg del av den kristne trua. Å snakke om ikkje-trinitære eller ikkje-inkarnatoriske kristne er like meiningslaust som å snakke om firkanta sirklar eller gifte ungkarar. Og vidare fylgjer det at å snakke om trinitære eller inkarnatoriske kristne er sirkellogikk eller smør på flesk; omlag som å snakke om runde sirklar eller ugifte ungkarar. Men mange lurer på om ikkje desse to læresetningane ikkje er like kontradiktoriske. Vi kan t.d. lese om dette i ein diskusjon på bloggen til Harald Hauge, der ein som kallar seg ‘Neivi’ påstår:

Men jeg vil vel si det slik: Treenigheten, at én er tre, er kontradiktorisk. Å være fullstendig både Gud og menneske likeså. Allikevel er dette altså to av grunnpilarene i tradisjonell kristendom.

I denne posten skal eg ikkje ta for meg spørsmålet om læra om treeininga er sann, men eg skal ta for meg om den er ulogisk eller ikkje. I våre dagar – og slik var det sikkert før også – er det mange som ikkje tenker på den viktige distinksjonen mellom sanning og logikk. Ta t.d. denne logiske rekkja:

  1. Dersom Ole er ein saofakrok er Ole grøn
  2. Ole er ein sofakrok
  3. Ergo er Ole grøn

Dette tullballet er fullt ut logisk, men den er likefullt usann. Konklusjonen fylgjer premissa, men dei er usanne. Logisk betyr ikkje nødendigvis sann.

Så, kva med læra om treeininga. Påstanden er ofte at denne er ulogisk fordi ein ting ikkje kan vere både éin og tre. Og det er sant. Men det er heller ikkje det som vert påstått. Ingen teolog seier at Gud er éin og tre på same måte. Den mest klassiske utforminga seier at Gud er tre personar med éin natur. Ein seier ikkje at Gud er tre personar og éin person. Eller at han er tre naturar og éin natur. Problemet, trur eg, ligg i kva ein meiner med omgrepet ‘gud.’ Eg trur at dei som meiner at læra om den treeinige Gud er kontradiktorisk meiner dette fordi dei definerer ‘gud’ som nettopp éin person. Difor vert det sjølvsagt kontradiktorisk å seie at éin person er tre personar. Men omgrepet ‘gud’ er eit abstrakt omgrep; det seier oss ikkje noko som helst om antall. På same måte som ordet ‘menneske’ heller ikkje gjer det. Det fortel oss noko om vesen eller natur.

Men før eg går inn på det må vi sjå litt på kva monoteisme er for noko, då vi kristne held fast på at vi nettopp er monoteistar. I fylgje ordboka “tru på ein einaste, personleg gud, til skilnad frå panteisme, polyteisme“. Dette er ei grei, men langt frå dekkande forklaring. Det finst mange forskjellige forklaring på dette ordet. Viss vi spør ein muslim, vil definisjonen bli ein unitaristisk eller monoman Gud. Dette er ei særst rasjonell forklaring på Gud, og den er vanleg hjå dei såkalla modalistane (av. lat. modus, ‘måte’), som meiner at Gud er éin i ordest strengaste tydning — éin person.

I denne retninga held ein fast på det guddommelege ved kvar ‘person,’ men på ein heilt anna måte enn i treeiningslæra. Personane blir framstilt som ulike måtar (derav ‘modalisme’) Gud har vist seg i historia. Fyrst — i Israels historie — som Jahve, Faderen, så — i Inkarnasjonen, i Jesu liv — som Sonen, og så — i kyrkja si tid — som Anden. Dette er den mest vanlege modalismen; den historiske sabellianismen, etter presten Sabellius, som meinte at Gud openberra seg i forskjellige ‘roller’ i historia. Ein har også ein annan type modalisme, som meiner at Gud ‘bytter rundt’ på rollene.

Modalismen gjev ei enkel løysing på gudssynet; den fortel at Gud er éin (person) med forskjellige ‘roller’ eller ‘masker.’ To måtar å forklare Gud i eit modalistisk syn, er vatn eller rollebytte. I det fyrste dømet ser vi at vatn anten er flytande, i hard form (is) eller i gassform (damp). I det andre dømet kan vi sjå for oss ein person som kan vere far til barnet sitt, son av far sin og talsmann for selskapet sitt. (Her ser ein også eit problem i og med at Anden har blitt redusert til ‘talsmannen.’) Men det er nokre openberre problem med å bruke modalismen som modell på Gud, spesielt i Det nye testamente. Dei problema vi ståt over, er korleis ein skal få desse tre tinga til å stemme ilag: (1) Det er berre éin Gud. (2) Det er tre personar som alle blir kalla Gud — og som til tider handlar samstundes. (3) Desse tre har ein relasjon.

Viss ein ser på dette med moodalismen som modell, så sit vi igjen med anten ein gud som liknar på eit menneske med splitta personleik eller ein “skodespelar” som lurer oss, lar oss tru at han er tre, når han eigentleg berre er ein. Sjølv om modalismen er enkel og rasjonell i seg sjølv, er den ei farleg lære, ikkje fordi den misforstår “kva” Gud er, men “kven” Gud er. Viss Faderen, Sonen og Anden berre er ulike “roller” eller “masker” som Gud tar på seg, så er den Gud som er bak maskene ukjent for oss. Vi blir tvungne til å forstå desse tre personane som illusjonar, og ikkje den Gud vi er kalla til å elska og kjenna. Vidare, viss desse tre er illusjonar, korleis kan vi då vite at vår status som Guds barn ikkje også er ein illusjon?

Eit problem med sabellianismen — som ein i våre dagar kan finne mange stader[1] — er at den meiner, med bakgrunn i Matt 28,19 og Apg 2,38 at vi skal døype i Jesu namn, fordi “namnet åt Faderen og Sonen og Den Heilage Ande” (Matt 28,19) visstnok er Jesus Kristus. Men la oss sjå på dette, ved å bruke logisk tenkning:

  1. All spott mot Den Heilage Ande er utilgjeveleg (Mark 3,29; Luk 12,10).
  2. I ‘nådetida,’ frå og med pinsedag, gjekk Jesus (i fylgje sabellianismen) inn i si ‘rolle’ som Anden.
  3. Alle som spotta Kristus etter den tida, spotta Anden.
  4. Ergo: Paulus og mange andre er fortapt og ikkje kristne.

Dette er ikkje ein fullstendig argument fordi vi ikkje kan vite om Paulus er frelst eller ikkje, men det gjev oss ein peikepinn. Og det burde føre til noko spørsmål blant dei såkalla ‘ikkje-trinitære kristne.’ Kvifor brukar dei t.d. Pauli skrifter, som utgjer nensten femti prosent av Det nye testamente? Her må det, for å unngå misforståingar, klargjerast at spott direkte betyr nokon “som syner glede over anna folks skade” (som vi kan seie om Pauli forhold) til Kristus. Blasfemi betyr djupast set ikkje det folk fleste meiner, altså å ærekrenke Gud, men å seie noko om Gud som ikkje er sant, spesielt det å nekte for at Kristus er den han er.

Den andre formen for modalisme, er den som seier at Gud bytter mellom “rollene” tilfeldig. Det store problemet er at vi då sit igjen med ein Gud som ber til seg sjølv, som sit ved si eigen høgre hand og som har ein relasjon til seg sjølv. Dale Tuggy skriv:

Modalism has no problems at all with consistency and intelligibility, but it utterly fails as a way to read the New Testament. If modalism were true, it would be a mistake to think that the Father and the Son have a wonderful, loving, cooperative personal relationship. Rather, what we see in the gospels would really amount to a single individual (God) communicating to, relating to, and cooperating with himself in various roles, much as a human suffering from multiple personality disorder or a versatile actor does. This is a terrible reading of the New Testament, which is why nearly all Christians in all ages have (at least, officially and in their clear-headed moments) rejected modalism. The trinitarian interactions therein are not to be thought of as divine delusion, pretending, or deceit.[2]

I kristen tru er altså Gud treeinig. Det betyr at det berre finst éitt guddommleg vesen. Det vert vidare hevda at dette vesenet er treeinig. Personane er ikkje separerte/fråskilde, men heller ikkje identiske. Faderen, Sonen og Den Heilage Ande må ikkje blandast saman eller fråskiljast. Dei har både forskjellige roller og arbeidar saman. Ola Tjørhom skriv om dette:

Kirkens tro er i sine grunntrekk trinitarisk, det vil si at den alltid arter seg som en tro på Faderen, Sønnen og Ånden. […] I mer konkret forstand taler kirken her om én guddommelig substans og tre guddommelige personer. Og disse personeme skal verken blandes sammen eller løsrives fra hverandre. Gud er derfor treenig, han er både én og tre, og han er det alltid og samtidig.[3]

Det vi kan konkludere med her, er at monoteisme er “tru på ein einaste, personleg gud”, og at den bibelske monoteismen seier dette ved at den stadfester at Gud, sjølv om Han er tre personar, er éin — éitt guddommeleg vesen. Den “viktige” forklaringa er slik: Eg har til tider vore svært så “sekterisk” av meg. Ein ting eg ikkje brydde meg noko særleg om, var læra om treeiniga. Ja, eg vedkjente meg den — men den var eit “tomt dogme” for meg, ikkje noko ein trong å bry seg med, så lenge ein har “Jesus i hjarta”. Dette har endra seg fullstendig no, og eg er ikkje glad for det som har skjedd med dogmet — at folk nærast har forkasta det berre på grunnlag av at det er “vanskeleg å forstå”. Gisbert Greshake skriv litt om dette i boka Å tro på Den treenige Gud:

Det har åpenbart ikke lykkes for den kirkelige trosforkynnelse og teologi å gjøre det tydelig hvilken omfattende og omveltende betydning troen på Treenigheten har for vårt eget liv og for måten vi møter verden på. Bekjennelsen til den treenige Gud er blitt et internt teologisk, livsfremmed utsagn om Guds innerste vesen. Hos menneskene etterlater det et kaldt og uinteressert inntrykk. For hvordan skulle det være av eksistensiell betydning for meg at jeg kjenner den indre guddommelige væren, og vet hva som skjer i det indre guddommelige liv?[4]

Men tenk litt på dette. Viss det er sant at det er i Gud “vi lever og rører oss og er til” (Apg 17:28), burde ikkje dette bety noko i forhold til våre liv, skapt i Den treeinige Guds bilete? Greshake påpeiker at trur på Treeininga har blitt eit livsframand utsagn utan noko praktiske eller vesentlege konsekvansar. Dette meiner eg (og Greshake) er ein “katastrofe”: trua på Den treeinige Gud er malen for alt i kristenlivet – ja, Gud er vårt liv. Greshake skriv vidare:

Her blir det radikalt og fullstendig tatt feil av hva troen på den treenige Gud innebærer. Det dreier seg ikke om et isolert, abstrakt utsagn om et fjernt, opphøyd og tilbaketrukket guddommelig vesen. Snarere: Hvis det “er i ham vi lever, beveger oss og er til”, som det heter i Apostelgjerningene (17,28), og hvis denne Gud i sin åpenbaring av seg selv viser seg som fellesskap, som tre personers utveksling av liv, er alt kommet inn i et nytt lys. Da står jeg selv i et helt nytt perspektiv, og hele skapningen presenterer seg som ny og annerledes. Alt, absolutt alt som finnes i verden, er berørt av dette. Med rette peker den nå avdøde biskop av Aachen, Klaus Hemmerle, på det når han skriver: “Den revolusjon når det gjelder gudsbildet, som kom inn i menneskenes historie gjennom troen på Den treenige Gud, lar seg neppe måle. Den har til og med ennå ikke gjennomtrengt vår egen kristne bevissthet i dens dypeste grunn. At Gud helt og holdent er meddelelse, liv som strømmer ut, snur ikke bare opp/ned på det menneskelige bildet av Gud. Det angår også vår selvforståelse, vår forståelse av verden.” […]
Hvilken betydning for vårt liv, hvilke helt konkrete konsekvenser har troen på Den treenige Gud for oss? Men naturligvis også: Hvilken bærende funksjon har den for hele den kristne tro, for forståelsen av den og for virkeliggjørelsen av den?[5]

Det viktige her, er å sjå på kva som er “viktigast” i dette dogmet. Er det Guds som den eineveldige konge og herskar, som er det gjengse bilete av Gud, eller er det noko radikalt annleis?

Det viktigaste ved treeiningsdogmet, meiner eg, er at det viser oss at Gud ikkje er ein “einsam Zevs” eller ein monoman despot, men eit innbyrdes kjærleiksfelleskap, ein kommunion av kjærleik. 1 1425, mala Andrej Rublev eit ikon av Abrahams møte med tre englar, der det blir fortalt at Abraham skal få ein son — som gjennom Abraham arvar Guds løfter. Dette ikonet “opna opp” treeininga for meg:

Ikonet viser oss tre englar rundt eit bord. I midten kunne ein kanskje venta å sjå ein slakta kalv, men i ein augneblikk av “teologisk fridom” malte Rublev ein kalk, symbolet for lidande kjærleik. Michael Paul Gallagher skriv:

Inspired by the story in Genesis 18 of three visitors who came to Abraham, this masterpiece unites a serene circle of three angels with the symbol of suffering love — the chalice at the centre of the table, towards which the hands of all three gesture. There is a fourth place at the front of the table, because an icon is not simply for the detached spectator but an art form that draws the viewer inwards. Rublev calls the viewer into a sacred space, to encounter the Trinity as both stillness and energy, to sit down with this community of love.[6]

No har eg gått litt utanfor tema for denne posten, men eg vil berre kort konkludere: det er ingenting kontradiktorisk ved lære om treeininga. Om den er sann er sjølvsagt eit anna spørsmål.

Noter:

[1] Sjå t.d. her

[2] Dale Tuggy, “The unfinished business of Trinitarian theorizing.” Religious Studies 39: 165-183. Cambridge University Press. Tilgjengeleg på internett: Lenke til pdf-fil. Sitatet er å finne på s. 13-14 i filen. [Henta: 06.05.2010]

[3] Ola Tjørhom, Smak av himmel, lukt av jord. Materialistisk spiritualitet. Oslo: Verbum, 2005, s.37

[4] Gisbert Greshake, Å tro på Den treenige Gud. En nøkkel til forståelse. Oslo: St. Olav, 1999, s. 9

[5] Ibid., s. 9-10

[6] Michael Paul Gallagher, “Show atheists the Trinity.” The Tablet, 24.01.1998. [Henta: 06.05.2010]

15 comments on “Logikk og den treeinige Gud

  1. Harald says:

    Andre får si hva de vil. Jeg for min del syntes dette var meningsfull lesning!

    Riktig bra, rett og slett.

    “Gud er kjærlighet” sier vi, sammen med Johannes, Herrens disippel. Kjærlighet er et relasjonsbegrep. Det er så langt fra et monadisk begrep som det kan bli. Det gir mye mer mening å snakke om at Gud er kjærlighet dersom vi også kan si at Gud er relasjon (fra evighet til evighet). Det er nettopp dette treenighetsdogmet postulerer.

    Treenighetsdogmet plasserer dermed kjærligheten midt i sentrum av troen, i Gud selv. Dermed kan også den menneskelige nestekjærligheten holdes fram som den måten vi faktisk speiler Gud på i våre liv.

  2. Ja, som C.S. Lewis sa det:

    “All sorts of people are fond of repeating the Christian statement that ‘God is love.’ But they seem not to notice that the words ‘God is love’ have no real meaning unless God contains at least two Persons. Love is something that one person has for another person. If God was a single person, then before the world was made, He was not love. […] And that, by the way, is perhaps the most important difference between Christian and all other religions: that in Christianity God is not a static thing — not even a person — but a dynamic, pulsating activity, a life, almost a kind of drama. Almost, if you will not think me irreverent, a kind of dance.”

    I Mere Christianity, s. 174.175

  3. Neivi says:

    Hei Kjetil, og takk for kommentaren. jeg har tidligere kverulert litt, men nå skal jeg svare seriøst. Jeg setter stor pris på grundige svar som dette.

    Jeg har verdsatt veldig mye av det du skriver, men er fremdeles dypt uenig i konklusjonen din.

    La meg først si at jeg tror treenighetslæren er sann, selv om jeg mener den er kontradiktorisk. Min agenda er altså ikke å “motbevise” den.

    Du skriver mye vakkert og fint, men jeg føler at selve forsøket på å bevise logikken får en liten smak av rasjonalisering.

    For eksempel skriver du: “Men omgrepet ‘gud’ er eit abstrakt omgrep; det seier oss ikkje noko som helst om antall. På same måte som ordet ‘menneske’ heller ikkje gjer det. Det fortel oss noko om vesen eller natur.”

    Dette er i alle fall for min del ikke så fryktelig oppklarende. Visst beskriver det natur, men det gjør ikke 1 = 3 mindre kontradiktorisk.

    Avslutningsvis skriver du klinkende godt:
    “Det viktigaste ved treeiningsdogmet, meiner eg, er at det viser oss at Gud ikkje er ein “einsam Zevs” eller ein monoman despot, men eit innbyrdes kjærleiksfelleskap, ein kommunion av kjærleik”

    Fullstendig enig! Men det i seg selv gjør jo slett ikke læren mindre paradoksal.

    Jeg synes strofer som den fra Tjørhom stadfester paradokset mer enn de oppklarer det: “Og disse personeme skal verken blandes sammen eller løsrives fra hverandre. Gud er derfor treenig, han er både én og tre, og han er det alltid og samtidig.”

    Som om jeg skulle sagt det selv!

    Jeg minner om at utgangspunktet for diskusjonen var hva som er mulig / umulig for Gud. Poenget mitt i alt dette er vel bare at det skal vi kanskje være litt forsiktige med å utalte oss så bombastisk om. Hvorvidt Gud kan lage firkantede sirkler eller steiner som er så tunge at han ikke kan løfte dem er egentlig fullstendig uinteressant. Poenget er at Guds veier ofte er ulogiske (uransakelige) for vår menneskelige logikk.

    Denne uransakeligheten er for meg en veldig viktig del av det kristne gudsbildet. For i det Gud blir så logisk at han lett kan fanges av våre begreper, da blir han også forutsigbar. Og forutsigbarhet stemmer ikke over ens med Gud slik (i det minste jeg opplever ham), som en Gud aom føler med de lidende, men allikevel ikke griper stanser deres lidelse.

    I motsatt fall står vi i fare for å ha et bilde av en ekstremt deterministisk Gud (nettopp den slags zevs-despot du nevner ovenfor). Vi havner i så fall langt nærmere islam og tradisjonell jødedom, der absolutt alt som skjer er i henhold til Guds vilje, og på forhånd bestemt av ham. Slik blir de som lider i verden straffet av Gud, og ekte medfølelse fra ham blir på mange måter umulig.

    I kristenheten har vi jo nettopp et bilde av en Gud som står litt utenfor det hele, og som har skapt frie mennesker og en lovstyrt natur rundt dem. Dette var jo selve premisset for de moderne vitenskapers utvikling i vesten. Jeg er klar over at jeg problematiserte akkurat dette tidligere, men jeg er egentlig ikke så uenig med deg vedrørende det.

    Så vi er stadig uenige Kjetil, og kanskje skyldes det som du skriver at vi er uenlige “kva ein meiner med omgrepet gud.” (Selv om jeg ikke mener Gud er én person).

    Nå ser jeg tydeligere hva du mener, selv om jeg har vanskelig for å se den logiske tråden i det du skriver, som skal bevise at treenighetslæren ikke er kontradiktorisk. Jeg føler egentlig du hopper litt til den konklusjonen.

    Men dette er spennende. Jeg ser gjerne at du også tar for deg tonaturlæren i en oppfølgende post.

    For min del er denne langt mer kontradiktorisk enn treenighetslæren i seg selv.

    Altså:

    Fullstendig gudommelig natur innebærer allvitenhet.

    Fullstendig menneskenatur utelukker allvitenhet, (Den menneskelige opplevelsen innebærer blant annet å drive med vitenskap, filosofi, og lure på om vi er alene i universet).

    Disse to ståstedene er uforenelige. Allikevel fikk Gud det til, og hallelujah for det!

    Som jeg spurte (halveis alvorlig) for noen poster siden: kan Gud lure på om Gud eksisterer? Svaret er for min del i alle fall nei.

    La meg avslutte med å kommentere noe du så engasjernede skrev:

    “Dette har endra seg fullstendig no, og eg er ikkje glad for det som har skjedd med dogmet — at folk nærast har forkasta det berre på grunnlag av at det er “vanskeleg å forstå””

    Her er vi enige, men det viser også en viktig forskjell mellom oss. Jeg synes såklart det er leit at folk forkaster deler av troen fordi de ikke forstår den. For meg er det motsatt. Uforståeligheten gjør at jeg kan omfavne dogmet og rope det ut, og ikke minst føle litt ærefrykt over hvor høyt hevet over vår logikk Gud faktisk er.

    Leve mysteriet!

  4. Neivi2 says:

    Så kan jeg jo helt til slutt sitere Pontoppidan:

    “Kan vi med vår fornuft forstå dette at Gud er én og dog tillike tre?
    Nei, det er langt over, skjønt ikke mot vår fornuft. Derfor er det en tros- og ingen fornuftsartikkel, og Gud var ikke Gud, dersom han kunne begripes av vår fornuft”.

  5. Harald says:

    P.S.:

    Jeg vet (fortsatt) ikke om treenighetslæren er ikke-kontradiktorisk. Det var ikke først og fremst det jeg satt igjen med etter å ha lest Kjetils post. Jeg vet ikke helt om jeg syntes treenigheten ble mer “logisk” av det jeg leste i posten heller; når vi sier at Gud er tre personer med én natur må innføre et begrep (guddommelig natur) som vi ikke har noe kjennskap til utenom når vi snakker om Gud. Denne tanken er derfor noe vrient å turnere logisk – selv om det er en nyttig tanke.

    Det jeg likte ved posten var at den fikk fram hvor vakker treenighetslæren kan være og hvor dypt forankret den kristne nestekjærlighetstanken er i gudsbegrepet.

    Det er fint dersom dere (noen) diskuterer alle (noen av) de andre temaene videre. Jeg vil gjerne lytte/lese.

  6. Harald says:

    Turnere? Hm, redigerte litt kjapt der, ja. Håndtere skulle det stå.

  7. Neivi, berre ein kort kommentar før eg held fram med eksamenslesing.

    “Dette er i alle fall for min del ikke så fryktelig oppklarende. Visst beskriver det natur, men det gjør ikke 1 = 3 mindre kontradiktorisk.”

    Men no er det heller ingen som seier at 1=3. Det er éin natur, og det er tre personar som har denne naturen. Poenget mitt med at ‘Gud’ er eit abstrakt omgrep er at det fortel oss noko om naturen, det seier ingenting om personen/personane. Gud er eigentleg ikkje eit eigenamn, sjølv om det har ofte blitt sånn. Eigenamna er det personane som har: Faderen,* Sonen og Den Heilage Ande. Så ingen seier at treeiningane betyr at 1=3. Det ein seier er at treeininga betyr at det er tre personar med éin natur.

    * No skal det seiast at ‘Faderen’ ofte i NT vert kalla ‘Gud.’

  8. predikeren says:

    På lærerakademiet for mange år siden lærte vi av GT-ekseget Mikkelsen at ordet for Gud,”el-formen”, uttrykker en flertallsform, ikke som flere guder, men som en i flertall, som en drueklase.
    Dette har gledet meg.
    Logikk har som forutsetning: tilstrekkelig kunnskap! Oftest er det kontradiktoriske et uttrykk for at vi ikke har denne nødvendige forutsetningen.

  9. Nettopp. Eit anna problem er at mange trur at logisk = sant, og brukar desse om ein annan. Men logikk har utelukkande å gjere med samanhengen mellom forskjellige tilhøve. Dette er logisk, men usant:

    1. Drikk du melk blir du ein bjørn
    2. Ole drikk melk.
    3. Ergo vert Ole ein bjørn

  10. Neivi says:

    Hei igjen, litt på etterskudd her.

    Dette med treenigheten, hvordan den henger sammen, og hvordan den bør formuleres, er jo som kjent noe ulike kristne har drøvtygget og diskutert i mange, mange århundrer. Uten å bli enige.

    La oss unngå slik ringdans. Jeg har sagt det jeg har på hjertet om denne saken, med mindre det tilføres diskusjonen noe fundamentalt nytt.

    Dersom du vil ta videre tråden om tonaturlæren er det spennende. Der føler jeg mye er ubesvart (ut over stadfestelsen av at du bare er uenig, som ikke sier noe om hvorfor).

    Hvis ikke ønsker jeg bare til lykke med eksamen (eventuelt godt overstått).

    Mvh. Neivi

  11. Eg har planar om å ta opp den tråden, etter munnleg eksamen i gresk. Men den er ikkje før 18. juni.

  12. Neiv says:

    Den er god, da ser jeg fram til det.

    Takk for diskusjonen så langt!

  13. Neivi says:

    Noen oppfølgende post?

    Hei, det har vært en del uker siden jeg kikket innom her, og har ikke fått med meg om det har kommet en post om det selvmotsigende ved tonaturlæren (les. hvordan du mener den ikke er selvmotsigende).

    Hvis du har skrevet en slik post beklager jeg at jeg ikke har kommentert til nå, og vil gjerne ha en link.

    Hvis ikke venter jeg stadig i spenning. (Jeg har kanskje en tendens til å henge meg opp i ting?)

    Mvh. Neivi

  14. Det vert ikkje heilt med det fyrste. Eg har mykje skulearbeid no, og så skal eg eg ha noko om dette for nokre medstudentar seinare i haust. Eg kjem til å legge den teksten ut då.

  15. Neivi says:

    Allright. Da dukker jeg opp da for å diskutere videre🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s