Carissimi, læregrunnlag og kyrkjerett

Eit argument som til tider kjem fram i Carissimi-debatten, t.d. hjå Rolf Berg i eit lesarinnlegg i Vårt Land,[1] er at ein ikkje kan vere i kyrkja utan å samstundes ‘bøye seg for’ leiarane, i dette tilfellet biskopane. Men det er eitt viktig perspektiv som manglar her: korleis ein skal forstå statusen til læregrunnlaget. Før eg går inn på dette, vil eg kort nemne at å ha eit organisatorisk, men ikkje åndeleg fellesskap går fint an. Som døme kan vi t.d. nemnde Church of England. Der har ein hatt alternativt tilsyn sidan omkring 1992-1994. No kan ein kanskje seie at den anglikanske kommunionen er eit kommunionskaos, men ein ser ut til å klare seg. (Her ser vi altså det det går an å ha ein organisatorisk fellesskap utan å ha åndeleg kommunion).

Men over til hovudsaka. I jussen opererer ein med omgrepet lex superior; at ei lov eller ein regel kan vere overordna ein annan, og at ein må halda seg til den overordna lova om det skjer ein ‘kollisjon’ med ei anna, underordna, lov.[2] I Carissimi seier ein at ein slik ‘kollisjon’ har skjedd i Dnk. Etter lærenemnda og bispemøtet ei lære som strir med læregrunnlaget i Dnk, må ein kunna ta konsekvensane av dette og openberra det reelle brotet som då er der.

Læregrunnlaget i Dnk er Den heilage skrifta, dei tre oldkyrkjelege symbola (Apostolikum, Nikenum, Athanasium), Confessio Augustana invariata (av 1530) og Luthers vesle katekisme.[3] Dette læregrunnlaget er ein slags kyrkjerettsleg lex superior.[4]

Poenget til Carissimi, slik eg tolker dette, er at einskilde biskopar handlar i strid med dette læregrunnlaget, og at ein då ikkje kan tvingast til å ha kommunion med dei, fordi ein ikkje skal ha kommunion med vranglærarar. (Rom 16,17-28; Tit 3,10-11; 2Joh 10-11)[5]

Når t.d. Pettersen bryt med læregrunnlaget i Dnk, og ikkje er lojal til sitt ordinasjonsløfte,[6] kan han ikkje krevje at andre (prestar) er lojale til han – ofte i strid med sitt eige ordinasjonsløfte.

Pettersen er ein offentleg vranglærar. Eg let Dag Øivind Østereng få det førebelse siste ordet, frå eit innlegg på Verdidebatt:

Brudd på nattverdfellesskap kan ikke skje med mindre det foreligger kvalifisert og institusjonalisert vranglære. I Stavanger bispedømme er Pettersen i egenskap av biskop den som nå representerer og institusjonaliserer dette i bispedømmet. Det er grunnen til bruddet ved nattverdbordet.

Noter:

[1] “Kirke og makt.” Vårt Land 11. Mars 2011, s. 41

[2] Roald Martinussen, Kirkerett. Oslo: Cappelen Akademisk 1999, s. 15; 21-23. Sjå også Wikipedianynorsk og bokmål.

[3] Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687, bok 1:2, jf. Grunnlova §2.

[4] Martinussen, op.cit., s. 58

[5] Merk at Carissimi ikkje bryt kommunionen med homofile, men med vranglærarar.

[6] I sin ordinasjon til biskop lova Pettersen t.d. å “ta vare på den apostoliske læra etter vedkjenninga i vår kyrkje,” å “utføre tenesta … med truskap,” og å “leggja vinn på å fremja og verna einskapen i Guds kyrkje.” (Gudstenestebok for Den norske kyrkja del 2. Oslo: Verbum 1996, s. 169)

5 comments on “Carissimi, læregrunnlag og kyrkjerett

  1. Anders Møller-Stray says:

    Må si jeg ikke er helt enig med deg i denne tankegangen. I din beskrivelse av Lex Superior glemmer du nemlig en liten juridisk detalj: Det er ikke opp til menigmann å tolke loven slik man selv vil. Loven tolkes av maktapparatet (ved rettsvesenet). Loven er juridisk binnende i sin tolkede form. Det er dermed også rettsvesenet som avgjør når en lov er istrid med en Lex Superior, og dermed kan legges til side,

    I Dnk som organisasjon, er detbispemøtet og kirkemøtet som avgjør hvilken tolkning av lovene (bekjennelsesskriftene) som er gjeldende. Dette betyr at Carissimiprestene ikke innenfor Dnks organisasjon kan påberope seg at Lex Superior gir dem rett til å brytesamarbeidet medsin rettelig kallte biskop. Vil de tolke bekjennelsesskriftene annerledes, står de fritt til å gjøre det innenfor rammene av en annen organisasjon.

  2. Beklagar særst seint svar. Hadde heilt gløymt dette. Det vi ser i Dnk er at dei som tolker læregrunnlaget innrømmer at det ikkje finst noko grunnlag der for endringa, men dei heldt fram likevel. Noko slikt hadde aldri skjedd innanfor rettsvesenet.

  3. Anders Møller-Stray says:

    Her kommer et desto senere svar fra meg, hvor jeg bare ønsker å poengtere at det slettes ikke er slik at noen (i alle fall ikke som jeg kjenner) som argumenterer for endringer i kirkens praksis uten å argumentere ut fra læregrunnlaget. Spørsmålet er snarere hva man oppfatter som sentrum og hva man oppfatter som periferi i læregrunnlaget. Akkurat slik en høyesterett kan sette til side mer perifere lover der disse tolkes til å være i strid med grunnloven, vil jeg (og mange med meg) hevde at mer perifere deler av nytestamentlige bud kan settes til side fordi de strider mot evangeliets kjerne. Dette er i tråd med luthersk teologi helt fra Martin Luther selv, og frem til nå. Man kan gjerne være uenig i vurderingene om hva som er evangeliets kjerne, og hva som er periferi, men å hevde at ens meningsmotstandere ikke har (eller harn en viss grunn til å mene at de har) et læregrunnlag for sine meninger, er å avspore debatten på en respektløs måte.

  4. Kjell-Roger Isene says:

    Surfet forbi og kjenner trang til å føye til noen punkter om hva man ble enig og uenig om i Lærenemnda for Dnk i 2006:

    1. Man er ikke uenig om hva som er kjerne og periferi:
    “Hele Skriften er vitnesbyrd om Guds åpenbaring, og leses og forstås ut fra sin hovedsak og sitt sentrum, vitnesbyrdet om Jesus Kristus. I denne forstand er Skriften klar, nemlig med henblikk på sitt hovedsikte, som er å vitne om Guds åpenbaring og frelse i Kristus.”

    2. Man er ikke uenig om hva som står i Skriften om homofili:
    “Nemnda har gått gjennom de bibelske tekster som direkte omtaler homoseksuelle handlinger…Det er enighet i nemnda om at disse tekstene etter sin ordlyd er klart avvisende til homoseksuelle handlinger.”

    3. Man er uenig i om hvorvidt Skriften [Grunnloven] er egnet til fortolkning inn i vår situasjon, selv om den i spørsmålet om homofili taler klart:
    “Enigheten om tekstenes historiske mening betyr imidlertid ikke at det i nemnda er enighet om hvordan de skal fortolkes i vår situasjon.”

    4. Man er enige om å være uenige. Biskopens syn skal være gjeldende i det enkelte bispedømme. Det betyr at konfirmantene i det ene bispedømmet skal lære at homofilt samliv er synd, og konfirmantene i et annet bispedømme skal lære at det er etter Guds mangfoldighet om man lever i homofilt samliv.

    Ergo:
    1. Biskopene er Grunnloven, hver for seg.
    2. Kristus er delt (1.Kor 1,12-13a).

  5. Anders,

    Det kan godt hende at dette er respektlaust. Men respekt er ikkje ein nullposisjon. Respekt er noko ein gjer seg fortent til. Dersom vi t.d. tek for oss vedtaket frå 2006, så såg eg ikkje noko arguementasjon der frå ‘liberal’ side som skulle tilseie at ein burde fylgje deira syn. Som Kjell-Roger her påpeiker, var det ikkje noko usemje om kva som ligg til grunn, kva som er lex superior i denne samanhengen. Dei går altså ut over grunnlaget, og innrømmer det.

    Eg er kanskje ein intolerant mørkemann, men eg ser ikkje kvifor eg skal ha respekt for det. Eg kan fint ha respekt for at ein person har eit anna syn enn meg, men det betyr ikkje (1) at eg må ha respekt for det synet, og/eller (2) at eg skal ha respekt for ein person som går ut over det grunnlaget denne personen vart ordinert inn i. (Dette minner meg på Solveig Fiske som ein gong sa at homofil praksis klart er ein del av lastekatalogane i NT, men at dette er noko vi kan ‘heve oss over.’ Eg ser ingen grunn til å ha respekt for det, spesielt i lys av det vedkommande i sin ordinasjon sa ja til. Skal vi ha respekt for folk som ikkje viser respekt for det dei er sett til å forvalte? Burde ein ha respekt for ein dommar som innrømma at delar av grunnlova var mindre viktig for han, og opererte ut frå det?

    Du skriv: “Akkurat slik en høyesterett kan sette til side mer perifere lover der disse tolkes til å være i strid med grunnloven, vil jeg (og mange med meg) hevde at mer perifere deler av nytestamentlige bud kan settes til side fordi de strider mot evangeliets kjerne.” Her vil eg komma med den påstanden at det nettopp er Skrifta, heile Skrifta, som er å forstå som grunnlov.

    Og husk: resoekt/toleranse/intoleranse har å gjere med personar, ikkje syn.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s