Katolsk-luthersk einskap?

Dersom det er éin ting vi kristne treng, så er det å vere samla, å vere eitt. I den nikenske truvedkjenninga vedkjenner vi at vi trur på “éi, heilag, katolsk og apostolisk kyrkje.” Her er det viktig å påpeike at ein må ha eit komma mellom ‘éi’ og ‘heilag.’ For poenget er nettopp ikkje berre at vi trur at kyrkja er heilag, katolsk og apostolisk, men at ho har einskap som del av sin essens.

Kyrkja har fire kjenneteikn (notae ecclesiae): einskap (‘éi’), heilagdom (‘heilag’), katolisitet (‘katolsk’), og apostolisitet (‘apostolisk’).[1] Vi må søkje einskap. I denne samanhengen er det då interessant at Oslo biskop Ole Christian Kvarme, i Vårt Land (11.10.12) uttrykte at vi bør arbeide for å ha nattverdsfellesskap med Den katolske kyrkja. (De kan lese nokre kommentarar til dette på Verdidebatt, av Dag Øivind Østereng.) Grunnen til at eg tek opp dette no, er at det for ca. ei veke sidan (29.10.2012) var eit intervju i den katolske nyhendekanalen Zenit med Kurt Kardinal Koch, president i Det pavelege rådet for fremjing av kristen einskap. Her er eit utdrag frå intervjuet:

ZENIT: You are the president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity. The dialogue with Protestants is, in fact, very important in Germany. In your opinion, what progress has been made recently in Germany and what can be expected concretely from the Synod?

Cardinal Koch: The Joint Declaration on the Doctrine of Justification signed in August of 1999 was undoubtedly a great step forward in the ecumenical dialogue with Lutherans. The task remaining now is to discuss the ecclesiological consequences of this Joint Declaration. What is clear, in fact, is that the Evangelicals have another understanding of the Church in regard to Catholic Christians. It’s not enough to recognize one another mutually as a Church. What is needed, rather, is a serious theological dialogue on what constitutes the essence of the Church.

ZENIT: Is a solution similar to the Anglicanorum coetibus for Anglicans possible for Evangelical Christians?

Cardinal Koch: Anglicanorum coetibus was not an initiative of Rome, but came from the Anglican Church. The Holy Father then sought a solution and, in my opinion, found a very broad solution, in which the Anglicans’ ecclesial and liturgical traditions were taken into ample consideration. If similar desires are expressed by the Lutherans, then we will have to reflect on them. However, the initiative is up to the Lutherans.

Eg har skrive om dette før, men står framleis fast ved det. Vi treng å søkje einskap med Den katolske kyrkja. Men som dei anglo-katolske som søkte denne einskapen, og fekk den gjennom det anglikanske-katolske ordinariatet, grunnlagd på dokumentet Anglicanorum coetibus, meiner eg at denne einskapen også bør vise omsyn til det sær-lutherske, og til vår norske arv. Som eg påpeiker i denne bloggposten ser eg på meg sjølv som ein norsk-luthersk katolikk (Catholicus Norvegicus), slik som anglikanarar i t.d. England og USA ser på seg sjølv som anglo-katolske (Catholicus Anglicanus). Dette er både ei territorial arv, ei norsk arv, og ei teologisk (evangelisk-luthersk) arv. Vi må søkje einskap, men eg vonar at denne einskapen kan komma ved integrasjon, og utan såkalla ‘absorbering.’

Men det er viktig at vi hugsar på at vi ikkje kan ha einskap utan også å dele læra. Vi må vere samla i lære, i fellesskap, i sakramentsteologi og i bøn (jf. Apg 2:42). Her treng vi å arbeide for einskap. Og dette er ikkje anti-luthersk. Denne vona står trygt planta i intensjonen som låg bak den augsburgske konfesjonen, Confessio Augustana (CA). I konklusjonen til fyrste delen (CA XXI) les vi: “Av dette[2] kan ein sjå at det ikkje er noko i henne[3] som avvik frå skriftene eller frå den ålmenne kyrkja eller frå Romarkyrkja, slik som vi kjenner henne frå kyrkjefedrane.”[4] Vi må anten lese CA som ein del av ein tradisjon som helt fast på det katolsk, det ålmenne, eller som eit brot med, eller ein korreksjon av, denne tradisjonen. Men som sagt ser vi at CA nettopp ser seg sjølv som ein del av den katolske tradisjonen. Og det er dette eg vil arbeide for. Då let eg Chris Jones, ein av kommentarane til ein post omkring CA XIV, få ordet:

If the Apostolic Tradition means anything, and if the Creeds, the Councils, and the Fathers are worthy of any credit at all as faithful witnesses to that Tradition, then it seems to me that we must see our Confessions as part of that tradition, and consistently read them in the context of that tradition. Otherwise how can we possibly claim to be the Catholic Church, rightly reformed? And if that leads us to the conclusion that our Lutheran fathers were mistaken about the necessity of episcopal ordination, then that ought to lead us not to put the “Catholic principle” out of court, but to repent of that error. If we have made a mistake, we ought to admit it — not re-interpret Church history to make the mistake somehow not a mistake. After all, if one should never admit a mistake in doctrine or practice, there never could have been a Reformation.

Eg trur også at Carissimi kan ha ei rolle her. Eg har ingen illusjonar om ei masserørsle, men eg trur kanskje vi kan vere med å tak ut vegen. Eg vonar at vi kan vere ei profetisk røyst, og at vi, og andre med oss, kan gjere slik Dag Øivind Østereng tilrådde i 2007:

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

Noter:

[1] For litt meir om dette frå Luthers synspunkt, sjå Knut Alfsvåg, Notae ecclesiae in Luther’s Von den Konziliis und Kirchen” (International Journal for the Study of the Christian Church 8:1, 2008), s.33-42. Om det ‘katolske,’ det ‘ålmenne,’ skriv Arve Brunvoll at dette er “eit låneord frå gresk, som er nytta i staden for eit vanleg latinsk ord for «ålmenn» (t.d. universalis), truleg av di catholicus [av gr. κατ᾿ ὅλον, ‘ifylgje heilskapen.’ (Mi anm.)] alt hadde teke til å få ei fast tyding; det målbar ikkje berre dette at kyrkja er ålmenn, men òg noko om den trua som kyrkja stod for.” (Brunvoll, Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja. Ny omsetjing med innleiingar og notar. Oslo: Lunde 1979, s. 19.)

[2] Dvs. artiklane i fyrste del av CA.

[3] Dvs. læra til dei lutherske kyrkjelydane.

[4] Brunvoll, op.cit., s. 61-62.

2 comments on “Katolsk-luthersk einskap?

  1. […] korleis eg definerer det katolske, sjå dei fylgjande to innlegga; “Catholicus Norvegicus” og “Katolsk-luthersk einskap?” Der legg eg ut grunnane til å bruke omgrepet ‘katolsk’ i ein høgkyrkjeleg luthersk setting. […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s