Det tilbedande mennesket

I dag, i lys av pave emeritus Benedict XVI (Joseph Ratzinger) sin avgang, vil eg reflektere litt kort omkring vår djupaste natur som menneske. For kva er eigentleg mennesket? Er det berre homo sapiens sapiens, eller er det noko meir? Den russisk-ortodokse teologen Alexander Schmemann sa at mennesket essensielt er eit tilbedande vesen. I fylgje han er mennesket «homo adorans: the one for whom worship is the essential act which both “posits” his humanity and fulfills it.»[1] Men det vidare spørsmålet vert så: Dersom mennesket verkeleg er homo adorans, ‘det tilbedande mennesket,’ korleis kjem denne tilbedinga til uttrykk?

Her trur eg vi må sjå på kva meir mennesket er. For det fyrste er mennesket eit rasjonelt vesen, noko som betyr at vår tilbeding også må vere av rasjonell art. Vår tilbeding, som Paulus uttrykker det i Rom 12:1, skal vere vår rasjonelle gudsteneste, gr. logikós latreía. Dette kan vidare understrekast ved at vi ofrar vår lovprising ved og i Kristus, som er Logos — Ordet, Fornufta. For Ratzinger er dette eit viktig poeng. Han set nettopp fokuset på vår tilbeding av Gud, i Kristus, som ei deltaking i hans sjølvoffer til Gud.[2] Sett i lys av det gamaltestamentlege takkofferet, og med eit fokus på Kristi person, og hans personlege og reelle nærver i nattverden, ser Ratzinger Kristus som ofrar seg sjølv som eitt offer til soning, forsoning, takk og lovprining, både idet han sette inn nattverden og dermed gav seg sjølv til Gud, på krossen, der han gav livet konkret, og i den himmelske heilagdomen der han står for Gud og ber seg sjølv fram til evig tid som vår øvsteprest.[3] For Ratzinger handlar ikkje Kristi offer fyrst og framst om at Gud er sint, og at Kristus måtte blidgjera han, men om at Kristus gav til Gud det vi er kalla til å gje; gjennom eit liv i lydnad gav han seg fullt og heilt til Gud i takkseiing, i tilbeding, i lovprising, ved nattverden og på krossen. Han skriv:

Jesus transforms death into the spiritual act of affirmation, into the act of self-sharing love; into the act of adoration, which is offered to God, then from God is made available to men. Both are essentially interdependent: the words at the Last Supper without the death would be, so to speak, an issue of unsecured currency; and again, the death without these words would be a mere execution without any discernable point to it. Yet the two together constitute this new event, in which the senselessness of death is given meaning; in which what is irrational is transformed and made rational and articulate; in which the destruction of love, which is what death means in itself, becomes in fact the means of verifying and establishing it, of its enduring constancy.[4]

I nattverdfeiringa vert dette gjort nærverande idet kyrkja gjev sitt takkoffer til Gud, i Kristus. Det er ikkje noko kyrkja gjev av seg sjølv, men det er ei deltaking i, og ei tilbeding av Gud ved, Kristi representative sjølv-offer.[5] Og her opererer også presten, idet han (in persona Christi) ber fram dette lovofferet.[6] Som det står i den store lovprisinga (doksologien) i slutten av den evkaristiske bøna, i messeliturgien åt Den katolske kyrkja, omsett til nynorsk:

Ved han og med han og i han,
og i einskap med Den Heilage Ande,
skal all ære og herlegdom
høyra deg til, Gud, allmektige Far
frå æve og til æve. Amen.[7]

Eller som det står i Hebr 13,15: «Lat oss difor, ved Jesus, alltid ofre vårt lovprisingsoffer for Gud, det vil seie frukta av lipper som vedkjenner hans namn.» Vedkjenninga er ikkje irrasjonell, den er i aller høgste grad rasjonell; det er ei deltaking i opphavet åt all rasjonalitet. Difor er det også eit poeng at vår lovprising er gjennomtenkt; både rasjonelt, teologisk og praktisk. Den vert ikkje funne på ‘i farten.’

Vidare ser vi, som Aristoteles påpeika, at mennesket er eit politisk eller sosialt dyr, zåon politikón. Kopla med innsiktene frå Schmemann og Ratzinger fortel dette oss at tilbedinga vår er essensielt sosial — men ikkje nødvendigvis ‘sosiologisk.’ Vi tilber som éit folk. Det betyr ikkje at våre private bøner, lovprisingar eller takkseiingar ikkje er rette og gode — men vi må hugse på at vi er alle sosiale; vi er kopla saman. Hjå Paulus les vi at kyrkja er Kristi kropp — ein organisk einskap.[8]

Men kanskje noko av det viktigaste vi må forstå er at vi som menneske er essensielt kroppslege. Og gjeven vår kroppslege natur så vil vår tilbeding vere ‘gjennomsyra’ materiell, kroppsleg og konkret. Vi treng ikkje noko falske skiljer mellom det ‘indre’ og det ‘ytre’ menneske. Det er éin og same ting. Vi ser difor, ved desse fire pukta — at mennesket essensielt er eit tilbedande, rasjonelt, sosialt og kroppsleg vesen — at tilbedinga sitt fulle uttrykk ikkje kan vere abstrakt og konturlaust. Den vil alltid vere ei rasjonelt gjennomtenkt, sosial og kroppsleg tilbeding. Lat oss be:

Herre Gud, himmelse Far, vi takkar deg fordi vi får lov til å tena deg med eit og alt. Vi bed deg, gjev oss kraft til å tilbe deg i ande og sanning, ved din Son, vår Herre, og i Den Heilage Ande. Amen.

Kjelder:

Deus Caritas Est. Encyclical Letter of the Supreme Pontiff Benedict XVI to the bishops, priests and deacons, men and women religious and the lay faithful on Christian Love. An official pontifical document, 2005.

Kringlebotten, Kjetil (2013). «Do this in remembrance of me…» The sacrificial aspect of the Eucharist in the systematic theology of Wolfhart Pannenberg and Joseph Ratzinger. Master’s Thesis in Christian Studies (40 ECTS, submitted fall 2012). Bergen: NLA Høgskolen. Offisiell elektronisk utgåve er endå ikkje klar.

Munus docendi. General Audience of Benedict XVI at Saint Peter’s Square, Wednesday, 14 April 2010.

Ratzinger, Joseph (1986). The Feast Of Faith: Approaches to a Theology of the Liturgy. San Francisco, CA: Ignatius Press

Ratzinger, Joseph (2000). The Spirit of the Liturgy. San Francisco, CA: Ignatius Press

Ratzinger, Joseph (2003). God Is Near Us: The Eucharist, the Heart of Life. San Francisco, CA: Ignatius Press

Ratzinger, Joseph (2011). Jesus of Nazarethvol. II. San Francisco, CA: Ignatius Press

Schmemann, Alexander (1997). For the Life of the World: Sacraments and Orthodoxy (2nd Expanded edition. Crestwood, NY: SVS Press).

Noter:

[1] Schmemann 1997:118

[2] Sjå Kringlebotten 2013.

[3] Ratzinger 1986:50-60; Ratzinger 2000:37-50.53-61; Ratzinger 2011:1-2.76-90.115-138.223-240; Deus Caritas Est 12-13, jf. Heb. 8:1-3; 9:11-12.

[4] Ratzinger 2003:29-30

[5] Ratzinger 2000:38; Ratzinger 1986:51-60; Ratzinger 2011:127-129, jf. Rom 12:1; 1Pet 2:5.

[6] Ratzinger 2000:171–177. Sjå også Munus docendi.

[7] Sjå her.

[8] For å lese litt om naturen til denne einskapen, sjå denne bloggposten.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s