Offerprestar i den nye pakta?

I Rom 15:16 skriv Paulus om den nåde han har fått (v.15) «til å vere Jesu Kristi tenar for folkeslaga, medan eg gjer presteteneste med Guds evangelium, slik at offeret av folkeslaga kan verte hugnadleg, helga i Den Heilage Ande.»[1] I ein kommentar til dette skriv den reformerte nytestamentlaren Douglas J. Moo at «[t]he priestly allusions in this verse are striking,» men held fram med påstanden at «Paul of course, is not claiming to be a priest. He is simply using the language of the priesthood to make his point. He portrays himself as the one offering up the Gentiles as a sacrifice to God, and he suggests that he is fulfilling scriptural prophecies in his ministry.»[2] Men spørsmålet vert då: Korleis veit Moo at Paulus ikkje hevdar å vere prest, at han «is simply using the language of the priesthood to make his point»? Moo hevdar at Paulus ikkje meiner han sjølv er ein (offer-)prest, men at han berre bruker dette for å statuere eit poeng, og at han ved dette «suggests that he is fulfilling scriptural prophecies in his ministry.» Dei profetiane han oppfyller, eller som Gud oppfyller gjennom Paulus er, ifylgje Moo, å finne mellom anna i Esek 36:22-28 og Jes 66:20-21. I sistnemnde les vi (etter bibelselskapets omsetjing frå 2011):

Og dei skal koma med alle brørne dykkar frå alle folkeslag som ei offergåve til Herren, til hest, i vogner og berestolar, på muldyr og kamelar, til mitt heilage fjell i Jerusalem, seier Herren, slik israelittane kjem med offergåver i reine skåler til Herrens hus. Og av dei tek eg nokre til prestar og levittar, seier Herren.

Men det vi må spørje oss når vi les denne teksten, er dette: Korleis ville dette vorte lest i sin opphavlege kontekst? I den hebraiske teksten er det brukt omgrepet kohen, ‘offerprest,’ og i Septuaginta (utgåva til Rahlfs/Hanhart) finn vi den greske ekvivalenten; ἱερεύς. Ein tekst må lesast ut frå den (historiske, sosiologiske, religiøse) kontekst den er skrive i, ut frå vanlege reglar for gramatikk og syntaks.[3] Det er ingenting i teksten som tyder på at dette skulle lesast på ein annan måte enn at Gud, ein gong i framtida, skulle velje seg ut offerprestar frå andre enn Levi stamme, og frå andre enn det jødiske/hebraiske folk. Og det er ingenting som tyder på at orda ‘levitt’ og ‘prest’ skulle forståast på nokon som helst anna måte i denne teksten enn det gjer elles i Jesaja, og elles i Det gamle (eller nye) testamentet.

Korleis skal vi då forstå denne profetien, og Pauli bruk av preste- og offeromgrepet? Eg meiner det fyrste vi må gjere, er å ignorere Moo sin påstand om at Paulus ikkje ser på seg sjølv som ein offerprest. Dersom ein på førehand bestemmer seg for å utelukke denne tolkinga, ikkje av grunnar basert på kontekst, gramatikk og syntaks, men ut frå teologiske ‘baktankar,’ byrjar ein i feil ende. Eg meiner vi kan ta Paulus heilt seriøst når han bruker preste- og offertermar om si teneste, og at dette er noko som går att i Det nye testamentet. For å forstå dette verset meiner eg det er viktig å sjå på samanhengen mellom Kristi oppdrag og aposteloppdraget, og mellom Kristi offer og kyrkja sine åndelege offer (jf. Rom 12:1; 1Pet 2:2-5). Eg har jobba med dette i masteravhandlinga mi,[4] og dette er nokre tankar dels basert på den. Eg kan ikkje gå inn på all argumentasjonen min her, den kan ein finne i oppgåva mi. Dette er meir ein presentasjon av det eg kom fram til i oppgåva, med nokre vidare tankar.

I Joh 20:21-23 les vi om eit møte mellom Kristus og læresveinane på kvelden påskedag, etter oppstoda:

21 Igjen sa [Jesus] til dei: Fred vere med dykk! Slik som Faderen har sendt meg, sender eg også dykk. 22 Og då han hadde sagt dette anda han på dei og sa: «Ta imot Den Heilage Ande. 23 Dersom de forlét nokon, er syndene deira forletne, dersom de held nokon fast, er dei atthaldne.»

Før vi går vidare vil eg seie at eg meiner den nye omsetjinga frå 2011 har eit lite problem, og det er at det greske ordet ἀφίημι vert omsett med ‘tilgjeve.’ Problemet med det er at ordet ‘tilgjeve’ er noko ein bruker når ein har forbrote seg mot ein annan, og det er berre den som kan tilgjeva skuld. Å ‘forlate,’ derimot, er eit juridisk omgrep. Ein dommar i ei rettsak kan forlate ein tiltalt, frikjenne han, men han kan ikkje tilgjeva han. Dette går sjølvsagt litt inn i kvarandre i Guds tilfelle, sidan han både er dommar og den vi har synda mot. Men det er likevel viktig å halde fast på det juridiske aspektet i dette tilfellet.

Det vi ser her, er at Kristus sendte apostlane «[s]lik som Faderen har sendt [Kristus].» Uttrykket ‘slik som’ (gr. καθώς) meiner eg skal forståast i tydinga at Kristus sender apostlane ut, slik Faderen sendet han ut, og med same oppdrag. Kristi oppdrag var å komma til jord for å frelse menneska, for å ta dei med tilbake til Gud. Kristus er både prest og offer. Offeret hans er fullkome. Han gav seg sjølv på krossen «ein gong for alle» (Hebr 7:27), men dette betyr ikkje nødvendigvis at offeret er ‘ferdig.’ Rett etter passasjen om Kristi fullkome offer (Hebr 7:27), les vi, i Hebr 8:1-3:

1 Hovudsaka i det vi talar om, er dette: Vi har slik ein øvsteprest, som sit ved høgre handa åt majestetens kongsstol i himmelen, 2 ein tenar i heilagdomen og det sanna tabernaklet, det som er reist opp av Herren, ikkje av menneske. 3 For kvar øvsteprest er sett inn for å bere fram gåver og offer; difor er det også nødvendig for denne presten [Kristus] å ha noko å bere fram.

Kristus ber altså fram offeret sitt til evig tid (jf. Hebr 7:24-25). Det er fullkome, og han treng ikkje vigsla det på nytt. Men han presenterer dette fullkomne offeret til Gud, for vår skuld. Her er det viktig å påpeike at Kristus er vår representant, ikkje vår ‘erstatning.’[5]

Kristus ofra seg ikkje slik at vi skulle sleppe å ofra oss, men slik at vi, ved Kristus, kan bere oss sjølv fram som eit offer. Den katolske teologen Scott Hahn skriv:

Here’s the good news. Christ became one of us, to offer His humanity as the perfect sacrifice. In the Mass, we join our sacrifice with His, and that union makes our sacrifice perfect.[6]

I nattverdfeiringa, i og ved Kristus, gjev kyrkja seg sjølv til Gud som eit levande, åndeleg offer,[7] og her kan også kyrkja ‘bruke’ Kristi offer overfor Gud. Slik som Guds folk i den gamle pakta tilba, lovpriste, takka og ropte i naud til Gud gjennom dyreoffer «som aldri kan ta bort synder» (Hebr 10:11, jf. v.4), kan vi no tilbe, lovprisa, takka og ropa i naud til Gud gjennom Kristus, vår representant, som gav seg sjølv «éin gong for alle» (Hebr 7:27). Det er kun gjennom Kristus vi kan ofre oss sjølv til Gud (jf. Joh 14:6), og på mange måtar er Kristi offer vårt offer. Kristus gjorde det som vi ikkje klarte; han gav seg sjølv som eit levande offer, i takk og tilbeding, og ved han vert vi borne fram til Gud, slik Ratzinger påpeiker.

Og det er i dette perspektivet vi må forstå Kristi sending av apostlane, og Pauli bruk av preste- og offertermar i Rom 15:16. I nattverdfeiringa opererer presten in persona Christi, i Kristi stad, medan han ber fram nattverdbøna på kyrkja si vegner.[8] Det Paulus gjer, er å gjere det som kun Kristus kan gjere: ved si teneste – som eigentleg er ei deltaking i Kristi teneste, i Kristi sending frå Faderen (jf. Joh 10:36; 20:21-13) – ofrar Paulus folkeslaga, kyrkjelemene, til Gud, i Kristus. Ved denne ofringa av folkeslaga tek Paulus del i Kristi offer, som djupast sett er vårt offer.

Faderen sendte Sonen ut for at han skulle samla saman dei bortkomne sauene, og Sonen gav seg sjølv, i Anden, tilbake til Faderen, og tok dei bortkomne sauene med seg. For å utforske dette, kan vi sjå på nokre poeng frå den benediktinske teologen Cyprian (Cipriano) Vagaggini.[9] Vagaggini poengterer at vi i NT finn at dei guddomlege personane har spesifikke roller. Dette skjemaet, skriv han, «is neither rigid nor absolute, but … is always present whenever sacred salvation history is discussed in its relationship to the divine Persons.»[10] Vagaggini formulerer skjemaet slik:

[Every] good thing comes to us from the Father, through the mediation of Jesus Christ His incarnate Son, by means of the presence in us of the Holy Spirit; and likewise, it is by means of the presence of the Holy Spirit, through the mediation of the incarnate Son, Jesus Christ, that everything returns to the Father.[11]

Kyrkja ofrar bøn og takkseiing til Faderen i Anden, ved Kristus. Vagaggini uttrykker dette på latin: A Patre, per Filium eius, Iesum Christum, in Spiritu Sancto, ad Patrem.[12] Vi har difor fire viktige preposisjonar: a, per, in, ad. Vagaggini poengterer at dette skjemaet finst mange stader i NT,[13] men mitt fokus er på liturgien, og spesifikt på evkjaristien.[14] Vagaggini, som skriv i ein katolsk tradisjon, poengterer at messeofferet «is structured essentially on the Christological-Trinitarian perspective according to the scheme a, per, in, ad, and primarily in the extratrinitarian sense.»[15] Dette, poengterer han, «can be seen from the essential form of its central part, called the anaphora, canon, or Eucharistic prayer.» Her, poengterer han, vert Faderen openberra «as the principium a quo and the terminus ad quem of the Eucharistic action.»[16] Faderen er altså den (det prinsippet) som handlinga går ut frå, og den (det målet) som handlinga tar sikte på. Kristus er «the High Priest through whom we perform the same priestly action» og Anden «appears there as the in quo» (‘i kven’).[17]

Vagaggini sitt poeng er at kyrkja si nattverdfeiring, hennar nattverdbøn, hennar offer, kjem frå Faderen, gjennom Sonen, i Anden, og vert gjeve tilbake til Faderen, gjennom Sonen, i Anden.[18] Den katolske presten og forfattaren Fr. Thomas Kocik viser til Vagaggini sitt arbeid, og skriv: «The Latin theological tradition views the liturgical re-presentation of Christ’s sacrifice (however conceived) as an offering of the whole Christ, Head and members, to the Father through (and with) the Son in the Holy Spirit.»

Det er i dette perspektivet vi må forstå nattverdens offerkarakter, og offerkarakteren til kyrkja sine prestar. Liksom den øvstepresten i den gamle pakta (etter Arons vis) var Israels hovudcelebrant – den som bar fram offer på folket sine vegne, og den som dei andre prestane gjorde si teneste gjennom – er Kristus øvstepresten i den nye pakta (etter Melkisedeks vis, jf. Hebr 7) – den som gav seg sjølv «éin gong for alle» (Hebr 7:27), den som til evig tid ber seg sjølv fram som eit fullkome offer (Hebr 8:1-3), og den som alle andre prestar er deltakarar i gjennom si teneste. Dei er sendt ut av Kristus for å ta del i hans oppdrag, å ofre menneska tilbake til Gud, ikkje fordi han ikkje klarar det sjølv, men truleg fordi han ynskjer å la hans folk få del i hans oppdrag, og del i hans barnekår, del i hans kjærleiksfulle og oppofrande søneforhold til Faderen.

Kjelder:

Hahn, Scott (2003). The Lamb’s Supper. The Mass as Heaven on Earth. Darton, Longman and Todd (paperback)

Kringlebotten, Kjetil (2013). «Do this in remembrance of me…» The sacrificial aspect of the Eucharist in the systematic theology of Wolfhart Pannenberg and Joseph Ratzinger. Masteravhandling i kristendomskunnskap med spesialisering i teologiske emner (40 studiepoeng, levert hausten 2012). Bergen: NLA Høgskulen

Moo, Douglas J. (2002). Encountering the Book of Romans: A Theological Survey. Baker Academic

Pannenberg, Wolfhart (1998). Systematic Theology, vol. 3. Edinburgh: T&T Clark

Ratzinger, Joseph (2000). The Spirit of the Liturgy. San Francisco, CA: Ignatius Press

Ratzinger, Joseph (1986). The Feast Of Faith: Approaches to a Theology of the Liturgy. San Francisco, CA: Ignatius Press

Noter:

[1] Mi omsetjing etter NA27. Dersom anna ikkje vert nemnt, er bibelpassasjane omsett av underteikna.

[2] Moo 2002:206

[3] For nokre tankar omkring teksttolking, les dette innlegget.

[4] Kringlebotten 2013

[5] Jf. Ratzinger 2000:35-38.47-48.57-61, jf. 36, n.1.

[6] Hahn 2003:150

[7] Rom. 12:1; 1Pet 2:5, jf. Pannenberg 1998:316-317; Ratzinger 2000:38; Ratzinger 1986:51-60.

[8] Jf. Pannenberg 1998:106.388-389; Ratzinger 2000:171–177

[9] Vagaggini 1976:191-246, kap. 7: ‘From the Father, through Christ, in the Holy Spirit, to the Father: The Liturgy and the Christological-Trinitarian Activity in the Divine Plan.’

[10] Vagaggini 1976:198

[11] Vagaggini 1976:198

[12] Vagaggini 1976:198

[13] Vagaggini 1976:198-206

[14] Vagaggini 1976:223-230 (207-246)

[15] Vagaggini 1976:223

[16] Vagaggini 1976:223

[17] Vagaggini 1976:223-224, jf. Hebr 9:13-14

[18] Vagaggini 1976:224-226

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s