Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne

Langfredag
Den norske kyrkja
Preiketekst: Luk kap. 22:39 – kap. 23:46

Den katolske kyrkja
Lesetekstar: Jes 52:13 – 53:12; Hebr 4:14-16; 5:7-9
Preiketekst: Joh kap. 18-19.

For ca. ti år sidan las eg boka Ordet om korset av Adolf Bjerkreim. Bjerkreim var særs lågkyrkjeleg, han var ikkje det eg vil kalla luthersk, men nærare reformert eller evangelikal, og han skreiv mykje som eg var heilt usamd i, inkludert at Johannes kap. 6, v.53-58 ikkje hadde noko som helst å gjere med nattverden. Dette var eg heilt usamd med då, og eg er like usamd no, og meiner dette er eit resultat av ein kreativ og historielaus eksegese. Men éin viktig ting lærte eg av Bjerkreim: Ein djup respekt for krossen, for det offer Kristus gav der, og for den kjærleik han synte oss.

Langfredag er ikkje dagen vi skal bruke opp på prat. Det er ein dag vi bør bruke til å reflektere og grunne over Kristi verk for oss. No som vi er inne i påskens triduum, som starta med kveldsmessa skjærtorsdag, og som held fram til og med sundag, bør vi setje av litt tid til å reflektere over kva krossen representerer. Eg skal ikkje sitere dagens evangelietekst. Eg vil heller ta utgangspunkt i ein annan tekst frå Johannes, 12:23-26, for å setja lidingshistoria i perspektiv:

Timen er komen då Guds herlegdom skal lysa om Menneskesonen. Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde. Den som elskar livet sitt, mistar det. Men den som hatar livet sitt i denne verda, skal berga det og få evig liv. Den som vil tena meg, må følgja meg, og der eg er, der skal tenaren min òg vera. Den som tener meg, skal Far min æra.

Dette er kjernen i langfredagsbodskapen. Men det er viktig å ikkje misforstå poenget. I ein velkjent pasjonssalme, nr. 128 i Norsk salmebok, syng vi i fyrste verset:

Se, vi går opp til Jerusalem,
i hellige fastetider,
og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn,
i stedet for syndere lider.

Bodskapen kan misforståast. Det handlar ikkje om at Kristus gjekk i døden slik at vi skulle sleppa, eller at han ofra seg slik at vi ikkje trengde å gjere det, men at han, som er utan synd, som ikkje fortente død, som makta å gje Gud det offer han ynskjer — sin heile person, i takk, i tilbeding, i lovprising — omskapar oss slik at vi, ved han og i han og med han, kan gje Gud, vår heilage Far, oss sjølve som offer, i takk, i tilbeding, i lovprising. Kristus var i vår stad, som vår representant, og han let oss få del i frelsa ved at vi knyt oss til han. “Den som vil tena meg,” seier han, “må følgja meg, og der eg er, der skal tenaren min òg vera. Den som tener meg, skal Far min æra.” Vi kan gje oss sjølve til Gud ved Kristus (Rom 12:1; 1Pet 2:5). Det vi gjer i dag, er at vi minnast dette ved å æra krossen, ved å takka og velsigna Kristus for den frelsa han vann oss der. Krossen er kulminasjonen av inkarnasjonen; staden der Kristus fullenda sitt verk — å dra oss til han: “Og når eg blir lyft opp frå jorda, skal eg dra alle til meg.” (Joh 12:32) Då han framleis var kardinal, skreiv Joseph Ratzinger (no pave emeritus Benedict XVI) om dette, og synte samanhengen mellom krossen og innsetjinga av nattverden:

[In Christ’s preaching] all paths leads into the mystery of him who proves the truth of his love and his message in suffering. The words he spoke at the Last Supper … represent the final shaping of this. They offer nothing entirely unexpected, but rather what has already been shaped and adumbrated in all these paths, and yet they reveal anew what was signified throughout: the institution of the Eucharist is an anticipation of his death; it is the undergoing of a spiritual death. For Jesus shares himself out, he shares himself as the one who has been split up and torn apart into body and blood. Thus, the eucharistic words of Jesus are the answer to Bultmann’s question about how Jesus underwent his death; in these words he undergoes a spiritual death, or, to put it more accurately, in these words Jesus transforms death into the spiritual act of affirmation, into the act of self-sharing love; into the act of adoration, which is offered to God, then from God is made available to men. Both are essentially interdependent: the words at the Last Supper without the death would be, so to speak, an issue of unsecured currency; and again, the death without these words would be a mere execution without any discernable point to it. Yet the two together constitute this new event, in which the senselessness of death is given meaning; in which what is irrational is transformed and made rational and articulate; in which the destruction of love, which is what death means in itself, becomes in fact the means of verifying and establishing it, of its enduring constancy. If, then, we want to know how Jesus himself intended his death to be understood, how he accepted it, what it means, then we must reflect on these words; and, contrariwise, we must regard them as being constantly guaranteed by the pledge of the blood that was his witness.[1]

Kristus tolka sin død gjennom bønene ved det siste måltidet, og ved innsetjinga av nattverden. Ved innsetjinga av nattverden vart altså Kristi død’ “transformed … into the act of adoration, which is offered to God, then from God is made available to men.” Kristus ofra seg, og hans offer vert gjort konkret tilgjengeleg for oss i nådemidla: i Ordet, i dåpen, i nattverden. I nattverdsliturgien seier presten, rett før kommunionen: “Sjå det Guds Lam, som tek bort verdens synd. Sæle er dei som er innbudne til Lammets bryllaup.” (Jf. Joh 1:29; Op 19:9) Ved nådemidla, og spesielt ved nattverden, får vi på nytt del i frelsa. Der har vi del i Kristus. Del i hans offer. Del i fruktene frå krosstreet; frå livsens tre.

Sjå opp på krossen for der ser vi verkeleg korleis Gud er. Der hang Gud — slått, piska, håna, audmjuka — utan å slå tilbake. Sjå opp mot krossen — ja, sjå opp mot disk og nattverdskalk — og du vil sjå di frelse. Vi avsluttar med ein salme av Børre Knudsen, frå 1976 eller 1980 (legg spesielt merke til dei utheva plassane):[2]

Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
som herlig prest og blodig offerlam.
Deg, Herre Jesus, deg vil vi prise
for det som er vår egen dype skam.

Du gikk til grunne for våre hender,
vi dømte deg, og dette er vår dom.
Men brødet brytes, og vinen skjenkes,
og
dine hender gjør vår gjerning om.

I våre hender var kors og nagler
da dine hender løftet vin og brød,
da dine hender forvandlet drapet
til offergave og til soningsdød.

Du tolket korset, du tydet døden,
du gjorde pinen til din kongevei,
for da du viet deg selv til offer,
da måtte våre hender tjene deg.

Og som du gav deg i våre hender
da vi i tross fullbyrdet dine ord,

slik har du gitt deg i våre hender
som vin og brød på dette offerbord.

Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne
som blodig lam og herlig offerprest.
Vi bryter brødet, vi skjenker vinen,
vår dype skam er blitt vår høye fest.

Noter:

[1] Joseph Ratzinger, God Is Near Us: The Eucharist, the Heart of Life (San Francisco, CA: Ignatius Press 2003), s.29-30.

[2] Den er er å finne her og her, og står også i den katolske salmeboka Lov Herren, nr. 788 (om eg ikkje hugsar feil).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s